Jeg traff henne på et ungdomshjem i Oslo i 1993. En sårbar, ensom, usikker og utrygg jente midt i tenårene, et barn (15), sterkt preger av over ett års helvete i foreldrenes opprinnelsesland. Tross alt svik hun hadde opplevd etter at foreldrene etterlot henne i familiens opprinnelsesland, våget hun å åpne døren på gløtt. Hun ga meg innblikk i all korrespondanse hun hadde hatt med offentlige instanser og venner i Norge, brev som var desperate skrik om hjelp.
«Ikke lenge før jeg dør»
Ett av brevene, sendt ut til Norge i det skjulte, gikk til ei norsk venninne:
«Kjære Kari! Hvordan har du det? Jeg har det jævlig. Kari, jeg savner deg. Har du fått det andre brevet jeg sendte? Kari, du MÅ ringe meg. Jeg trenger hjelp. Snakk med Barnevernet. Jeg har blitt kidnappet fra Norge. Hvis det blir så innmari dyrt å ringe meg, kan jeg betale når jeg kommer til Norge (hvis jeg noen gang kommer). Kari, ingen, absolutt ingen utenom politiet må få vite at jeg skriver til deg. Kan ikke noen komme og hente meg… Fy faen som jeg savner dere. Jeg får ikke lov til å gå på skole. Kari jeg kan ikke ringe til deg for det er lås på telefonen. Folka her driver og hjernevasker meg. Kari, det er ikke lenge før jeg dør, jeg spiser ingenting… Jeg er skikkelig sjuk, hjelp meg, ring meg… Jeg skal bli giftet bort på 16-årsdagen min med en jeg ikke kjenner. – Trillionvis klemmer fra Jasmin».
Medarbeidere på Barnevernsvakten i Oslo, som Jasmin tidligere hadde vært i kontakt med, mottok noen dager senere dette brevet:
«Nå håper jeg virkelig på hjelp!! Jeg lurer på om dere er klar over at jeg har vært borte fra Norge siden påske. Eller er det slik at dere har glemt meg? Uansett, jeg bryr meg ikke lenger om hva dere gjør, for nå skal jeg absolutt tilbake til Norge. Lovlig eller ulovlig. Det er det samme, for når dere ikke hjelper meg, så må jeg finne andre løsninger og veier. Som kanskje er gale, men faen om jeg har lyst til å bli slått av folk som er senile (alvorlig), og ikke har jeg lyst til å slutte utdanningen min, og ikke har jeg lyst til å gifte meg i 16-årsalderen, og ikke har jeg venner her og dette miljøet er helt ukjent for meg. Jeg er virkelig redd!! Men jeg tror ikke det betyr noe for dere. I så fall har jeg rett til å få hjelp, og det er dere som må hjelpe meg. Hvis ikke må jeg gå andre veier. Her er adressen der jeg bor, men dere må ikke skrive på denne adressen. Skriv på den adressen som står bak (på konvolutten, min merknad).
Jeg håper på hjelp. Alle ark som har blitt sendt fra X og som kommer til å komme fra X der det står at «Jasmin ikke trenger hjelp», er bare tøv, og at jeg har underskrevet (det er tvang). Det er feil adresse dere har fått fra foreldrene mine… For all del, aldri, absolutt aldri, fortell foreldrene mine at jeg har skrevet, de vil ta livet mitt. Hjelp meg snarest!!»
Brevet var signert med fullt navn og fødselsdato.
Barneombudet ville ikke hjelpe
Vennene til Jasmin tok kontakt med barnevernet, men heller ikke der var det hjelp å få. «Vi har kommet til at vi ikke har mulighet til å forfølge saken. Barnet oppholder seg i utlandet med foreldrenes vilje. De har omsorgsansvaret for henne.»
Ambassaden i det aktuelle landet ble kontaktet, som pekte tilbake på barnevernet som rette instans. Da kontaktet disse voksne norske hjelperen Barneombudet, og der ble svaret dette:
«Vedr. kidnappet norsk statsborger i X.
Vi viser til brev av … vedrørende ovennevnte, og beklager sent svar.
Barneombudet har dessverre ikke ressurser til å gå inn i enkeltsaker av denne typen, men prioritere å jobbe på prinsipielt grunnlag i slike saker.»
Dette skjedde i 1991, for 33 år siden. Siden den gang har temaet dumping vært oppe i flere runder, og nå den aller siste tiden i NRK. Og det er hos NRK i går kveld at Barneombudet er på banen – antakelig etter å ha blitt kontaktet av NRK for en uttalelse. NRKs utgangspunkt er ikke minst håndfaste tall fra den norske ambassaden i Nairobi, som har en spesialutsending til å håndtere blant annet saker som omhandler dumping av barn, unge og kvinner. I 2023 var antallet ufrivillig etterlatte 99 personer, antakelig langt de fleste somalisk ungdom. (Norge har ikke ambassade eller konsulat i Mogadishu, og det er ambassadene i Addis Abeba og Nairobi somaliere henvises til.)
Dialog, sier Ombudet
Så hva har fagsjef hos Barneombudet, Ivar Stokkereit, å si til situasjonen som ikke lenger kan benektes, nemlig at brune norske statsborgere, ribbes for grunnleggende menneskerettigheter og utsettes for grov kriminalitet (dumping, kidnapping, frihetsberøvelse, tortur og omsorgssvikt)?
– Politiet må etterforske og foreldrene må få en reaksjon, sier fagsjef hos Barneombudet Ivar Stokkereit.
Mageplask er et vel for snilt begrep om floskler som dette. Og verre blir det:
Barneombudet mener det nå må handling til. Fagsjefen sier problemet med ufrivillig etterlatte barn og unge har vært et tema i mange år, og tatt opp i flere handlingsplaner. Uten at det ser ut til å ha hjulpet.
Stokkereit lister seg rundt den varme grøten, slik Barneombudet har gjort i en mannsalder nå. Stokkereit peker konkret på kommunene (sic) som sesam sesam: Kommunene «må bygge opp et mer robust og skikkelig system» for å «bidra til å identifisere hvem disse barna er mye tidligere. Sånn at man kommer i kontakt med foreldrene som kan være i ferd med å ta med barn til utlandet ufrivillig», heter det fra Stokkereit.
Han vil ha «dialog med disse foreldrene», dette «for å skape tillit».
Ville Barneombudet hatt samme tilnærming om temaet omhandlet rotnorske barn? Vi iler til og svarer det samme som vi i HRS har gjort siden 2003, da vi dokumenterte bredt den første dumpingsaken knyttet til Somalia, Samira-saken fra Tromsø: Norge har hatt og har fremdeles berøringsangst fordi barna det handler om er brune og foreldrene i tillegg er muslimer. Derfor skal disse barna tåle urett og overgrep som hele Norges elite hadde ropt høyt i harme mot dersom barna hadde tilhørt Indremisjonen.
Den virkelig rasismen
Det er dette som har ridd Norge som en mare i over 30 år, og det er dette som er den virkelige, institusjonelle, strukturelle rasismen i vår tid. Og denne rasismen kunne få vokse fritt frem under beskyttelse fra forskerhold, organisert antirasistisk hold, og fra politisk hold – med noen hederlige unntak.
«Vi passer på barn og unges rettigheter», lyser det mot oss på Barneombudets presentasjonssiden. Nei, det gjør dere vitterlig ikke. Hvis dere nå hadde valgt å våkne overfor nevnte barn, så hadde uttalelsene til NRK i går vært krasse, kontante, realpolitiske og handlingsrettet i stort monn. Men det er ikke uttalelsene, noe enhver lesekyndig med selvsyn kan konstatere.
Vi kan hjelpe Barneombudet med ett enkelt tiltak knyttet til barn og unge i dag som er på listene til de ulike aktuelle ambassadene fordi de er etterlatt under forhold som ribber dem for alt av barns rettigheter: Be Regjeringen og Stortinget om prompte å innføre dagbøter overfor foreldre som ikke henter barn og unge tilbake til Norge. Det kan umulig være verken kontroversielt eller juridisk vanskelig å få på plass noe så åpenbart og humanistisk.
Barneombudet etterlyser også «straffereaksjoner i etterkant» av dumping, og at politiet må instruere fra politisk hold. Dette lyder overhodet ikke som musikk i våre ører. Det lyder tvert om som at tilstanden skal fortsette, for straffereaksjoner har det vært snakk om i alt for mange år uten at knapt noe har skjedd. Utspillet lukter av holdningen «kjøpe seg tid», altså vi må få en utredning.
I HRS tror vi tvert om at Norge trenger en hel juridisk pakke på bordet knyttet til barn som etterlates i familiens hjemland. Og den bør komme fort, ikke minst fordi tallene som har kommet på bordet over registrerte tilfeller av dumping, som i 2022 var 150, kun er toppen av et stygt, politisk unnfallende isfjell. Vi snakker om tusener av barn som årlig holdes i foreldrenes opprinnelsesland, mens politisk ledelse fremdeles jobber for «integrering»…
Det største sviket
Også i 2017, da temaet dumping kom på dagsorden, ble det åpenbart for enhver at Barneombudet, da ved Anne Lindboe, aktivt hadde holdt tilbake informasjon Barneombudet hadde sittet på i lang tid. «Det største sviket», kalte vi det. Og dette sviket fortsetter i dag, kan vi kan vi konstatere.
Det er denne unnfallenheten og relativiseringen som har vært den største bøygen i hele HRS sitt arbeid. Man har tålt en urett som ikke rammer en selv, for å parafrasere Arnulf Øverland.
NRK, med en tittel som slår inn åpne dører: «Barneombudet: Åpenbart brudd på barns rettigheter»