– I vår tid er det ekstra viktig å støtte tiltak som skal bekjempe polarisering og hets i samfunnet. Jeg er glad for at det er så mange gode initiativer rundt om i landet som skal fremme antirasisme, mangfold og dialog, heter det i en pressemelding fra regjeringen i forbindelse med fordeling av 20,9 millioner kroner til tiltak mot rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer.
Videre heter det at søkere har kunnet søke om midler til å:
- forebygge rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer på grunn av etnisitet, religion og livssyn gjennom økt kunnskap og kompetanse i befolkningen
- utvikle metoder og innsatser for å fremme antirasisme, mangfold og dialogarbeid
Polarisering
Bit merke i formuleringene. Vel vitende om at Norge er et land som skårer helt i verdenstoppen hva gjelder antirasisme og gode, inkluderende holdninger til innvandrere, er det best å være på vakt, forstår vi. Regjeringen bevilger altså millioner til å forebygge at rasisme, diskriminering eller hatefulle ytringer skal glippe ut av noens munn – og det skal gjøres med kunnskap og kompetanse.
Tillat oss å møte dette ordgyteriet med en viss skepsis, for dersom noe ikke finnes i rikelig monn, skal det altså likevel forebygges og ergo gis en masse fokus, men ikke nok med det, det skal også gis penger til å utvikle metoder for det samme.
Vi forstår det slik at å forebygge rasisme og fremme antirasisme nødvendigvis må være to sider av samme sak, noe annet ville være rart, og det er altså her metodeutviklingen skal skje. Da er det ikke så vanskelig å vite hva metodeutviklingen skal bestå i, for det du fokuserer på, eller utvikler metoder for, om du vil, det får du forutsigbart mer av. Pengedrysset vil dermed gi mer av to motsatser: både rasisme og antirasisme. I populærspråket ville man kanskje tenke at dette var en polariserende strategi, noe det unektelig er, men det selges altså inn som bekjemping av nettopp polarisering.
Toskeskap? Ja, det er vanskelig å finne noen annen betegnelse på dette opplegget, i alle fall dersom man skal ha noen tanker om psykologi og pedagogikk i bakhodet.
Årsaken til at det blir toskete, er at det er dyrking av den minst edle av alle pedagogiske kunster – manipulering – som ligger til grunn. Vi gjengir hvorfor i et avsnitt hentet fra saken Det er typisk norsk å synes synd på:
Følelsesmanipuleringen
Når barn begynner i barnehage og senere i skolen, lærer de raskt ikke å stole på følelsene sine – og de blir irettesatt på det de er gode på. Gang på gang opp gjennom skolegangen lærer ungene at de ikke skal gjøre det de føler for, at følelsen er feil. Du skal ikke ta igjen hvis noen plager deg, du skal ikke sentre ballen til han som løper kjappest, du skal være på gruppe med hun du misliker som stadig forstyrrer deg eller stikker deg i siden med blyanten. Når vi som samfunn holder på med denne typen manipulering av medfødt empati, så lærer unger at det er farlig å bli lei seg, at det er noe feil med dem og at de må ta ansvar for hva andre føler.
Det er altså ikke bare lærerne som skal læres til å forstå at det er synd på voldelige innvandrerbarn, den samme lærdommen gir vi elevene som møter dem – og som høyst sannsynlig er langt mer utsatt for volden enn hva lærerne er. Det mistenksomme fokuset på barns adferd – for jo, det er mistenksomt å anse det «feil» at Simen blir forbanna når Hassan slår – er i ferd med å bli gjennomgående i skolen, og det forsterkes av skolepolitiske føringer. Statssosialiseringen er direkte usunn for veldig mange barn.
Adferdsreguleringen er dermed todelt, der voldelige, truende barn skal møtes med forståelse, og der barn som ikke er voldelige eller truende skal forstås som om det nettopp er de som er det, at det er deres feil som provoserer fram reaksjoner.
Selvsagt blir barn som er oppdratt slik voksne. De er voksne nå. Følelsesmanipuleringen har dyrket fram folk som tror at respekt er noe alle automatisk har krav på og folk som mener de fortjener det beste uten å ha gjort noe for å fortjene det.
Med vrangvilje skal fremtiden bygges
Den samme manipuleringen av følelser foregår iherdig i antirasismens navn. Ser man nærmere på hvem som er tildelt midler i årets millionutdeling, kan man enkelt tenke seg hvordan mye av den antirasistiske forebyggingen skal foregå. Noen skal fortelle at de blir lei seg hvis noen andre sier sånn og sånn, og så må alle bli enige om at sånn og sånn sier vi ikke. Uten noen videre forklaring enn at det er godt forebyggende arbeid i antirasismens og inkluderingens navn. Svært mange av pengemottakerne jobber nettopp med barn, og et slikt arbeid fordrer noe ganske annet: Det fordrer at man har en forståelse av hvordan barn snakker og utvikler seg.
For noen år tilbake skrev jeg en kommentar til Jasien Abdalle Osmans kronikk i Aftenposten Vi må se hudfarge i barnehagen.
Osman tituleres både barnehagelærerstudent og barnehageassistent, og mener å ha sett at minoritetsbarn blir utsatt for mobbing på grunn av sin etnisitet uten at barnehagepersonalet griper inn:
Jeg husker en jente som kom gråtende bort til meg og fortalte at noen hadde sagt at hun ikke fikk være med på leken fordi hun er annerledes, skriver Jasien Abdalle Osman (20), barnehagelærerstudent.
Hvorvidt Osman har svært kort fartstid i barnehagelærerstudiet eller i assistentjobben vites ikke, men påstanden vitner om særdeles manglende evne til å forstå barns lek og motiver, og tilsvarende manglende kunnskap om hvordan man bør arbeide pedagogisk for å forhindre og forebygge utestenging.
At barn ekskluderer hverandre i lek er svært vanlig, og det handler ikke om rasisme, men om helt alminnelig adferd. Det foreligger mye forskning på mobbing og ekskludering, blant annet denne norske studien, som oppsummerer årsaker til at barn utestenges. Årsakene samsvarer for øvrig med funn i tidligere forskning på feltet:
Kjennetegn på de barna som blir utestengt fra lek:
• Mangler leke-kompetanse
• Mangler språk- / kommunikasjonsferdigheter
• Blir oversett og negativt definert av de ansatte i barnehagen
Når Osman har registrert at barnehagepersonalet ikke har fokus på hudfarge, vitner det om at han har observert en praksis som er korrekt. For barn sier alt mulig, ofte med utgangspunkt i observerbare forskjeller: «Du er liten», «du har rødt hår», «du har brun hud». Ikke noe av dette er ekskluderende eller rasistisk å si. Det er observerbare fakta, og du kan ikke forvente at barn skal ha medfødte identitetspolitiske krenkelsesferdigheter allerede i barnehagen. Barn aner ikke at det kan tolkes rasistisk å si at noen har brun hud når de har brun hud.
Undertegnede har mange års fartstid i barnehager, både som pedagogisk leder, styrer, spesialpedagog og som praksisveileder for studenter. Gjennom alle disse årene har jeg aldri erfart at barn har utelukket hverandre fra lek grunnet utseende. I samsvar med funnene over, er det slik at barn ofte utelukker de barna som ikke forstår lekekodene, de barna som er passive og de barna som er utagerende.
(…)Hvordan vil du håndtere de helt alminnelige lekesituasjonene der barn utpeker ett av barna til å være en hund? Eller der ett av barna må være en tjener? Dersom du ser hudfarge i disse situasjonene er det duket for virkelig grove pedagogiske feilvurderinger, der du vil negativt definere en hel haug barn grunnet ditt eget oppheng i hudfarge.
Den samme misforståtte opplæringen i hva rasisme påstått er, videreføres av ivrige NGOer mot unge og voksne.
Når eksempelvis Islamsk Råd Norge er tildelt 400.000 kroner til «Stopp muslimfiendtligheten i Norge» er det ikke vanskelig å se at det kommer til å bære tilsvarende galt avsted. IRN har allerede fastslått at nordmenn er muslimfiendtlige og anser enhver kritikk av religionen som islamofobi. At nordmenn har en skepsis til de totalitære sidene ved islam vil neppe vies oppmerksomhet i det påstått viktige arbeidet mot «polarisering og hets».
Alle skal få
Både Islamsk Råd Norge, Det islamske forbundet (altså Rabita, min anm.), Minotenk og Muslimsk Dialognettverk er blant mottakerne, mens de samme aktørene er iherdige pådrivere i arbeidet for å innskrenke ytringsrommet og delegitimere kritikk av islam og muslimer. Siden Hamas’ terrorangrep har de samme aktørene frontet et jødehat som bør være dypt bekymringsvekkende. Vi har dekket moskémiljøenes uttalelser i en rekke saker, blant annet her, og det er vanskelig å se hvordan det med noen form for rimelighet kan belønnes med midler til å motarbeide rasisme når man selv er så uttalt rasistisk.
Nedover på mottakslisten må jeg innrømme jeg blir stadig mer skeptisk til regjeringens vurderingsevne, og jeg skal innrømme at jeg også får lyst til å komme med en sarkasme eller tre. La meg trekke fram noen eksempler i listen over de mer enn 50 utvalgte:
Antirasistisk Senter: 400 000 kroner til «Nasjonalt Antirasistisk Nettverk» (Najonalt jødefritt nettverk?)
Catalyst: 450 000 kroner til «Stillhet sårer – Videreutvikling og skalering av ressurser for å reagere på rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer» (Sårer stillhet også, var det ikke hatefulle ytringer som var problemet likevel?)
Det Europeiske Wergelandssenteret: 600 000 kroner til «Sammen mot samehets» (Hetser ikke samene først og fremst hverandre?)
Levanger kommune: 150 000 kroner til «Dialoger for en bærekraftig framtid» (På den betalte dialogen skal bærekraften måles…Hæ?)
Mennesker i fokus: 300 000 kroner til «Bedre føre var» (Ufokuserte mennesker vil kanskje heller si at alt var bedre før?)
Organisasjonen mot offentlig diskriminering: 550 000 kroner til «En rettsstat for alle, 2024» (Ah, i tillegg til de drøye 2 mill. regjeringen har delt ut til Akhenaton Oddvar Al-Madi De Leon over statsbudsjettet allerede. Lønnsomt enkeltmannsforetak, kan man si!)
Jeg stopper der. Alle skal få, bare de sier noe som hensetter den jevne mottaker i en følelsestilstand av å være En Veldig Viktig Person. Dette landet har rett og slett for mye penger og for mange mennesker som er villige til å leve av å glo inn i sin egen navle. Problemet med å belønne slikt er at det skaper nettopp det samme det skal motvirke: polarisering.