Donald Tusk ble innsatt som statsminister i Polen i fjor etter at hans liberale parti, Borgerplattformen, vant nasjonalvalget. Før dette, i perioden 2014 – 2019, var Tusk president for Det europeiske råd (DER), også kalt EUs toppmøter, som er et av styringsorganene i EU, ved siden av EU-kommisjonen, Europaparlamentet, Domstolen og Rådet.
Polen – ikke EU
Tusk gjorde seg bemerket i 2017 da han som president for DER uttalte at den siste bølgen av ulovlig innvandring fra Nord-Afrika den gang bestod hovedsakelig av økonomiske migranter som ikke har rett til å entre Europa fordi de ikke har beskyttelsesbehov. Tusk tok da også til ordet for at EU skulle bevilge mer penger til å trene opp og utstyre den libyske kystvakten i et forsøk på å stanse den omfattende og økende trafikken over Middelhavet.
Tusk har med sin posisjon i EU gjennom årene hatt betydelig makt, det samme EU som gjennom årene har presset Polen hardt, og til tider nådeløst, grunnet Polens innvandrinsgrealistiske syn: Polen har satt seg kraftig på bakbeina når EU har villet påtving dem MENA-innvandrere, av den enkle grunn at polakkene har sett hva som har skjedd i Vest-Europa knyttet til den havarerte innvandrings- og integreringspolitikken.
Nå står Tusk i en langt friere posisjon. Han skal ikke samle landene i EU om en felles politikk. Han skal vokte sitt eget land, Polen.
Hans mye friere posisjon avspeiles i hans språkdrakt i forhold til innvandringspolitikken. Dette ser man med all tydelighet da han forleden skulle møte den tyske forbundskansler Olaf Scholz i Berlin, skriver Den korte avis. Tusk var tydelig når det gjaldt støtte til Ukraina, Trumps trusler mot Europa og migrasjonskrisen.
I vesken hadde han et manifest som ba om en kamp mot ukontrollert innvandring til Europa.
Tusk erklærte nå direkte. «Dette er et spørsmål om den vestlige sivilisasjonens overlevelse.»
EU-omfordeling av migranter
Han fulgte opp med en sterk appell til de europeiske landene: «Vi må våkne opp og forstå at vi må beskytte våre grenser. Hvis vi er åpne for alle former for immigrasjon, vil vår verden (Europa, red.) kollapse.»
Noen EU-omfordeling av migranter kommer ikke på tale for Tusk. Ikke så underlig, all den tid han skal representere den polske befolkningen – som gjennom de siste 10 årene har vært lynende klar på at Polen ikke skal være med på asyl- og migrant-politikken til EU.
Tusk har vist til et EU-rådsmøte der Angela Merkel erklærte at «vi kan ikke hindre folk i å krysse Europas grenser fordi det er for mange av dem» (migranter, red.).
Reaksjonen til den polske statsministeren var angivelig: «Jeg sa til henne at vi må stoppe dem ved våre grenser, nettopp fordi det er for mange av dem».
Ifølge Tusk, og andre, eksisterer ingen migrasjonspolitikk hvis det ikke er mulig å kontrollere grensene og territoriet.
Tusk sin klare tale nå som statsminister betyr at Polen, tross en mer liberal regjering enn under Lov- og rettferdighetspartiet, vil stå på en nasjonalistisk innvandringspolitikk og ikke kommer til å gi EU ved dørene.
Den polske statsministeren bruker nå langt mer dramatiske fraser enn du var vant til å høre fra ham da han stod i spissen for EU. I dag maler han trusselen om kollaps i den vestlige verden på grunn av migrasjonspress.