En mer drepende dom over Labours innvandringspolitikk enn den som nylig kom fra Overhuset, har antakelig aldri vært presentert i britisk offentlighet. I 1997 overtok Blair statsministerstolen, og noe av det første han gjorde etter press fra muslimske og såkalte antirasistiske organisasjoner, var å åpne for masseinnvandring, eksempelvis ved å fjerne PPP-regelen, som sa at hvis fremste formål med en ekteskapsinngåelse var innvandring, skulle søknaden avslås. Dermed mangedoblet innvandringen fra særlig subkontinentet seg. I 1997 kom det 37 000 innvandrere til landet. Ti år etter, i 2007, innvandret 710 000 personer, og over 200 000 etniske briter forlot landet de har problemer med å kjenne igjen: hverdagslivet er rett og slett blitt uutholdelig, mener mange utflyttere. En av ti briter med høy utdannelse forlater landet. Ingen land i Europa opplever en slik hjerneflukt. I Storbritannia kalles fenomenet ”white flight”, og et lignende fenomen med et annet uttrykk, er å finne i en del gettoer som kalles ”no-go-zones” for etniske briter.
Labour har, som nesten samtlige norske partier, hevdet at innvandring lønner seg og er nødvendig. En prominent komité, nedsatt av Overhuset, viser at innvandringen ikke er noen av delene. Kommentatorer har vært på banen og sagt at dette har vært villet politikk, ja, en villet og ”ondskapsfull” politikk, som kommentatoren Simon Heffer i The Daily Telegraph sier det. Labour har vært drevet av en marxistisk-inspirert ideologi om nasjonens dekonstruksjon og fremme av multikulturalisme, koste hva det koste vil, mener Heffer.
Multikulturalismen har vært primus motor for alle norske partier, med unntak av partiet ingen synes å ville samarbeide med. Ideologien bygger på illusjonen om at i bunn og grunn er alle kulturer like gode og like mye verdt, og de kan blomstre fredfylt og harmonisk side om side. Retorikken blir hulere og hulere i ørene på de fleste briter, viser en undersøkelse utført av Channel 4. Et representativt utvalg, som inkluderer innvandrere, sier klart ifra at utviklingen er uønsket. Faktisk så klart at Labours ledelse forhåpentligvis prompte kalt inn til krisemøte:
· 83 % mener at Storbritannia opplever en innvandringskrise
· 84 % mener at myndighetene burde redusere innvandringen eller stoppe den fullstendig
· 66 % av de spurte innvandrerne mener at innvandringen burde reduseres eller stoppes
Dette betyr ikke at briter, britiskfødt eller innvandret, sånn nærmest rett over natten, er blitt rasister. Jeg vil anta de tenker like enkelt som meg; det er hyggelig å møte nye folk med annen bakgrunn som utfordrer mine tanker og ideer, men det er noe med omfang og dimensjoner. Det er alltid artig med en fest, men hvis den er overfylt og mangler mat og drikke, mistrives både vertskapet og gjestene. I tillegg vet jeg godt hvor mye jeg kan gjøre for fattige i Pakistan for et par tusenlapper, kontra hva det koster oss med en økonomisk ikke-bærekraftig innvandring fra Pakistan. Rettere sagt, det siste regnskapet vil ikke politisk ledelse ha på bordet. De tror så dårlig om sitt folk at de mener vi blir brune hvis vi får vite det vi likevel forstår; at visse nasjonale grupper i Norge koster langt mer enn det smaker for staten. Egentlig kunne politisk ledelse fortjent en Oscar for skuespillet sitt.