Vi – og våre lesere – er opptatt av hvordan samfunnet har endret seg i løpet av de siste tiårene. Hvordan innføring av flerkultur som skulle blitt en berikelse, er blitt et mareritt for mange. Mange hevder fremdeles at det er en berikelse og nekter å ta innover seg at kartet for lengst har sluttet å stemme med terrenget. Derfor har HRS skrevet om dette i nå over 20 år. Det har vi gjort fordi samfunnsendringene har gått ut over noen, og fordi vi ser det som HRS sin oppgave å spre informasjon om hva som skjer og hvem som rammes.
Hvem har ansvaret for denne utviklingen? Selvsagt ligger ansvaret hos et flertall av våre folkevalgte politikere på Stortinget. Men det er én institusjon som har sluppet alt for lett fra det.
Hvor har det blitt av Kirken?
Vi kan i år markere at det er 1000 år siden Olav Haraldsson innførte kristendommen i Norge. Dette skjedde på Moster i år 1024, og det er kristendommen som siden den gang – på godt og vondt – er limet som har holdt Norge sammen helt frem til den homogene nasjon noen av oss husker fra 1960- og 1970-tallet.
Selv om avkristningen av Norge hadde startet lenge før 2012, så var det da avkristningen ble formalisert. Inntil 2012 bestemte Grunnloven av 1814 at «den evangelisk-lutherske religion» skulle være statens offentlige religion. Etter grunnlovsendringen oppsto «Den norske kirke» som i prinsippet skulle være likestilt alle andre trossamfunn i Norge.
Prinsippet om å formelt skille kirke og stat var det mange gode grunner for, men hva hjelper det når kirken for lengst synes å ha glemt det Jesus en gang sa, gjengitt i Markusevangeliet 12:17:
Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er.
Eller som vi ville sagt det i dag – ikke bland religion og politikk.
Opium for folket
«Religion er opium for folket» er et uttrykk som skriver seg fra Karl Marx, og som står sentralt i hans materialistiske og ateistiske kritikk av religionen. Med det som utgangspunkt var det ikke unaturlig at kirken og venstresiden i norsk politikk opp gjennom 60- og 70-tallet sto langt fra hverandre.
Etterhvert endret dette seg. De såkalte 68-erne var ikke bare ateister og sosialister, blant dem var det også mange som etter hvert kalte seg «kristensosialister» og som ble ordinert som prest etter gjennomført teologisk embetseksamen, enten ved Menighetsfakultetet eller ved Teologisk fakultet på Blindern.
Like sikkert som at de ansatte i kirken var politisk mørkeblå til langt opp mot tusenårsskiftet, like sikkert er det at de etter hvert ble mørkerød. «SV» hadde inntatt prekestolen. Glemt var Jesu ord i Markus 12:17, nå ble Kirkens budskap sett i forhold til de til enhver tid gjeldende politiske synspunkter på venstresiden i norsk politikk.
Dette har gitt seg utslag som vanskelig kan sies å ha grunnlag i kirkelige tradisjoner, så som kirkemøtets vedtak i 2021 om stopp i oljeleting i Lofoten og Vesterålen.
Kirkeuka for fred
Et annet er den årlige «Kirkeuka for fred i Palestina og Israel». I 2016 var temaet for kirkeuka å bryte ned murene, det vil si den sikkerhetsbarrieren som Israel har satt opp mot Vestbredden og Gaza.
I praksis var kirkeuken en ukelang politisk agitasjon mot sikkerhetsbarrieren. Det Kirken i realiteten propaganderte for var å gjøre det vesentlig vanskeligere for Israel å forsvare seg mot jihadister.
Men Kirken fant selvsagt en bibelsk begrunnelse for dette, nemlig Paulus’ brev til effesierne 2:14:
For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og rev ned den muren som skilte, fiendskapet.
Man skal ha god fantasi for å bruke noe apostelen Paulus, som ble født ca. år 10 e.Kr., skrev i et brev den gangen som begrunnelse for å la palestinere fra Vestbredden og Gaza få fri adgang til Israel. Men Kirken følte vel at man måtte ha et teologisk grunnlag for å be for at Israel fjernet sikkerhetsbarrieren som gjorde slutt på de stadige terrorangrepene som fant sted før barrieren ble satt opp.
Akkurat når det gjelder sikkerhetsbarrieren kan man kanskje si at kirken den 7. oktober 2023 ble bønnhørt. Resultat var at nærmere 1.200 jøder ble drept og 120 jøder fremdeles sitter som gisler hos terrororganisasjonen Hamas.
Domkirkeruinene
Domkirkeruinene i Hamar, som er dekket av et enormt «drivhus», er et kapittel for seg. Det er i dag Riksantikvaren som eier Domkirkeruinene og vernebygget, mens Stiftelsen Domkirkeodden står for forvaltningen og bruken av bygningen. Domkirkeruinene skriver seg fra år 1200, og både ruinene og glassbygget over er vigslet som kirke.
Den 4. september 2022 var det premiere på Teater Innlandets stykke «Evangeliet etter Jesus, himmelens dronning», med Espen Esther Pirelli Benestad i hovedrollen. Dette stykket kunne de selvsagt ha satt opp hvor som helst. At de valgte Domkirkeruinene i Hamar skapte reaksjoner. Men for biskopen i Hamar Bispedømme, Solveig Fiske, var dette helt greit. Hun uttalte til NRK at stykket kunne vært vist i en kirke. Og det var jo for så vidt akkurat det som ble gjort.
Det som er litt underlig er at da en kristen gruppe som kaller seg «Kristningsjubileet 2030» i oktober 2023 hadde leid samme sted for å avholde et møte der, ble det nedlagt fotoforbud og forbud mot å publisere bilder fra møtet. Bente Haarstad har omtalt episoden i en artikkel i Document den 5. februar i år.
Hvilken hjemmel kirken eller Riksantikvaren har til å innføre fotoforbud i en vigslet kirke, noe Domkirkeruinene i Hamar så absolutt er, fremstår uklart.
Men det var åpenbart intet fotoforbud i Domkirkeruinene i Hamar da Nordens Paganister, som omtaler seg selv som et åpent trossamfunn for «Alle som anser seg som paganister, som hekser, sjamanister og naturtilbedere…» arrangerte vielse der. For tidligere domprost på Hamar, Ole Elias Holck, var heksebryllup i en vigslet kirke å strekke strikken for langt. Så da vet vi at grensen for bruk av en vigslet kirke går et sted mellom heksebryllup og markering av Kristningsjubileet 2030 (for sistnevnte – bare du ikke forteller noen om det).
Som om ikke disse eksemplene var nok, på den andre siden av Mjøsa, i Hoff kirke på Toten, ble det i 2021 avholdt en egen kjønnsskifteseremoni. Man skal lete lenge i Bibelen for å finne grunnlag for en slik liturgi.
Dialog med islam
Historien er full av frontkollisjoner mellom kristendom, jødedom og islam. Likevel synes det ikke å være måte på vilje til dialog mellom Kirken og islamske organisasjoner. Hvorfor det er slik, er vanskelig å forstå. Man skulle tro at de som vier sine liv til Kirken og diverse kristne organisasjoner helt har glemt at Kirkens oppgave er å forkynne Guds ord, ikke å fraternisere med fremmede religioner og ideologier som gjennom de siste 1600 år har vært i evig kamp mot kristendommen.
Etter hvert har dialogen utviklet seg til politisk påvirkning på vegne av islam.
Professor Terje Tvedt har skrevet en del om dette i «Det internasjonale gjennombruddet» (Dreyer, 2017) s. 199 flg.:
Måten Kirken skulle drive sin dialogpolitikk ble tydelig fra starten. Den norske kirke begynte sin dialog i kjølvannet av Rushdie-saken uten at dødsdommen på noe tidspunkt ble fordømt eller kritisert. Som jeg har vist til ovenfor, uttrykte kristne ledere da snarere en forståelse for hva de kalte «muslimenes» reaksjon. Og omtrent akkurat samtidig med at attentatet i Dagaliveien fant sted, hjalp Den norske kirke norske muslimer med å organisere seg i Islamsk Råd Norge i 1993.
Kirkens rolle i å få etablert Islamsk Råd Norge, og også etter hvert få dem inn på statsbudsjettet, er helt klart underkommunisert i norsk offentlighet. Man må spørre seg – hvor i all verden ligger logikken i å være fødselshjelper for islamske organisasjoner i Norge?
Terje Tvedt gir et greit svar på det spørsmålet:
Det ble også etter hvert tydelig at ledende representanter for det kristne Norge så på islam som en mulighet til fornyet energi i de kristne miljøene, og at et samfunn der det ble stadig mer fokus på det religiøse også kunne gjenvinne noe av Kirkens tapte posisjon i samfunnet.
Dette blir litt som uttrykket «if you can’t beat them, join them». Og det betyr igjen at Kirken helt har forlatt det som Jesus siteres på i Johannes 14:6:
Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.
Og det Jesus siteres på her, henviser garantert ikke til et paradis med 72 jomfruer.
Hvor er vi på vei?
Uansett om vi anser oss som bekjennende kristne eller ikke, så kan ingen komme fra at landet de siste 1000 år har vært en del av den kristne kulturkrets. Vi hadde aldri vært der vi er i dag uten dette. Derfor skal vi i år feire 1000 års jubileet for innføring av kristendommen ved tinget på Moster der Olav Haraldsson fikk dette lovfestet.
Om seks år – i 2030 – skal vi også markere 1000 års jubileet for slaget på Stiklestad i 1030, da Olav Haraldsson ble drept av Tore Hund, hvoretter det skjedde noen mer eller mindre troverdige undre som gjorde at han ble helgenkåret og fikk tilnavnet Olav den hellige. De som vil vite mer om dette bør sette seg ned med Snorres kongesagaer. Kapittelet om Olav den hellige er det klart største kapittel hos Snorre.
Opp gjennom historien har det skjedd mye i kristendommens navn som kan få hårene til å reise seg i nakken på noen og enhver. Men vi kommer uansett ikke unna at Kirken i århundrer har vært samlingspunktet for hele det norske folk, i glede og sorg. Det er bare å reise rundt i det fantastiske landet vårt – vi finner små hvitmalte kirker på de underligste plasser. For der har det tidligere bodd folk som har livnært seg så godt de kunne med det jorda og havet kunne gi.
Kirkens plass har derfor vært helt sentral i å legge grunnlaget for den velferdsstaten vi alle nyter godt av i dag. Det er dette som har skapt oss som bor i dette landet, det sitter i ryggmargen vår. Det har vært en del av vår identitet. Har vært – for slik er det ikke lenger. I hvert fall ikke for de som er født etter «SV’s» inntog i kirkene.
Oppslutningen om Kirken synker, folk melder seg ut og det kommer selvsagt de tallrike muslimske trossamfunnene til gode. For statsbudsjettets rammebevilgning til trossamfunn fordeles etter antall medlemmer i de enkelte trossamfunnene. Og jo færre medlemmer det er i Den norske kirke, jo mer blir det til de muslimske trossamfunnene.
Dette har Kirkens folk gått inn i med åpne øyne? I stedet for å markedsføre det fantastiske budskapet som ble gitt for 2000 år siden og som alle kan lese om i Bibelen, så har de gått i dialog med den religionen som har som langsiktig mål å endre Norge for alltid? Og de har til og med bidratt til å fremme islam for – som Terje Tvedt skriver – å «kunne gjenvinne noe av Kirkens tapte posisjon i samfunnet.» Hvor naiv er det lov å være?
Vi har mange flotte kirker her i landet. Denne skribentens favoritt er Kongsberg kirke fra 1761 (ref. illustrasjonsbildet), som ble bygget for å romme alle de over 3.000 ansatte ved Kongsberg Sølvverk. I antall sitteplasser slår den derfor Nidarosdomen med god margin. Der er det mulig å sette seg ned å la roen falle over en i undring over hva folk fikk til for 260 år siden.
Hvis man dessuten besøker kirken utenom gudstjenestene, er det heller ingen risiko for å møte en talerstol drapert med regnbueflagg, få en belæring om oljeleting i Lofoten og Vesterålen eller høre sognepresten be for et fritt Palestina. Eller – måtte Herren forby – oppleve at det leses fra koranen. For alt dette har faktisk skjedd.
Når man sitter der i kontemplativ ensomhet uten en eneste prest i sikte, kan man jo benytte anledningen til å sende en helt privat henstilling til Han der oppe om å få gjort noe med avkristningen av Norge, og nevne i forbifarten at vi ikke har det minste lyst til å bli underlagt sharia. For det er slett ikke nødvendig å gå via noen i sort kappe som helt har glemt Johannes 14:6 for å be pent om dette, alle har en direktelinje hvis man selv ønsker det.
Og så, bare for å understreke vår hengivenhet til Han der oppe, kan man jo avslutte med å sitere Ludvig i Flåklypa:
Gud velsigne vår Herre.