Onsdag kveld i forrige uke lyste overskriften om en av Norges mest kjente høyreekstreme terrorister opp på NRKs nettsider. Som faksimilen viser: Nye sakkyndige vurderer det dithen at Manshaus ikke bare er psykotisk i dag, men også var psykotisk da han begikk terrorhandlingene i 2019.
Manshaus skjøt og drepte sin stesøster Johanne Ihle-Hansen i familiens hjem på Eiksmarka i Bærum 10. august 2019, før han tok seg inn i Al-Noor-moskeen med et haglgevær og en jaktrifle og løsnet flere skudd.
Hvorvidt de sakkyndiges nye vurderinger er nok til at saken blir gjenåpnet vites foreløpig ikke, det eneste vi vet er at de sakkyndiges rapport ligger på gjenopptakelseskommisjonens bord.
– De nye oppnevnte sakkyndige har avgitt en rapport hvor partene har fått anledning til å inngi eventuelle merknader eller kommentarer. Og det er egentlig der saken står, sier statsadvokat Johan Øverberg til NTB.
Han vil ikke kommentere VG og Nettavisens opplysninger.
– Saken ligger nå hos kommisjonen til avgjørelse, sier statsadvokaten til NTB, skriver NRK.
Hva kommisjonen faller ned på er ikke enkelt å spekulere i, men det som er interessant med saken er at en eventuell gjenopptakelse kan bli en politisk verkebyll. Det kan man med sikkerhet vite fordi det ikke er første gang det må dobbelt sett med sakkyndige til for å vurdere en høyreekstrem terrorists tilregnelighet – det samme har skjedd før.
– Tilsier at han er sinnsyk
Etter Anders Behring Breiviks terrorangrep og påfølgende pågripelse, fikk han oppnevnt forsvarer Geir Lippestad, og det ble gitt psykiaterne Torgeir Husby og Synne Sørheim mandat å utrede hvorvidt Breivik var strafferettslig tilregnelig.
Bare fire dager etter Breiviks bilbombe i Oslo som drepte åtte og nedslaktingen av 69 personer på Utøya, hadde Lippestad fått møte sin klient. Et enormt pressekorps var møtt opp for å høre hva Lippestad kunne fortelle. Da forsvareren kom ut døren, var han ikke i tvil.
– Han er ikke som noen av oss.
Han utdypet hva han tenkte:
– Hele saken tilsier at han er sinnssyk. Han tror han er i en krig, og at når du er i krig, kan du gjøre ting som dette. Han mener at resten av verden ikke forstår hans syn, men at den vil gjøre det om 60 år, sier Lippestad i et intervju med internasjonal presse.
– Han viser hat mot alle som tror på et normalt politisk system. Han hater alle vestlige ideer, alle som tror på demokratiets verdier, og som ikke er ekstremister. Han ser på seg selv som en kriger, og er stolt over å ha startet en krig som andre vil fortsette, sier Lippestad.
Det skal finnes to celler i Norge og flere utenlands, har Anders Behring Breivik fortalt sin forsvarer. Breivik har ikke villet si noe om dem, annet enn at de kan planlegge angrep.
Det var selvsagt ikke opp til Lippestad å diagnostisere Breivik, han svarte bare på hvordan han oppfattet mannen han skulle være forsvarer for. Å diagnostisere noen tar tid, krever faglig ekspertise og omfattende kartlegging, samtaler og observasjoner.
Hele fire måneder tok det psykiaterne Husby og Sørheim å utrede Brevik. Da de var ferdige leverte de en 239 sider lang rapport. Det var knyttet enorm spenning til hva de ville konkludere med. Så var endelig resultatet klart, og ramaskriket et faktum. For Breivik ble vurdert å være det som i dagligtale kalles sprut hakke gal. Han var ikke strafferettslig tilregnelig, han var alvorlig sinnslidende. Breivik oppfylte fem av fem kriterier for å få diagnosen schizofreni, konkluderte rettspsykiaterne.
Reaksjonene
Det som skjedde etterpå er en omfattende historie, men kort fortalt reagerte de etterlatte – og mange med dem – med vantro og sinne over de sakkyndiges konklusjon. Bråket foregikk i full offentlighet, og daværende statsminister Jens Stoltenberg (Ap) måtte i flere omganger gå ut for å roe gemyttene. En NTB-melding oppsummerte hva som skjedde da det gikk politikk i de psykiatriske vurderingene av terroristen.
I et intervju med den tyske avisen Bild søndag går Stoltenberg lenger i å kommentere rapporten fra de psykiatrisk sakkyndige enn han hittil har gjort overfor norsk presse.
I intervjuet uttrykker han forståelse for at det kan være vanskelig for mange pårørende og etterlatte å forsone seg med rapportens konklusjoner.
— Men det beste svaret vi kan gi på terrorhandlingene 22. juli er å stå opp for demokratiske verdier. En av disse mest fundamentale verdiene er prinsippet om rettsstaten. Hvis en uavhengig domstol slår fast at han er utilregnelig, må vi akseptere det, sier Stoltenberg.
Da statsministeren kommenterte Breivik-rapporten overfor journalister i Stortinget onsdag, holdt han de personlige betraktningene for seg selv. Han ville ikke svare på hvordan han selv vurderer rapporten.
— Her er vi ved politikkens grense. Dette handler ikke om mine følelser, men grunnleggende rettsstatsprinsipper om påtalemyndighetens og domstolenes uavhengighet, sa han. (min uthev.)
Stoltenberg hadde selvsagt rett i at man sto ved politikkens grense. Men der det finnes grenser, finnes også alltid noen med vilje til å tråkke over den, og noen ganger finnes det så mange som er villige til det at hele grensen rives ned.
Den nye rapporten
Etter en halvannen måned lang debatt om den første rapporten ble begge beina godt plantet på innsiden av politikken idet en ny sakkyndig-duo ble utpekt og en ny rapport bestilt. Terje Tørrissen og Agnar Aspaas tok oppdraget, og de gikk like grundig til verks som de to opprinnelige sakkyndige. Enda grundigere, påsto de, og rapporten deres ble derfor også lenger enn den første. Hele 284 sider klarte de å produsere, og rapporten var et dårlig skjult faglig drapsforsøk på kollegaene bak den første rapporten.
Torgeir Husby og Synne Sørheim, som opprinnelig var ansett som de beste, mest erfarne rettspsykiaterne i landet, ble langt på vei avskrevet som faglig udugelige, og det ble framsatt påstander om at måten de jobbet på var ved å være enige om å være enige. De ble rett og slett forblindet av å kjenne hverandre, ble det kommentert, og rapporten de hadde utarbeidet på bakgrunn av et flere måneder langt utredningsoppdrag var knapt verdt papiret det var skrevet på, fikk publikum vite. For Anders Behring Breivik var, akkurat slik de etterlatte hele tiden hadde ment, en ideologisk overbevist høyreekstremist ved sine fulle fem. At han kontinuerlig lallet i vei om Knights Templar, sovende terrorceller, sin egen lederstatus i det fiktive riddernettverket, alt dette var kalkulert og noe man kunne forvente av en høyreekstrem, ble det forklart. For enhver som har glemt detaljene i de to ulike rapportene, ligger de fremdeles tilgjengelig på VGs nettsider.
Da Torgeir Husby vitnet i rettssaken mot Brevik, sa han det som burde være åpenbart for enhver fagperson med psykiatri som fagfelt, men som er ubegripelig for enhver politiker eller politisk overbevist person, her gjengitt fra NRK:
Om hvorfor de ikke har diskutert Breiviks høyreekstremisme i rapporten:
Husby sier de bevisst ikke har gått inn på det, «rett og slett fordi det er en ekspertise vi ikke har». Han understreker at de er psykiatere, ikke historikere, terroreksperter, religionsforskere, internettspillere eller journalister.
– Vi henter ikke inn teologisk ekspertise hver gang vi får en «ny Jesus» (…) Man innhenter heller ikke historieekspertise dersom en «ny Napoleon» blir lagt inn, selv ikke om personen skulle komme i uniform. Vi innhenter heller ikke en eksorsist dersom en person dreper sin venn fordi han hevdet han så djevelen gå inn i vennen. (min uthev.)
Men når man har politisk motiv gjør man nettopp det, og dermed ble det akkurat slik Stoltenberg advarte mot. De grunnleggende rettsstatsprinsipper om påtalemyndighetens og domstolenes uavhengighet ble bøyet og vridd til det ugjenkjennelige.
Høyreekstreme barnemordere
I den første sakkyndige rapporten om Breivik var terroristens barndom viet oppmerksomhet. I VGs publisering av rapporten presiseres det at «Sidene 32-35 og side 47-50 er utelatt fra erklæringen. Dette er henholdsvis et politiavhør av Breiviks mor og en psykolograpport etter familiens opphold på Senter for Barne- og Ungdomspsykiatri. Innholdet i disse dokumentene går for langt inn i intimsfæren til Breiviks familie, og VG mener derfor at de ikke bør publiseres.»
Likevel vet man mye om Breiviks barndom, på akkurat samme måte som man vet mye om barndommen til Philip Manshaus. Barndomserfaringene har likhetstrekk. Vi kan til og med finne en annen høyreekstrem drapsmann i Norge og se på hans barndom. Nynazisten Joe Erling Jahr, mannen, eller den gang han ble dømt snarere gutten, som drepte Benjamin Hermansen og med det utførte Norges første rasistiske drap, vet vi også mye om barndommen til. Også han hadde en barndom som likner Breiviks og Manshaus’. De hadde traumatiske barndommer alle som én.
TV2s gjennomgang av omsorgssvikten Breivik vokste opp i er grundig, og den viser hvordan han allerede som lite barn ble ødelagt. På samme måte får man et visst innblikk i hvor traumatisert Manshaus ble da hans mor begikk selvmord da han var fire år gammel og faren ikke evnet å gi ham den omsorgen han trengte i Brennpunktdokumentaren Philips vei til terror. Omfattende neglekt og omsorgssvikt preget også Joe Erling Jahrs oppvekst, der moren overlot ham til å klare seg selv i den kommunale leiligheten de bodde i da han var 12 år gammel, mens hun selv reiste rundt med sin nye kjæreste. Ingen fanget opp Jahr, selv ikke da han ble utsatt for mishandling av en stor, somalisk gjeng tidlig i tenårene. Etter den grove volden der han ble sparket så hardt at det kunne endt med hans egen død, gikk han rundt i konstant alarmberedskap. Også Jahr er det laget Brennpunktdokumentar om. I En god soldat? forteller Jahr selv, og det er ingen grunn til å betvile at det han forteller er sant. Overfallet av den somaliske guttegjengen sto forøvrig å lese om i Dagbladet dagen etter.
Fellestrekket ved Breivik, Manshaus og Jahr er dog ikke bare vonde barndomsopplevelser. Et annet fellestrekk er at alle tre sakene er gjenstand for politisering, altså at de løftes inn i politikken som eksempelsaker. I det øyeblikket det skjer, gjenstår kun ideologi som forklaringsramme for terror.
Som Arnfinn Pettersen skrev i sitt essay om Anders Behring Breiviks beveggrunner, Konspinoia og terror, i 2014:
Spørsmålet om hvorfor han ble terrorist lar seg neppe besvare til fulle. Det handler om psykiatri, ideologi og en kombinasjon av de to. Hvis man føler svært sterkt at en av dem er svært mye sannere enn den andre, bør man spørre seg selv om man gjør det ut fra opportunistiske årsaker.
Og opportunismen ble det da også tydelig i alle tre overnevnte tilfeller, der politikken i sakene førte til antirasistiske massemobiliseringer der enhver analyse av bakenforliggende årsaker forsvant. Terror og drap skulle forstås som kynisk, kalkulert høyreekstremisme – og bare det.
Terrorens årsaker
Vi har tidligere omtalt særtrekk ved terrorister, der å forstå barndom er en viktig variabel, og også påpekt at det for forebyggingsarbeidet er en tragedie at psykiatrien ikke ble forklarende i Breiviks tilfelle, men at alle hans handlinger ble tilskrevet ideologi. Det samme er gjeldende i Manshaus’ tilfelle.
Med tiårsmarkeringen av 22. juli som et dystert bakteppe for å forstå terror, skrev vi også at det ikke er rart at enkelte raskt tyr til geografisk avgrensing når de skal forstå motivasjonen bak de bestialske handlingene. Ved å se innover eget land, skapes en forestilling av at terroren primært sett har noe med norsk politikk å gjøre og at risikoen for fremtidige terrorhandlinger kan avgrenses ved å unngå å snakke om temaer terroristen selv var opptatt av. Vi kan gjengi noen avsnitt fra saken Terroristers fellestrekk er ikke hatprat – fellestrekket er terror:
Å skille totalt mellom psykologi, psykiatri og ideologi er meningsløst for å forstå terrorens opphav, for ideologier blir menneskesinnets klangbunn. Terroristenes ideologiske valg handler øyensynlig mer om ideologiens tilgjengelighet og resonans hos terroristen, enn det handler om politisk bevissthet. De totalitære ideologiene vil alltid ha appell til mennesker med ekstreme behov for tette rammer. Således vil det ikke utgjøre noen forskjell hvorvidt man sverger til høyreekstremisme, venstreekstremisme eller ekstremistisk islam – det er legitimering av vold og drap som er det essensielle.
Et godt eksempel på at det er mer tilfeldig hvilken ideologi ekstremister velger, er andelen norske konvertitter blant kartlagte islamske fundamentalister i Norge. PSTs norske radikaliseringsprosjekts rapport fra 2016 viser at konvertittene utgjør hele 18 prosent. Det er altså ingen automatikk i hvilken ekstremisme fremmedgjorte nordmenn velger. Den islamske fundamentalismen har et langt større miljø og rekrutterer således en stor andel av dem som er i fare for radikalisering.
Vestens store problem er at jo mer vi forstår av voldens opphav, jo vanskeligere er det å skille mellom skyld og uskyld, tilregnelighet og utilregnelighet. Juridiske definisjoner, folks rettsfølelse og varierende kunnskap om psyke er ikke størrelser som er enkelt kompatible. Vi slites vel alle mellom behov for beskyttelse, hevnlyst og moral, og disse behovene har ikke alltid naturlig plass i politikken.
Å bruke terror som tolkningsramme for terrorister er likevel langt mer nyttig i forebyggingsøyemed enn å konsentrere seg utelukkende om hvilken ideologi terroristene velger seg. Terrorister søker bekreftelser og anerkjennelse, men får det ofte ikke der de skulle ønske eller der de påstår å få det. De mangler ofte totalt innblikk i egen fungering, slik mennesker med traumatisk barndom gjerne gjør.
Selve grunnlaget for menneskelig fungering, erfaringer i barneårene, bør være hovedfokus i analyser av terror, og kunnskap om fellestrekk ved terroristers barndom er godt belagt i dag. Deretter kan man bruke denne kunnskapen til å se på forekomst i ulike miljøer og i hvilken grad ideologi er førende i gjeldende miljø. Da vil man se at forekomst av omsorgssvikt/barndomstraumer i enhver kultur korrelerer ikke bare med terrorforekomst, men med etablerte totalitære miljøer i kulturen.
Et frampek
De sakkyndige som fikk det opprinnelige mandatet å utrede den da draps- og terrorsiktede Philip Manshaus, mente han var strafferettslig tilregnelig. Da de sakkyndiges rapport var klar uttalte John Christian Elden, som var bistandsadvokat for den terrorrammede moskeen i Bærum, følgende til NRK:
– De er glade for at det er kommet en konklusjon, slik at denne saken nå kommer videre. Vi noterer oss da at de konkluderer med at her er det ondskap og ikke sykdom som ligger bak, og det er tatt til etterretning, sier Elden.
At ondskapen ble forklaringsramme, førte ikke overraskende til politisk engasjement. På minnemarkeringen to år senere var VG på plass. Det var også en rekke politikere med interesse av å male ondskapen med langt bredere pensel enn sakkyndigrapporten om Manshaus ga dekning for. Daværende Ap-nestleder Hadia Tajik tok «et oppgjør med det hun mener er økende rasisme» og Henrik Syse, styreleder i Stiftelsen 10. august, fikk fortelle om «kunnskapssenteret» som skulle oppføres ved siden av moskeen, mens daværende kulturminister Abid Raja (V) gikk lenger:
Kulturminister Abid Raja tok til orde for mer penger for å gjøre avdekkende arbeid opp mot aktive, ekstreme miljø.
– Vi skal leve i fred og sameksistens med hverandre, men vi må ikke være naive. Hatet og ekstremisme finnes iblant oss og det er vårt felles ansvar å bekjempe. Jeg tror at vi sammen kan bidra til å gjøre Norge et bedre land å leve i, sa Raja.
Han var krystallklar i sin tale på hvor han legger ansvaret:
– Det var hatideologien som tok livet av Johanne. Ideologien er ikke borte. Hatet er ikke borte selv om de som begikk handlingene sitter i fengsel. Hatet lever iblant oss, sa Raja.
Han siterte den avdøde menneskerettighetsforkjemperen Martin Luther King i talen.
– «Jeg har en drøm om at mine fire barn vil kunne leve i en nasjon der de ikke blir dømt ut fra hvilken hudfarge de har, men sin karakter», siterte Raja før han fortsatte:
– Vi må ikke være naive mot hatet vi vet finnes hos en del høyreekstreme nordmenn. Det er ikke bare farlig mot muslimer, men også etniske nordmenn.
Vi tør spå at viljen til å la det gå politikk i de sakkyndiges vurderinger er levende til stede blant både folkevalgte, NGOer og i moskemiljøene. Iveren etter enfaktorforklaring om ideologi er for sterk til annet når det handler om den høyreekstreme terroren, og hvem vil besøke et kunnskapssenter som ikke kan vise til ond ideologi, men psykiatri?