Det var på Facebook de nå famøse meldingene til Frps Per-Willy Amundsen ble skrevet, i kommentarfeltet under Amundsens Facebook-post der han uttrykte sin støtte til Israel. De kom ikke ut av det blå, det var en rekke antisemittiske kommentarer i tråden, der en debattant blant annet skrev «Med Israel for Folkemord. Psykopater».
«Med Norge og Israel mot arabere som dreper mennesker, slik dere har for vane å gjøre. Så dra et annet sted med din moral. Det er som regel dere som dreper oss. Og Islam har en hel gjeng med psykopater som dreper.» skrev Amundsen som svar på tiltale. Kommentaren ble etterpå slettet. Det gjorde også en annen kommentar, der Amundsen skrev at islamister kan reise til helvete.
I intervju med VG forklarte Amundsen hvorfor han skrev som han gjorde.
Amundsen sier at han ikke ønsker å beklage noe av det han har skrevet.
Han viser til det han mener er en rekke antisemittiske innlegg, som han reagerer sterkt på. Et av innleggene anklager Amundsen for å være ruset på folkemord – og at det ville være like greit for ham å støtte Adolf Hitlers folkemord på jødene og Vladimir Putins krig i Ukraina.
Men Amundsens skjebne var forsåvidt forutsigbar. Ethvert norsk mediehus og Frp-lederen verken kunne eller ville ta til orde for at det er menneskelig å reagere med sinne når man utsettes for nazi-stempling og påstander om at man støtter «tortur, utsulting og bombing av barn» (som tråden er full av). Det viktigste framsto å være å påpeke «rasismen og hatet» som fosset ut av lederen for justiskomiteen.
Muslimhatet
I Nettavisen het det at «Per-Willy Amundsens hatefulle utbrudd mot muslimer er ikke bare ødeleggende for Fremskrittspartiet. Det er også ødeleggende for seriøs religionskritikk.»
Trolig er partiets sterke vekst nettopp begrunnet i at partiet har klart å ligge unna slike ekstreme utspill. Og at Sylvi Listhaug i større grad har klart å profilere partiet som et mer moderat folkeparti.
Så langt konsekvensen for Fremskrittspartiet.
Langt mer alvorlig, synes jeg, er at Per-Willy Amundsen med slike utspill ødelegger for helt vanlig religionskritikk.
Det er for eksempel slike utbrudd som er med og skaper den berøringsangsten som spaltist Anders Magnus skriver om i kommentaren «Skitt au, det er vel ikke så farlig med disse kvinnene».
Vi vil jo ikke bli slått i hartkorn med høyreekstremister eller muslimhatere.
Og verre:
Med slike hatefulle utbrudd skyver Per-Willy Amundsen også vanlige muslimer fra seg.
På Facebook skrev Shakel Rehman under delingen av Nettavisens artikkel:
Min mening:
Generalisering med fordommer og stereotypier er essensen i rasismen. Vi må ikke stigmatisere alle i en gruppe pga noen få, og presentere hele gruppen som farlig og som en trussel. Det er fordomsfullt.
Alle politikere er ikke like og hatefulle. Alle muslimer er ikke like og en trussel.
Alle fra majoriteten er ikke like og fordomsfulle. Alle ikke-troende er ikke like og mindre verdt, osv.
Problemet er bare at Amundsen ikke hadde sagt noe som generaliserte. Og hva er egentlig «helt vanlig religionskritikk»? Er det den kritikken der man presiserer at det er mange gode sider ved islam, alternativit ikke nevner islam med et ord, slik en rekke samfunnsdebattanter har for vane når de negative sidene ved religion skal diskuteres?
Er det videre slik at sinne og opprørthet er en forbudt følelse og må oppfattes som «hat» og «ekstreme ytringer» mot en hel gruppe? Kan det virkelig ikke være legitimt å både hate og la seg opprøre av både Hamas-terror, den voksende antisemittismen og den uhyrlige sammenlikningen av Israels krigføring med Holocaust?
Listhaug og Amundsen
Maja Sojtaric skriver i en leder i Nordnorsk Debatt at Per-Willy minnet altfor mye om Sylvi. Derfor falt han i unåde.
Sylvi blir mer og mer striglet jo nærmere hun kommer makta. Nå bygger hun plattform der hun kanskje til og med kan bli plausibel statsministerkandidat.
Noen må spille rollen som en libero, og hvem bedre enn den tøffe nordlendingen som sier det som det er. Veldig mye av grunnfjellet til Frp er fortsatt godt voksne menn, som har konservative holdninger til det meste, utenom skatt. Særlig til innvandring – og innvandrere, og de nye debattene om kjønn.
Sojtaric minnes Listhaugs Facebook-post i 2018, som endte med at hun unnskyldte seg noe voldsomt og gikk av som justisminister i den daværende Solberg-regjeringen.
Sojatirc skriver videre:
Facebook-innlegget var fremprovosert av at flertallet i Stortinget, inkludert Arbeiderpartiet, hadde stemt nei til et forslag fra Frp og Høyre. Forslaget ville gjøre det mulig å inndra statsborgerskapet til fremmedkrigere. Uten dom.
Innlegget koblet Arbeiderpartiet til islamistisk terrorisme, på en måte som lett ledet tankene hen til Anders Behring Breiviks forkvaklede ideologiske virkelighet. At det ble publisert samme dag som Erik Poppes film om Utøya hadde premiere, hjalp ikke akkurat når sinnene skulle dempes.
Men det som ikke nevnes er at det skjedde mer enn Listhaugs gjentatte beklagelser, Listhaug ga også noen uttalelser offentlig to år senere som skulle hefte ved henne over lang tid. Til VG uttalte Listhaug den gang at hun fikk frysninger av ordet «nasjonalkonservativ».
– Hva er nasjonalkonservatisme?
– Du må nesten høre med dem som har ønsket å endre dette partiet, hva de ønsker å legge i det. Men nasjonalkonservativ er et begrep som jeg kjenner at jeg får litt frysninger av, for å være helt ærlig, sier Listhaug.
– Hvorfor gir det deg frysninger? Hva er det med ordet?
– Her er det historikken rundt det som har med miksen mellom nasjonal og ideologier. Nasjonalsosialisme er fra gammelt av det mest kjente begrepet. Så nasjonalkonservatisme, jeg tror mange får litt ubehag knyttet til det begrepet, selv om alle stort sett er enige i Frp om at vi skal ta vare på Norge, vi skal passe på kulturen vår, ta vare på norske interesser og det er det utenrikspolitikken skal handle om.
Effekten av uttalelsen var at mange av Frps kjernevelgere skygget banen. Den daværende nestlederen Listhaug evnet å stemple sine egne velgere som nazister.
Feil om oppslutning
Det er på disse punktene de samstemte fordømmelsene av både Listhaug og nå Amundsen munner ut i feil konklusjon. Det er ikke riktig at partiet har vokst seg stort på grunn av at Listhaug har valgt å føye seg inn i rekken av politiske «smooth talkers» på Stortinget. Realiteten er at velgerne skygget banen da de opplevde henne som 1) feig og 2) villig til å stemple sine egne velgere. At de går i akkurat samme felle nå er forutsigbart. Men velgerne vil ikke rygge på grunn av Amundsens Facebook-utblåsning, de vil rygge fordi Listhaug presser ham til å fratre som leder av justiskomiteen, ifølge henne selv av «hensyn til partiets omdømme».
Problemet er at Amundsens reaksjon var fullt ut forståelig. Det samme var faktisk Listhaugs egen Facebook-post i 2018. Det finnes islamister som ikke vil oss vel, og det er ingenting ekstremistisk i å ville ha dem ut av landet. Det er faktisk langt mer oppsiktsvekkende at det ikke ble noe flertall for å inndra statsborgerskapet til fremmedkrigere.
At Frp igjen har vokst seg store på meningsmålingene handler om de stadig voksende voldsutfordringene masseinnvandring fra Menapt-landene har bragt til Norge, det handler ikke om Listhaugs mykere retorikk, slik Nettavisens Stephansen forfekter.
Listhaug kunne enkelt valgt å forsvare Amundsen med henvisning til den heksejakten basert på vrangvilje og rasismestempling hun selv er blitt utsatt for. Listhaug kunne enkelt sagt at «Ja, det er ikke taktisk klokt å sette seg til tastaturet verken når man har drukket alkohol eller er følelsesmessig opprørt, men Amundsens reaksjon var forståelig. Han generaliserte ikke om muslimer, han tar til motmæle mot et vell av nazi-beskyldninger og avskyr islamisme.»
Jovisst kunne hun sagt det. Hun kunne sågar vist til Tyskland, der delstaten Sachsen-Anhalt vil kreve at de som søker å bli statsborgere skriftlig bekrefter «at de anerkjenner Israels rett til å eksistere og fordømmer enhver innsats rettet mot staten Israels eksistens».
Dekretet instruerer myndighetene til å følge nøye med på om en søker viser antisemittiske holdninger og sier at «å oppnå tysk statsborgerskap krever en forpliktelse til Israels rett til å eksistere».
I et brev til lokale myndigheter sa det statlige innenriksdepartementet i Sachsen-Anhalt at statsborgerskap skal nektes utlendinger som engasjerer seg i aktiviteter rettet mot Tysklands liberale demokratiske orden som skissert i landets grunnlov. Fornektelse av Israels rett til å eksistere og antisemittisme er inkludert blant slike aktiviteter.
Feighet
OIC (Organisation of the Islamic Cooperation) er kjent for å sammenlikne muslimenes situasjon i Vesten med jødenes situasjon i mellomkrigstiden, men bit merke i det viktigste: De nevner aldri noe om at muslimer nyter godt av både rettigheter og goder i de vestlige samfunnene, mens jødene som gruppe ble drevet på flukt og diskriminert på svært mange måter.
Flemming Rose, mest kjent som kjent som mannen som stod bak Jyllands-Postens publisering av Muhammedkarikaturene og forfatter av den ledsagende artikkelen, er en av dem som har påpekt at muslimske lederes sammenlikning av muslimer og jøders situasjon ikke er gyldig uten at de også inkluderer dette, og det har han unektelig rett i.
Videre skriver Rose i Taushetens tyranni at Holocaust kunne skje nettopp fordi folk ikke kunne ytre seg fritt. Da kunne folk nettopp ytret seg kritisk til nazistenes ord og handlinger.
Det er noe feigt ved både Sylvi Listhaugs og medienes kollektive fordømmelse av Per-Willy Amundsen. De ignorerer hvilke uhyrlige påstander Amundsen svarte på, og mediene setter heller opp en stråmann om at Amundsen er rasist med en intensjon om å dra alle muslimer over en kam. Det minner på mange måter om karikaturstriden og koranbrenninger og en rekke andre fenomener som spenner fra voldelige klasserom til landets rettssaler. Den som står plantet i problematikken kan forvente refs om han eller hun til slutt utbryter noe i affekt, selv om det som utbrytes stemmer med virkeligheten.
Paradokset ved karikaturstriden var at karikaturene slett ikke ble framsatt for å krenke muslimer, men, som Flemming Rose, forfatter av artikkelen Muhammeds ansikt i Jyllands-Posten poengterte den gang i 2005, ble trykket som en kommentar til den økende selvsensuren i Danmark. De var et forsvar av ytringsfrihetens rett til å kritisere makten. Frykten for at islamister skulle gjengjelde med vold gjorde at både kunstnere og andre samfunnsaktører lot være å ytre seg kritisk om islam. Rose forklarer hvordan selvsensur og frykt for å krenke kan føre til totalitære tilstander:
Der sker en intimidering af det offentlige rum. […] Det er således ikke tilfældigt, at folk i totalitære samfund ryger i fængsel for at fortælle vittigheder eller afbilde diktatorer kritisk. Det sker som regel med henvisning til, at det krænker folkets følelser. I Danmark er det ikke kommet så vidt, men de anførte eksempler viser, at vi er på vej ind på en glidebane, hvor ingen kan forudsige, hvad selvcensuren vil ende med.
Rose skriver at den gode tone er bare god når den er selvvalgt, ikke når den er et resultat av frykt for voldelige represalier. Når jeg leser Nettavisens konklusjon om at Amundsen har ødelagt for «den seriøse religionskritikken», klarer jeg ikke annet enn å få assosiasjoner til OIC og hvor vellykket deres kampanje åpenbart har vært. Vi gjengir fra artikkelen Det enkle er ofte det beste, men noen ganger er det enkle det farligste:
Å lage rasisme
I 1999 ble resolusjonen Defamation of religions klasket i bordet av Pakistan i FNs Menneskerettighetskommisjon, etter et forslag fra OIC. Resolusjonen hadde bakgrunn i bekymringen for at muslimer ble mer og mer diskriminert på grunn av sin religion:
1. Expresses deep concern at negative stereotyping of religions; 2. Also expresses deep concern that Islam is frequently and wrongly associated with human rights violations and with terrorism; 3. Expresses its concern at any role in which the print, audio, visual or electronic media or any other means is used to incite acts of violence,
Siden 1999 har problematikken med påstått rasisme mot islam jevnlig blitt tatt oppi flere instanser i FN, både i Menneskerettighetskommisjonen, i Menneskerettighetsrådet og Generalforsamlingen. I 2008 ble det vedtatt en resolusjon mot ærekrenkelser av religion i Menneskerettighetsrådet, der det ble fastslått at denne typen krenkelser skulle erklæres forbudt. Også i 2008 var det OIC som initierte resolusjonen, og Menneskerettighetsrådet ble sterkt kritisert nettopp for at religionskritikk skulle anses som rasisme, og således kriminaliseres.
Som nevnt i artikkelen Islamske lederes klamme hånd, utløste karikaturkrisen et mer bevisst forhold til OIC og hva de bedrev av påvirkningsarbeid innad i FN.
Muhammedkarikatur-krisen ble «avlyst» i 2009. Da fordi FNs menneskerettighetsråd ble presset i forkant av Durban II-konferansen. Presset kom fra land som allerede hadde gitt beskjed om at de ville boikotte konferansen (Israel, Canada og USA), samt de som etter all sannsynlighet ville boikotte (Italia og Australia). Da EU-landene i tillegg varslet at også de, i felles flokk, ville boikotte konferansen, besinnet FNs menneskerettighetsråd seg og OIC sitt krav om forbud mot å fornærme profeten og islamofobi ble forkastet. Følgelig ble forslaget om å gjøre religionskritikk, som i realiteten er kritikk av islam, til et menneskerettighetsbrudd, fjernet.
Selv om resolusjonen kom i havn til slutt, er det verdt å minne om daværende utenriksminister Jonas Gahrs Støres skuffelse over at USA og Israel trakk seg. Landene trakk seg fordi resolusjonen i utgangspunktet inneholdt beskyldninger om at Israel var en apartheidstat som undertrykte sine palestinske innbyggere, og at okkupasjonen av de palestinske områdene var koblet sammen med rasisme. Det var de arabiske landene som ønsket å fremme Palestinas holdninger på FN-konferansen, og den endelige resolusjonen inneholdt anerkjennelse av palestinernes lidelse grunnet okkupasjonen, men uten å antyde at Israel var en rasistisk stat. FN gikk sågar ut med en påstand om at kritikken mot rasismekonferansen berodde på en misforståelse.
I norsk og internasjonal debatt har det vært uttrykt frykt for at rasismekonferansen, som også kalles Durban II, vil sette ytringsfriheten til side av hensyn til religiøse følelser og for å skape et bolverk mot blasfemi.
Mange har pekt på erfaringene fra den første konferansen i Durban i 2001, som stortingspresident Thorbjørn Jagland har beskrevet som en «festival i antisemittisme og fordømmelse av Vesten».
– Konferansen i 2001 var preget av grotesk oppførsel og antisemittiske holdninger som ikke kan forsvares, men årets konferanse tar ikke utgangspunkt i disse debattene, men i sluttdokumentet som ble vedtatt av 168 land på slutten av konferansen i 2001, sier Rupert Colville, talsmann for FNs høykommissær for menneskerettigheter, til Ny Tid.
Men OIC hvilte ikke på laurbærene, ei heller slikket de sine sår. De oppnådde noe, til tross for at de ikke oppnådde alt de ville, og de fortsatte arbeidet. FN er ikke hva det en gang var, og i praksis har Kairo-erklæringen, altså OICs egen menneskerettighetserklæring, bred støtte ikke bare blant de 57 OIC-statene som er med i FN, men også blant FNs 137 utviklingsland. OIC jobber jevnt og trutt og effektivt, og et tilbakeblikk på den muslimske samarbeidsorganisasjonens rolle og påvirkningsstrategi etter henholdsvis Rushdies Sataniske vers og karikaturkrisen, forteller mye om hvorfor de engasjerer seg kraftig i dagens krig mellom Israel og Hamas. De gjør det fordi det virker.
Og det virker ikke minst på grunn av slike reaksjoner som Sylvi Listhaug nå kom med. Saken var egentlig død fredag (til tross for at Amundsen også hadde postet en kritisk kommentar til kvinnedagen, der han blant annet ba kvinner rundt 30 begynne å telle egg, da som et hint om at vi føder stadig færre barn, noe som også er riktig), da Amundsen beklaget ordbruken, men ikke meningsinnholdet. Men Listhaug skulle vise seg «større og bedre», åpenbart uten å skjønne hvem sitt ærend hun springer – eller hvor tydelig det er for velgerne at det er feigt gjort.