«De fleste i Norge med bakgrunn fra muslimske land, lever i en æreskultur med seksuell kontroll av jenter.» Dette sa Kripos-ansatte Terje Bjøranger og Gunnar Svensson i forrige måned knyttet til lanseringen av boken Æresrelatert kriminalitet, en bok vi anmeldte i det den kom ut.
Uttalelsen til de to i politiet falt tydeligvis tungt for brystet for Aftenpostens ledende journalist på æreskriminalitet, Olga Stokke. Hun skrev dette da hun intervjuet Bjøranger og Svensson knyttet til lanseringen av boken:
I boken skriver de at æreskulturen lever godt sammen med islam. De viser blant annet til at sex utenfor ekteskapet er forbudt.
– Hva slags forutsetninger har dere for å si at de fleste fra disse miljøene er en del av en voldelig æreskultur? Har dere politibrillene på hele tiden?
De to erfarne politiansatte svarte på strak arm dette: «Vi er ikke antropologer, men vi har hatt 10.000 saker. De vi har snakket med, forteller om kusiner, søstre og venninner som står i den samme myra. Vi vet at terskelen for å kontakte myndighetene er høy. Mørketallene er store.»
Sjekk med dine egne omgivelser, Stokke
Stokke skal ha et pluss i boken for at hun gjennom årene har vist engasjement for æresrelatert undertrykkelse. Det er ikke mange journalister som har tatt seg bryet med å lese seg opp på temaet, et tema Norge skal slite med ikke bare i vår samtid, men sannsynligvis også i kommende generasjoner. Politisk ledelse la til rette for at det utvidede Midtøsten skulle få etablere sine åkre i Norge og sørget dertil for stadig gjødsling av æresåkrene ved høy innvandring.
Spørsmålet er om Aftenpostens Stokke og resten av redaksjonen overhodet har klart å ta innover seg konsekvensen for det norske samfunnets verdihelse. Det synes ikke slik. Stokke har vært den velmenende skjønnmaleren, den som antakelig ikke forstår æreskulturens brutale omfang. For selvsagt har Bjøranger og Svensson rett i sitt postulat. Der hvor æreskulturen lever (og man selv har bakgrunn fra landområder med æreskultur), ja, der må så godt som alle forholde seg til den – hvis man vil seg selv vel og ikke ønsker å invitere voldelige krefter inn døren.
Jeg har selv opplevd dette i Pakistan. Jeg var tvunget til å forholde meg til æreskodeksen – det til tross for at jeg kun var besøkende. Det samme var/er alle mine venner der. Selv om de er frihetsorienterte, selv om flere har falt fra islam de seneste årene. De har ikke noe valg: De må opptre etter de «sømmelige kodene» på utsiden av husets fire vegger. Både i klesveien og i adferd. Det var nettopp derfor jeg ble så sjokkert under mitt første besøk i Karachi i 1993: En kvinne stod på et gatehjørne, røkte og flørtet med menn – uten dupatta (slør/skal) over hodet. Jeg forstod ingenting. Hvordan i all verden kunne hun gjøre det? Jeg fikk raskt svar av hotelleieren der jeg bodde: Hun er en kushra, altså transseksuell, født i en manns kropp og opptrer som en kvinne. Dette er et kulturelt fenomen, og kushraene får stort sett være i fred. Som jeg pleier å si det: Kushraene er Pakistans frieste «kvinner».
Det hører med til historien at en av mine nære venninner den gang, ei tøff dame i Lahore, levde med innleide sikkerhetsvakter – bevæpnet. Hvorfor? Fordi hun var skilt og gjorde suksess som ledende klesdesigner. Hun ble ansett av fundamentalister å være et dårlig forbilde for andre kvinner som kunne få «opprørske» tanker i hodet, derav blant annet skuddhull i husveggene hennes. (Jeg avbrøt for øvrig vennskapet med henne i 2004, da hun i sitt hjem i Lahore sa at hun var «stolt over hva vi muslimer kan klare å få til», og pekte på det verste terrorangrepet i Vestens historie, 9/11.)
Hvor omfattende æreskulturen er i Norge kunne journalister enkelt begynne å sjekke i egen redaksjon. Spør muslimske kolleger rett ut om deres grad av personlig frihet hva gjelder oppvekst, kjærlighet og ekteskap. Har de vært frie til å leve som nordmenn flest? Stokke kan ta med spørsmålet til kollega Wasim Riaz, opprinnelse Pakistan. Hvem er han gift med? Kjærlighet eller arrangert ekteskap? Spør andre muslimske journalister i andre redaksjoner, som Rima Iraki i NRK. Har hun vært fri fra æreskulturens strenge kyskhetskrav? Det er nok av journalister i norske redaksjoner å ta av – start ringerunden, Stokke.
Æreskulturen på Stortinget
La oss ta en tur til Stortinget. Der har Athar Ali (Rødt) frekventert som medlem. Gift med kvinne i Pakistan, hentet hit. Nå har sønnen gått i farens fotspor, en sønn som er gjennomislamisert og uttalt motstander av demokratiet. Det er kun Allahs lover som skal gjelde. Han er arrangert gift med en kvinne i Pakistan, som fremdeles bor der. Han viser ikke bilder av henne, men dette er kvinnesynet hans. Og han har et barn med henne – tredjegenerasjon, altså norsk i SSBs statistikk, som nå vokser opp i Pakistan. Da han annonserte på Facebook at han hadde forlovet seg i 2019, uttalte en norsk kvinne følgende, og Adnan Athar Ali svarte henne:
Altså arrangert ekteskap.
Så har vi en av Norges mest kjente journalister, som for over to tiår siden ble tvangsgiftet med kusina si fra foreldrenes opprinnelsesland. En annen, nå Stortinget, var etter min informasjon til stede i bryllupsfeiringen i Norge, Abid Raja, som selv var en hårsbredd fra å bli tvangsgiftet med sin kusine i Pakistan. Den samme situasjonen stod Rajas hustru i før hun ble gift med Raja. Hun, Nadia Afsar, skulle giftes bort til en fetter i Pakistan, forteller hun eksempelvis i boken sin, Min skam. Både Raja, hustruen og Rajas søster Abida, har i detalj i hver sin bok beskrevet æreskulturen de vokste opp i.
En annen med fartstid på Stortinget, Høyres Afshan Rafiq, unngikk med et nødskrik tvangsekteskap i Pakistan – mens hun satt på Stortinget. Jeg ble selv fortalt hele historien av hennes nåvæende ektemann, Aamir Javed Sheikh, også Høyre, i en hotellobby i Oslo 2002. Begge to levde med alvorlige trusler fra familien fordi de elsket hverandre. Historien var som tatt ut av det mørkeste Pakistan. Han var selv giftet bort i Pakistan den gang til en kusine, hentet hit, og han kjempet sammen med Rafiq en beinhard kamp for å få skille seg og for at de to skulle få gifte seg.
Det ingen visste, var at hun privat strevde med kjærligheten: ære, følelser, svik, arrangert ekteskap og daglige trusler på mobilen var en del av hennes hverdag.
– Det var helt forferdelig å komme midt oppi dette. Aamir er den eneste mannen jeg stolte på og hadde tillit til, sier Rafiq.
Hun er født og oppvokst i Norge, mens Sheikh kom til landet som åtteåring. De har vært gode venner i 13 år.
Paret ble kjent med hverandre året før Sheikh ble giftet inn i et arrangert ekteskap. Kona kom deretter til Norge.
En annen fremtredende politiker gjennom årene, Khalid Mahmood, tidligere medlem av Stortinget for Arbeiderpartiet, stod frem i Dagbladet tidlig 90-tallet og fortalte om sin nye hentebrud fra Pakistan, kusina si.
Broren til tidligere statsråd og nå stortingspolitiker, Hadia Tajik, heter Athar Ali Tajik. Han ble arrangert gift i Pakistan for noen år tilbake, nå skilt. Boken min, Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (1998), ble lest av Hadia Tajik da hun var midt i tenårene. For meg forteller det nok til å vite at hun antakelig har slitt med æreskodeksen hun også, tross oppvekst i lille Bjørheimsbygd i Strand kommune i Rogaland. At hun i dag er gift av kjærlighet er således en glede, men det var nok en humpete vei å komme seg dit. Familien kommer fra den sterkt tradisjonsbundne nomadebyen i Pakistan, Quetta (jeg har selv vært der), og familien her har nok som alle andre familier blitt nødt til å forholde seg til sømmelighetskrav og sladder i storfamilien der. Hadia Tajik har virkelig tatt steget fullt og helt inn i den personlige friheten i Norge. Hvordan kunne hun da for noen år siden, som kulturminister, hevde at det er vel så legitimt å gifte seg arrangert som å gifte seg av kjærlighet? – Prinsipielt mener jeg at det å arrangere ekteskap er like legitimt som det å forelske seg og gifte seg på den måten, sa Tajik, men hun la til at som 29-åring ser jeg ikke dette for meg for min egen del. Ikke bare trakk Tajik stigen opp etter seg – og etterlot titusener av unge i Norge i ufriheten – men hun brøt også med dette brutalt med Aps verdigrunnlag, der ikke minst likestilling er en helt sentral bjelke. Svaret på hvorfor hun gjorde dette vet hun selv, men min antakelse er at det særlig handler om brorens arrangerte ekteskap i Pakistan. Et slags forsvar for hans og foreldrenes valg.
Og hvordan skal alenemoren og stortingsrepresentanten (SV) Marian Hussein kunne opprettholde et sømmelig image dersom hun kaster hijaben og de vide klærne? Hvordan ville reaksjonen blitt blant somaliere i Norge? Blant muslimer generelt som lever i den islamske æreskyskheten.
Omtrent ingen slipper unna
Når man ser på det presenterte galleriet av særlig pakistanske topper i Norge, ligger det åpent i dagen at Bjøranger og Svensson har rett. Jeg kan jo i tillegg minne om at Deyyah Khan måtte rømme Norge i en alder av 17 år grunnet massivt med trusler og hets fra norskpakistanere fordi hun stod frigjort og selvstendig på scenen og danset og sang. Deyyah advarte slik i et portrett i Klassekampen i 2013, da hadde hun flyktet videre fra London til USA grunnet den samme æreskulturen som forfulgte henne over Nordsjøen til den britiske hovedstaden:
Deeyah advarer mot å tro at situasjonen i Norge har endret seg radikalt siden hun dro.
– Jeg fortalte nylig om mine opplevelser til noen nordmenn, og de sa: Det er fryktelig, men dette er heldigvis lenge siden. Men jeg har et spørsmål: Jeg dro for 17 år siden. Hvor er mine avløsere? Hvor er hun, den kvinnelige pakistanske kunstneren, sangeren, utøveren, ballerinaen?
Spørsmålet er høyaktuelt også i dag, i 2024.
Så hvem er det som unnslipper æreskulturen? Omtrent ingen. Det er det barske svaret. Det vil være frafalne persere fra Iran som kom hit typisk på 80-tallet på jakt etter friheten Khomeini frarøvet dem. Det vil være en mann som verdenskjente Mohammad Mostafaei, advokaten og menneskerettighetsforkjemperen, også fra Iran, som flyktet til Tyrkia i 2010 og ble plukket ut som kvoteflyktning til Norge. Det vil være en mann som IT-gründeren Shazad Rana, gift med norsk kvinne, også hans søsken er gift med nordmenn. Akkurat det er så sjeldent at han selv ble svært sjokkert da vi i HRS i Oslo i 2003 viste mannen fra Sandnes statistikk over ekteskapsinngåelser blant pakistanere i Norge. Det var knapt en håndfull som hadde giftet seg med nordmenn, og Rana kunne konstatere overfor oss at så godt som alle de siste årene den gang var han og hans søsken.
Hvem andre er det som ikke lever i æreskulturen? Det er typisk unge kvinner som blir utstøtt av storfamilien – fordi de ikke underkaster seg æreskulturen. De har altså også vokst opp med den menneskefiendtlige æreskulturen. Disse unge kvinnene søker seg til nordmenn og andre som ikke lever i æreskultur. De vil ikke ha noe som helst å gjøre med folk fra æreskultur. Et fremragende eksempel er den HRS-tilknyttede Jeanette, som rømt fra arrangert ekteskap og som er nestleder i Ex-Muslims of Norway. Hun er samboer med en norsk mann og har knapt kontakt med sin familie. Hun lever fullt og helt i Norge.
Som en norskpakistansk kvinne nylig forklarte til oss, tvangsgiftet bare 18 år gammel til nær slektning i Pakistan, skilt og deretter gift med en pakistansk mann her: Hun og ektemannen har kun kontakt med den aller nærmeste familien her. De orker nemlig ikke alle intrigene, konfliktene og kontrollen som følger dersom de forholder seg til storfamilien og andre pakistanere. Like fullt var hun, som altså har gjort sitt beste for å komme seg ut av æreskulturens klør, svært tydelig tidlig på 2000-tallet at datteren, født i tvangsekteskapet, måtte/burde gifte seg med en pakistaner i Norge. For det er jo to familier som gifter seg med hverandre…
Henter inn hjelp fra muslimer for å svekke politiets troverdighet
Olga Stokke er åpenbart så opprørt over Bjøranger og Svenssons uttalelse, at hun har hentet inn tre muslimske menn for å få avkreftet at de to Kripos-ansatte i Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og tvangsekteskap, kunne være i nærheten av å ha rett. Tittelen er: Lever de fleste muslimer i Norge i æreskultur? Dette svarer tre menn. Her møter vi den religiøse Umar Ashraf som forteller at han lo da moren foreslo at han kunne gifte seg med ei kusine i Pakistan. Han er gift og har to små barn, men Stokke lar oss ikke få vite hvem han er gift med. En pakistansk kvinne? Hadde det vært en norsk kvinne hadde vi nok fått vite det. Men at moren har levd i æreskulturen, er det jo liten tvil om. Altså har også Ashraf levd i æreskulturen. «Han opplevde også at foreldrene etter hvert aksepterte at han hadde venner av motsatt kjønn. Og at det var naturlig for ham å leve mer likestilt med kona.» Ja, dette er æreskultur i et nøtteskall.
Men tross bakgrunn fra æreskultur, brukes Ashraf til å gå hardt ut mot Bjøranger og Svensson.
Men når to politimenn hevder at de fleste muslimer i Norge lever i en æreskultur med seksuell kontroll av jenter, reagerer han sterkt.
– Jeg tror sånne uttalelser er utrolig farlig. Det finnes ikke belegg for å hevde noe sånt. De heller bensin på bålet. River ned broer og tillit mellom minoriteter og storsamfunnet. Noen har greid å løsrive seg fra æreskulturen, andre har aldri tilhørt den. Mange gir barna frihet til å ta egne valg i livet.
Ashraf mener vi må greie å snakke om dette uten at alle muslimer stigmatiseres.
Dette er det samme argumentet jeg ble møtt med i 1996 da jeg ga ut boken Mashallah. En reise blant kvinner i Pakistan. Jeg stigmatiserte alle pakistanske kvinner, jeg helte bensin på bålet, som daværende leder i Antirasistisk senter, Khalid Salimi, sa det til forlaget mitt, Aschehoug. Boken tegnet (selvsagt) et dystert kvinneliv i Pakistan gjennom intervju med bedrestilte kvinner der. Skulle jeg ha presentert et glansbilde – altså et falskt bilde? Hvor mange pakistanske kvinneliv i Norge er knuste liv i løpet av disse årene? Se det bekymret den gang verken norske akademikere eller selvoppnevnte pakistanske talspersoner i Norge, som søsteren til Salimi, Fakhra Salimi, leder av Mirasenteret, som har som mandat å skulle jobbe for bedre integrering av særlig pakistanske kvinner i Norge. (Hvor mye bedre integrerte er disse kvinnene av å dele ut over 100 millioner kroner i offentlig støtte til Salimi gjennom årene?)
Vi møter videre single Ramesh Arman i Aftenposten, som er far til en datter på to år. Hvem han har datteren med, får vi ikke vite. Men Arman sier rett ut at «det er vanskelig» å bryte med æreskulturen. Han kom til Norge fra Afghanistan i 2011 og er opptatt av kvinners rettigheter.
Han vet at mange afghanske familier vil at sønnene skal hente en «ren jente» fra Afghanistan, Iran eller Tyrkia når de skal gifte seg. Han har selv møtt kvinner i Norge som ikke får gå ut alene, snakke med andre eller kle seg som de vil.
– Hvorfor hentes ektefeller fra utlandet?
– I en del familier er det far og mor i Afghanistan som bestemmer, selv om sønnen bor i Norge. Hvis han ikke finner en kjæreste her, ringer han moren for at hun skal finne en kone til ham i hjemlandet. Der tenker noen familier at en mann i Norge kan gi dem penger mot at han får datteren deres.
– De selger døtrene sine?
– Ja.
Arman «tror» at neste generasjon blir mer åpen. Om Arman har familie i Norge, får vi heller ikke vite. Ei heller får vi innblikk i kontakten han eventuelt har med familien i Afghanistan. Vi vet altså ikke om han er oppdratt i æreskultur. Men vi vet – med uthevet skift fra Aftenpostens side – at han ikke ser «like mørkt på situasjonen som de to norske politimennene».
Hussam Jasem fra Syria (kom i 2015), er sistemann ut. Han er singel, 32 år og har ingen barn. Han kan fortelle om nettsteder der «folk som integrerer seg» blir «sjikanert».
– De skriver nedsettende om kvinner som skiller seg. De lager et dårlig rykte om deg eller dømmer deg. Man kan bli hengt ut bare fordi man har norske venner, ja, hva som helst.
– Er det et slags moralpoliti mot flyktninger som prøver å integrere seg her?
– Ja, det er det. Det er synd. Kvinner som er blitt tvunget til å gifte seg mot sin vilje, har i Norge fått mulighet til litt frihet. Men noen menn mener at kvinner som skiller seg, ligger med hvem som helst.
( … )
Flere gjør som ham, trekker seg unna slike miljøer. Han sluttet å kommentere innlegg på nettstedene for å slippe verbal harselas.
Men så kommer «skuddet fra hofta» mot Bjøranger og Svensson: Jasem mener de to «bommer på sin analyse av æreskultur i Norge».
– Jeg er uenig. Det kan føre til økt hat. Vi må skille mellom islam og kultur. Noen av dem som viderefører æreskultur her, misbruker islam for å rettferdiggjøre sine handlinger.
Tro, håp og «kjærlighet»
25 års faglig arbeid i feltet, og Bjøranger og Svennson «korrigeres» av en syrer bosatt i Norge i ni år. Fakta som de to legger på bordet i sin nye bok er farlige. Intet mindre. Og man må altså ikke blande inn islam i æreskulturen, en æreskultur som stortrives i muslimske land og miljø her i Europa og der jenter og kvinners «renhet» og seksualitet er i dens kjerne. Hvem tjener på dette? I alle fall ikke de som lever i den nådeløse æreskulturen.
Tankene går til tro og håp i artikkelens siste setning, der Jasem sier følgende:
Hussam Jasem mener vi må ha tro på de unge. At de vil klare seg og bli godt integrert.
Dette var nok Olga Stokkes og Aftenpostens tro og håp. Virkeligheten ser ut til å være for brutal til å ta innover seg. For da må man ikke minst også innrømme at man gjennom minst 30 år ikke forstod konsekvensene av å slippe løs æreskultur i et Norge basert på personlig frihet for individet. Man slapp løs det utvidede Midtøsten og trodde alle ville omfavne de fantastiske verdiene våre, ikke minst fanen likestilling mellom kjønnene.
Hvor utbredt æreskulturen er, viser en fersk undersøkelse fra Sverige til gangs. Studien fra Gøteborg burde sjokkere oss alle. Nesten 900 niendeklassinger fra hele Gøteborg har svart på undersøkelsen, altså niendeklassinger, ikke muslimer eller ikke-vestlige. Resulatet er at 26 prosent lever med kyskhetsnormer og 16 prosent med voldsnormer. I 2018 oppga 13 og 8 prosent det samme, altså en dobling på fem år.
For å bli inkludert i normgruppen for jomfruelighet, skal unge forventes å være jomfruer til de gifter seg. De må heller ikke ha et kjærlighetsforhold.
Ungdom som er en del av normgruppen lever med kollektivt legitimert vold. De oppgir at de har blitt utsatt for en form for fysisk, psykisk, seksuell, økonomisk eller materiell vold fra noen i familien eller slektninger. Som en grunn oppgir de at de har satt familien i forlegenhet eller risikerer å sette familien i forlegenhet og svekke dens status, heter det.
Den største endringen er likevel denne: Hele 60 prosent av de unge sier at de har tillit til religiøse ledere. I forrige undersøkelse svarte 12 prosent av jentene og 16 prosent av guttene at de hadde tillit til religiøse representanter. Forskerne nevner ikke hvem disse religiøse lederne er, men at de er å finne i islams rekker, synes ganske åpenbart. De unge søker altså mer og mer tilflukt i den seksuelt «rene» islam.
Likegyldigheten er enda verre
Olga Stokke har jeg over her omtalt som den velmenende skjønnmaleren, en journalist som faktisk utviser empati med ofrene for æreskultur. På den andre siden av skalaen finner vi dem som ikke ser ut til å bry seg overhodet med ofrene. En tydelig representant for denne trenden gjennom mange år er Dagbladets Marie Simonsen. Som så mange andre i pressen har hun levd i sin egen boble – langt fra æreskulturen og medfølgende vold. Det angår jo ikke mennesker som henne, altså nordmenn uten ikke-vestlig bakgrunn. Derfor har hun gjennom årene kunnet ta svært lett på grufulle overgrep, som eksempelvis kom til uttrykk knyttet til kvinnedagen i 2015. Hardnakket avviste hun at kjønnslemlestelse er et «utbredt problem i innvandrerbefolkningen. Det er solid forskning på at det ikke er tilfellet», skrev hun og refset statsrådene Sylvi Listhaug og Solveig Horne, begge FrP, fordi de refset venstresidens kvinner for å svikte i den reelle likestillingskampen.
Simonsen lente seg altså på svindelforskning fra Institutt for samfunnsfiorskning (ISF), som uten faglig belegg hevdet at kjønnelsemlestelse er mindre utbredt enn antatt (det vet verken ISF eller andre insanser noe som helst om, da det ikke foreligger en eneste reell kartlegging av overgrepet). Hvorfor tok «feministen» Simonsen dette uredelige grepet? Jo, antakelig fordi at verken Simonsen eller «feministiske» Dagbladet vil at helkroppundersøkelsen også for jenter skal gjeninnføres.
At Simonsen for øvrig knytter kjønnslemlestelse til «innvandrerbefolkningen», er så upresist at det er flaut. Nå er det vel ingen som noensinne har sagt at det barbariske overgrepet er utbredt i ”innvandrerbefolkningen”, som rommer alt fra amerikanere, dansker og kinesere, til thailendere og somaliere, sistnevnte dog absolutt aktuell, da somaliere lever i æreskulturen og en av de kulturene i verden der kjønnslemlestelse er mest utbredt.
Men Simonsen ga seg heller ikke med dette:
Ting tar tid. Det er godt mulig at både den ene og andre har tatt feil på veien. Dagen før dagen er det likevel all grunn til optimisme. Det viser seg at innvandrerkvinner er som majoriteten av kvinner. De tar utdannelse, deltar i samfunnsdebatten og hvem vet, en kan bli statsminister en gang.
«Innvandrerkvinner er som majoriteten av kvinner.» Hvilke innvandrerkvinner? De danske, svenske, britiske? Simonsen tenker neppe på kvinnene i æreskultur i Norge, dem har hun dessverre aldri vist særlig interesse for. Derfor har hun aldri støttet forbud mot søskenbarnekteskap, tiltak for å stanse de arrangerte henteekteskapene, helseundersøkelser av jenter for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse, eller at barnehijaben skal ut av norsk grunnskole. For å nevne noen sentrale feministiske tema i vår tid.
Nok en gang er det grunn til å bli flau.
«Feminister» som Simonsen og hennes ideologiske medsøstre, som Martine Aurdal i samme avis, er opptatt med sine etnisk norske kampsaker – lengre fødselspermisjon, kortere arbeidsdag med samme lønn, nær sagt alt som kan gi dem et enda bedre materielt og sosialt liv. De har også gjennom årene vært svært opptatt av en fornyet kamp for retten til seksuell nytelse, til «å ligge øverst». Samtidig synes mange av de klassiske feministene å være gammelmodige sosialister/globalister som er blindet av den multikulturelle drømmen. Men den drømmen ender med å akseptere kvinneundertrykkelse i brede befolkningslag.
«Feminstenes» durabelige svik
I sin selvsentrerte lille verden ser feministene ikke alle kvinnene som bærer frem det ene barnet etter det andre – mot sin egen vilje. Kvinner som ikke våger tanken på å snike til seg prevensjon, kvinner som har fødselspermisjon «året rundt». De ser ikke alle kvinnene som tørster etter å få lov til å arbeide. Som ignoranter med brist på empati har de i tillegg en tradisjon for ikke å se ekstreme og dogmatiske krefter – om de så møter dem på åpen mark. Selv om de er kjent for sin kamp mot kirkens mørkemenn, ser de ikke nå islams mørkemenn, først og fremst fordi de nye mørkemennene er mørkere i huden enn dem selv. De evner ikke å behandle folk likeverdig. De er blindet av farge, av en forvridd idé om at eksempelvis en kvinne som har røtter i Nord-Afrika, per definisjon har andre grunnleggende behov og drømmer enn dem, en idé som er ytterst diskriminerende. Og sviket blir så uendelig stygt fordi det handler om jentebarn, unge og eldre kvinner som bor i feministenes naboleiligheter og som behandles som en pariakaste i sine egne miljø. Mange av dem har ikke engang lyst til å ligge underst, fordi deres kjønnsorgan er ødelagt, eller fordi han som ligger øverst ikke er mannen de ønsket å dele livet med; han kan ha kjøpt tilgang til kroppen hennes gjennom far og brødre, og med koranen i hånden kan han kreve seksuell underkastelse. Slikt blir for mye å forholde seg til for de «gode» norske feministene. De lukker heller øynene, benekter realitetene til sine nye medsøstre og bruker empatien sin på andre forhold som fortjener den langt mindre.
De ignorante norske «feministene» kommer imidlertid straks på banen når det er snakk om «retten» til å bære slør. I «den gode valgfrihetens navn» er de blant slørets fremste frontkjempere. I «de gode unnskyldningenes navn» er de også de første til å tilsløre virkeligheten når en kvinne myrdes av familien. De sier at slike drap ikke er vesensforskjellig fra norske menn som dreper i affekt og sjalusi.
Feministene er opptatt med sine etnisk norske kampsaker – lengre fødselspermisjon, kortere arbeidsdag med samme lønn, nær sagt alt som kan gi dem et enda bedre materielt og sosialt liv. De er også svært opptatt av en fornyet kamp for retten til seksuell nytelse, til «å ligge øverst». Samtidig synes mange av de klassiske feministene å være gammelmodige sosialister som er blindet av den multikulturelle drømmen. Men den drømmen ender med å akseptere kvinneundertrykkelse i brede befolkningslag.
Norske feminister har forspilt sin troverdighet. Hvordan de skal vinne den tilbake, er for meg en gåte.
Denne ignoransen for «de andre» kom nettopp tydelig frem etter denne kommentaren fra Simonsen 23. april. I fullt alvor sier hun at det er helt greit at gjengkriminelle i Oslo skyter hverandre på åpen gate. Men nå skjedde det noe så vekket hennes uro: Hennes venn og pressekollega, Eirik Mosveen kom nylig i skuddlinjen sammen med sin eldre mor. Plutselig var ikke skytingen i Oslo noe som likevel ikke berørte henne:
«Etter det har jeg fått et annet forhold til overskrifter om ‘skutt på åpen gate’. Det er stadig flere av dem.» 
Simonsen har altså endelig våknet – fordi skytingen angikk en norsk venn og kollega. Nå ble med ett tankesettet «oss og de andre», ikke mulig å holde fast ved lenger. Det som er så avslørende er mangel på respekt for et menneskeliv, når dette menneskelivet er av ikke-vestlig opphav. Det er nettopp denne manglende empatien som for HRS og meg på så mange måter har vært ufattelig gjennom årene. Hvordan kan man klare å snu ryggen til grove overgrep mot kvinner og barn?
Samfunnsdebattant Kjetil Rolness filleristet Simonsen på Facebook for denne kommentaren hennes, ja, så grundig, at Simonsen rett og slett slettet promoteringen av artikkelen sin på samme Facebook.
Det sies at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, men likegyldighet, og det er nettopp denne utviste likegyldigheten som også har medvirket til delvis å lamme norsk plitikk i forhold til å ta nødvendige realpolitiske grep innen tema relatert til innvandringen.
Det er altså langt mer akseptabelt – om enn ikke ønskelig – å være en velmenende, skjønnmalende journalist, enn å være en som rett og slett ikke ser ut til å kjenne empati med ofre for grov urett.