Demografi

SSB om innvandring – for 30 år siden

På begynnelsen av 1990-tallet ble det gjort flere forsøk for å få en mer nyansert innvandringsdebatt, ikke minst når det gjaldt spørsmålet om innvandring er gunstig eller ikke for Norge, der det blant annet ble slått fast fra SSB at en slik diskusjon "selvsagt ikke kan diskuteres uavhengig av innvandringens størrelse". Men hva trodde de samme for over 30 år siden om innvandringens størrelse de kommende årene? Se dét tåler knapt et minimalt søkelys.

«Hvor mange innvandrere er det fra ulike deler av verden, og hvordan vil innvandrerbefolkningen vokse i de nærmeste tiår framover? Per Sevaldson, forskningssjef i Statistisk sentralbyrå, har vært villig til å legge fram materiale som belyser disse spørsmålene», lød det i forordet til antologien Innvandring, fakta og problemer fra 1993 (Gyldendal) med lektor Per Bakke og professor i psykologi Per Saugstad som redaktører.

Tredje verden

SSB-sjefen Per Sevaldson la i sitt bidrag til antologien ikke skjul på at det er betydelig forskjell på innvandringen til Norge, og at det var innvandring fra det som den gang ble betegnet som tredje verden og fremmede kulturer, som allerede da hadde økt betydelig, som skapte mest interesse.

Ettersom tallet på innvandrere som er bosatt i Norge har steget, har interessen for å vite mer om dem økt. Mens noen har fremhevet trekk som kan gjøre det vanskelig å innpasse dem i det norske samfunn, ja, som de endog ser som trusler mot norsk kultur og egenart, har andre pekt på kunnskaper og impulser fra andre kulturer som kan være verdifulle for det norske samfunnet. I debatten er det kommet opp påstander om antall og egenskaper som ofte er basert på ren gjetning eller helt uholdbare beregninger. Gruppen, selv om vi ser den under ett, er fortsatt så liten at det ikke blir mulig å beregne særskilte tall for innvandrere i de ulike utvalgsundersøkelsene av hele befolkningen (…).

Sevaldson påpekte deretter at det selvfølgelig er av stor betydning hvordan innvandrerne fordeler seg på variabler på kjønn, alder, fødeland, utenlands statsborgerskap, utdanning, sysselsetting, arbeidsløshet, levekår, bruk av sosialhjelp osv., men det vi i denne sammenheng skal se på er hva fagforskerne i SSB den gang tenkte om fremtidens innvandring.

Da må vi vite litt mer om innvandringssituasjonen for over 30 år siden.

Tilbakeblikk

Kaster vi blikket bakover ser vi at nettoinnvandringen (innvandring minus utvandring) steg fra 1964 til 1971, fra et nivå på rundt 1.500 per år til nesten 5.000. Frem til 1984 svingte tallet rundt 5.000 per år, for så å stige til 15.000 i 1987 og 14.000 i 1988. I perioden frem til 1991 lå nettoinnvandringen tett under 8.000 per år.

Bare en del av denne innvandringen var fra den tredje verden eller det som nå er mer kjent som ikke-vestlig innvandring (selv om SSB ikke vil bruke det uttrykket heller lengre). Før 1971 var tallene under 10 prosent, men på 1980-tallet steg denne innvandringen til hele 80 prosent av nettoinnvandringen. I 1984 (med en nettoinnvandring på rundt 5.000) var 3.000 ikke-vestlige, i 1987 var antallet 11.000 (av 14.000). Dette forteller oss også at den såkalte innvandringsstoppen som ble innført i 1974/75 ikke var verdt papiret den var skrevet på (spesielt fordi familieinnvandring var unntatt), og siden har den bare blitt uthulet enda mer (ikke minst grunnet liberaliseringer fra EU og FN).

1. januar 1992 var Norges samlede folketall på 4,274.000, hvorav 4,055.000 var norske statsborgere født i Norge.

I 1990 gjorde SSB et forsøk på å beregne fremtidig innvandring, hvor Sevaldson i sin artikkel så spesielt på innvandringen fra den tredje verden. Ut fra femårsperioden 1986-1990 var det gjennomsnittlig per år 8.000 ikke-vestlige, men så de lenger bakover i tid gikk tallet ned. SSB valgte derfor et høyalternativ på 9.000 per år. Lavalternativet ble satt til 5.000. Etter høyalternativet kom de til at den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen (inkludert deres etterkommere, barn, barnebarn etc.) ville stige fra 54.000 i 1987 til 200.000 mellom år 2000-2015. (Vi kan jo røpe at bare innvandrere og deres etterkommere, altså 2. generasjon, fra Afrika og Asia hadde oversteget 200.000 i 2006, i 2015 var samme grupper nesten 360.000. Og da er ikke 2. generasjons barn og barnebarn etc. talt med).

Trodde på politikerne

«Går vi etter dette alternativet så langt som frem til år 2050, kommer vi opp i nesten en halv million innvandrere og like mange barn, barnebarn og barnebarns barn, i alt temmelig nær en femtedel av befolkningen. Det er vel lite realistisk å tenke seg at innvandringspolitikken ikke ville bli lagt om lenge før den hadde gitt slike resultater», skrev Sevaldson, noe vi i ettertid må kunne kalle optimistisk på vegne av politikerne fra SSBs daværende forskningssjef.

Han la også til følgende:

Det kan allikevel være verdt å merke seg, at selv om vi fortsetter mer enn 60 år frem i tiden med like høye innvandringstall som i de siste årene på 80-tallet, vil fremdeles bare 1 av 10 innbyggere være innvandrer fra et land i den tredje verden, og 1 av 10 vil ha mor, mormor eller mormors mor som er født i et slikt land. Det mangler da fortsatt mye på at innvandrere fra den tredje verden og deres etterkommere vil være et flertall i befolkningen!

Allerede den gangen var altså SSB overbevist om at innvandringen – spesielt fra tredje verden – ikke ville utgjøre noen store utfordringer for «lille» Norge med hensyn til (den opprinnelige) befolkningens størrelse.

Men vi merker oss jo at det som da var en selvfølge, altså å se antall og type innvandring i sammenheng, i ettertid har blitt mer utvannet, da flere har avvist at antallet og type innvandrere har noen avgjørende betydning. Her har flertallet av våre politikere sviktet.

Samtidig presser det seg stadig på, selv om mange fortsatt aktivt stritter imot, at kultur og religion, ikke minst islam, har betydning for integreringen.