Demografi

Eksplosjonen etterlot et krater på to meter – ingen ringte politiet

Hva gjør du om du våkner av en eksplosjon som er så sterk at veggene rister? Det nærliggende svaret er at du ringer politiet. Da sprengladningen ble fyrt av utenfor boligblokken på Furuset en januarnatt, ringte ingen. Ikke en eneste beboer i blokka eller i de nærliggende blokkene varslet politiet. -Vi ser at det skjer alvorlige hendelser uten at folk griper inn eller tar kontakt med oss, sier politileder til TV 2. Samtidig er manglende varsling til politiet et varsel om noe annet: Her er det en annen lov som gjelder.

Det er det nye «vi», tusenvis av mennesker med det til felles at de ikke har tillit til politiet spesielt, eller til offentlige etater generelt. Tilliten må sies å være på minussiden når ikke et eneste menneske tenker at det riktige er å ringe politiet når man våkner av en eksplosjon.

– Ingen ringte til politiet. Vaktmesteren ringte oss klokka halv elleve neste dag, og fortalte at det var et krater på to meter og avsetninger oppover veggen på blokken, sier John Roger Lund, leder for enhet øst i Oslo-politiet, til TV 2.

Lund vil gå ut med en oppfordring om å ringe politiet når det skjer noe straffbart, og han har gjort seg tanker om hvorfor ingen ringte inn om eksplosjonen som må ha vært både hørbar og skremmende.

Lund sier at kriminelle nettverk rekrutterer barn og unge og driver med salg av narkotika.

– Ikke minst fremmer de frykt i området. Vi har hatt hendelser her oppe, grove voldshendelser med kniv nede på torget, hvor det var folk som ikke brøt inn. Folk står bare og ser på og går forbi, sier politilederen.

Han vil gå ut med en appell om at folk skal ringe politiet og varsle dersom de ser noe straffbart som skjer.

Videre peker politilederen på at politiet, til tross for manglende ressurser, har prioritert tilstedeværelse på Furuset, og har fortsatt tro på at det forebyggende arbeidet både skal intensiveres og bære frukter. Man må nesten beundre standhaftigheten, for det er ingen piler som peker i retning av at Furuset skal bli et tryggere sted eller at beboerne der skal utvikle en nyvunnet tillit til politiet.

Politiet har blinket ut ti prioriterte områder: Grønland, Tøyen, Majorstuen, Sandvika, Asker sentrum, Furuset, Mortensrud, Bjørnerud, Veitvet, Bjørndal, ramser TV 2 opp.

Hva er så fellestrekket ved disse områdene? Svaret er innvandring. Det heter ikke «innvandring» i regjeringens ferske forslag til revidert nasjonalbudsjett, der heter det at 300 millioner kroner skal gå til økt innsats mot organisert kriminalitet og kriminelle gjenger, men problemet er større enn «bare» gjengkriminalitet. Problemet er gettoer der norsk lov ikke nødvendigvis er relevant i hverdagen til innbyggerne.

Getto-advarselen

I 2019 kom Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringsutvalg første delrapport. Den viser med all tydelighet at det er lokalt utslag av masseinnvandring som gjør seg gjeldende i form av totalendring i demografien.

Tendenser til gettoer og begynnende «svenske tilstander» også i Oslo

Den danske regjeringen definerer i sin Gettoplan et område som en «getto» dersom det består av mer enn 1.000 innbyggere og befolkningen med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn utgjør over 60 prosent.

I så fall ville 4 delbydeler i Oslo vært definert som en getto i Danmark; Rommen (67 prosent), Haugenstua (66), Furuset (63) og Fossum (63). I tillegg ligger delbydelene Bjørnerud, Bjørndal og Vestli svært nær den danske grensa med mellom 57 og 59 prosent av befolkningen med ikke-vestlig bakgrunn. Disse syv delbydelene har til sammen 46.000 innbyggere, langt flere enn i den danske gettoen Mjølnerparken som har 1.800 innbyggere og som utvalget besøkte på vår studietur til Danmark.

(…) Men i Norge og Sverige synes de fleste politikere at slike fakta er for ubehagelige, det er enklere å se en annen vei. Dette er en oppskrift på økte integreringsproblemer og full fart på vei mot svenske tilstander også i Norge, dersom det ikke vises politisk mot og handlekraft. Selv om situasjonen i Norge foreløpig ikke er på langt nær så alvorlig som i Sverige, så har vi spesielt det siste året også sett en svært bekymringsfull utvikling i Oslo som begynner å minne om starten på svenske tilstander.

«Spesielt det siste året» – skrevet i 2019. I dag er situasjonen så uttalt at «begynner å minne om starten på svenske tilstander» ikke lenger er noen passende karakteristikk. Skyteepisoder, sprengladninger og knivstikkinger er i dag så alminnelig at folk knapt trekker på skuldrene idet de sier «huff» og så ikke tenker mer på det. Det er en oppgitthet i et samfunn som ikke stopper opp ved alvorlig voldskriminalitet, men bare fortsetter å uttale floskelen «sånn skal vi ikke ha det». Sånn har vi det – og det handler om innvandret voldskriminalitet, enten man orker å uttale det eller ei.

Prosentandelen innvandrere bør videre vekke oppsikt. Rapporten fra 2019 opplyser at 63 prosent av innbyggerne på Furuset hadde ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Prosentandelen er økende, der den totale innvandrerandelen på Furuset nå er oppe i 74,1 prosent. Trekker vi vekk polakker og filippinere, er andelen fra de andre største innvandrergruppene i bydel Alna nå 68,8 prosent. Den største andelen er pakistanere, mens somaliere og eritreere øker i antall. De øvrige landene innbyggerne på Furuset kommer fra er Iran, Irak, Afghanistan, Marokko og Tyrkia, alle muslimske land.

Det samsvarer godt med moskétettheten. Ikke noe sted i Norge er det så mange moskeer som bydel Alna og området i og omkring Furuset.

Erna Solberg skrev en kronikk i 2016 med omtrent samme ordlyd: «Vi skal ikke ha parallellsamfunn i Norge», men det er vanskelig å kalle Furuset noe annet. Mens leder for enhet øst i Oslo-politiet fortsatt omtaler Furuset med optimisme og tro på at enda mer forebygging vil kunne gjøre underverker, er det liten grunn til å anta at han vil få rett. Det er godt han går ut med et varsku og ber folk ringe politiet når noe straffbart skjer, men den manglende kontakten med politiet – der hundrevis av tett berørte av en sprengladning ikke tar kontakt, er definisjonen på å leve parallelt med resten av samfunnet. Det endres ikke av å omtale området som en drabantby.

Taushetens historie

Tausheten om sprengingen som etterlot et to meters krater forteller en historie om fortielse. Fortier man slikt, fortier man også annet. Det bør være en rimelig antakelse politileder Lund kommer med når han antar at beboerne har manglende tillit til politiet, men hvilke andre etater mangler de tillit til? Og kan det egentlig forebygges i større grad enn det allerede er forsøkt forebygget i tiår?

Vi trenger ikke gå fryktelig langt tilbake i tid for å huske hvordan økt tilstedeværelse ikke gjorde noen som helst forskjell. Da koronaen kom til Norge ble det raskt åpenbart at innvandrerbefolkningen ikke lyttet til helsemyndighetenes anbefalinger. Det handlet ikke om manglende informasjon, der folk fra bydelene og lokale ressurspersoner gikk dør til dør og delte ut dadler for å få folk til å overholde smittevernregler og vaksinere seg, der det ble opprettet dialoggrupper og overført hundretusener. Ingenting hjalp. Mantraet var «vi gjør ikke nok», men det er feil analyse. Det ble gjort langt mer enn nok, det fantes bare ingen tillit. Kommer man fra klankultur, er det klanen og de religiøse lederne man lytter til, ikke norske myndigheter. Tillitsbristen gir ganske vanvittige utslag. Da Aftenposten i etterkant av de verste pandemirundene oppsummerte innleggelser, dukket igjen Furuset opp. Ikke bare hadde nesten 80 prosent av de sykehusinnlagte pasientene fra Alna bydel innvandrerbakgrunn. De ble innlagt i hopetall.

Grafikken viser at Alnas befolkning utgjør 7,2 prosent av Oslos befolkning, men bydelen hadde 15,9 prosent av alle innlagte. Det er en overrepresentasjon som er helt hinsides, ikke bare med tanke på innvandrernes botid, som i Alna ofte er lang, men også med tanke på manglende tillit til myndighetene.

Eksemplene er langt flere. Og det er ikke informasjon, integreringstiltak eller tilstedeværelse som er problemet. Det er kulturen. Man ser det på kontakt med barnehage, skole og barnevern, der milliardbeløp går og har gått til integreringsfremmende og utjevnende tiltak i flere tiår, men der det fremdeles er vanskelig å få foreldre til å møte opp på foreldremøter, dugnader eller i det hele tatt ha dialog. Man kan si det svært enkelt: Varsler man ikke politiet når noen bomber nær blokka man bor i, varsler man heller ikke barnevernet dersom man vet at noen mishandler ungene sine. Og det er ikke den norske hjelpeviljen eller påstått manglende tilstedeværelsen det står på. Tvert imot er dette sterke signaler om å «være i fred» – i betydningen være for seg selv og håndtere ting på sin måte.

Klansstyrte områder

Tausheten overfor myndighetene handler om manglende tillit, men den handler om noe verre, noe man ser helt tydelig når det begås straffbare handlinger, inkludert grov vold og drap. Begrepet «omland» er mye brukt – med rette. Men skal man forstå tillitsmangelen, er det unyttig å foreta den alminnelige norske, navlebeskuende øvelsen «vi gjør ikke nok». Det er nyttigere å forstå hva taushet reelt sett er. Taushet handler ikke bare om manglende tillit, det handler om lojalitet. I klan- og æreskulturen er lojalitet i ytterste konsekvens livsnødvendig. Graden av taushet sier også noe om graden av lojalitet. Når den er total, slik som etter bombingen på Furuset, så finnes det samtidig noen som har makt til å opprettholde segregeringen fra resten av samfunnet.

Tausheten handler om at norsk lov ikke oppleves som gjeldende for alle som unnlater å ringe politiet når en sprengladning får blokkene i området til å riste. Når den norske loven ikke gjelder, gjelder en annen lov.

Arbeiderpartiet har snudd på hælen og påstår nå at de skal» knekke ryggen på gjengene». De har som en blåkopi av Frp foreslått hardere lut i møte med narkotika- og voldskriminalitet, men det er verdt å minne om boken vi omtalte som fjorårets aller viktigste: «Klanerna. Den systemhotande brottsligheten» av Jan Persson og Johannes Wahlström.

Felles for klanene er at de har sin opprinnelse i land med svake stater som ikke har stor tillit blant sine innbyggere. Den eneste konstanten i hverdagen for innbyggerne i disse landene er det nære, familien og lokale ledere som sørger for og distribuerer lokal utvikling, styre, lov og rett, mot at undersåttene underkaster seg deres vilje.

Disse lederne oppnår en ubestridt maktposisjon og får ofte full kontroll over lokale ressurser, og – ikke sjelden – nasjonal makt og internasjonal anseelse. For de som ikke vil underkaste seg er alternativet å utvandre, men selv da må de og deres slekt låne fra de som sitter på pengene, det vil si klanene. Dette forårsaker at den som tar seg til Vesten, settes i gjeld og dermed er en slave resten av sitt liv. Klanene er selvsagt også involvert i menneskesmugling. Disse menneskene blir ikke en del av det svenske samfunnet, og de rettighetene de etter svensk lov har, er ikke reelle når klanene kommer for å kreve sitt. Med renter.

Gjengvolden er ikke engang den farligste trusselen, skrev Patrik Kronqvist i Expressen, og fastslo at «Alt fokus kan ikke ligge på den akutte voldsbølgen. Den er bare et symptom på en betydelig verre trussel. Under overflaten vokser den organiserte kriminaliteten seg sterkere og sterkere.»

Politi på gata på Furuset og alskens påstander om nordmenns rasistiske holdninger vil ikke kunne bøte på den reelle maktstrukturen innvandrerne i blokkene forholder seg til. Det er tausheten et vitnemål om.