Årets Eurovision Song Contest, arrangert av Den europeiske kringkastingsunion (EBU), blir av flere omtalt som en skandale, og NRK-sjefen lover å gi EBU «tydelig beskjed». Hva disse tydelige beskjedene består av fremstår som uklart, men det som fremstår som langt klarere er Eurovision 2024 viste mediefolks sanne jeg.
Det som skal være en sangkonkurranse (og stadig mer freakshow, som man kan like eller ikke) med latter og moro, er blitt et politisk show – et blodrødt politisk show.
Og midt i stormen sto Israels representant Eden Golan med nettopp «Hurricane» (storm), og da med hele Gaza-krigen plassert på sine skuldre. Mediefolk og Golans sangkolleger fra andre land opptrådte – uten skrupler – som propalestinske aktivister hele gjengen.
Den norske fagjuryen, merk fagjuryen, fikk på pukkelen fordi de ga 8 poeng til Israel. Fy seg! Ingen andre fagjuryer ga Israel mer enn 8 poeng, og bare to andre fagjuryer, Kyrpos og Tyskland, ga like mange poeng som Norge, kvitrer det journalistiske dypdykket i VG.
Israel endte på 5.plass. Så kan en også merke seg at seerens stemmegivning var på kollisjonskurs med mange fagjuryer. Norske seere ga Israel 5 poeng, mens de i Europa endte med å få nest mest stemmer. Både seerne i Australia, Belgia, Finland, Frankrike, Italia, Luxemburg, Nederland, Portugal, San Marino, Spania, Sverige, Sveits, Storbritannia og Tyskland ga 12 poeng til Israel.
– Det er dypt sjokkerende. Skulle likt å høre begrunnelsen fra fagjuryen. Skal godt gjøres å synge dårligere enn Israel gjorde i dag, sier Nettavisens underholdningskommentator Maria Ludvigsen.
Men er det noen som burde vært sjokkerende, men som dessverre ikke er det, så er det alle de politiske venstrevridde i medieverden. At underholdningsbransjen lar seg styre av følelser er nå én ting, men vi forventer mer av journalister.
Det bør vi antakelig ikke – og verre kan det nok bli.
Nordiske Mediedager spør hvert år norske redaktører og journalister om deres medievaner, tanker om fremtiden og hvor de står politisk. Her spør man også hva de hadde stemt «hvis det var stortingsvalg i morgen».
Flukt fra Høyre
Fjorårets medieundersøkelsen ble nok litt av et sjokk for mange, da hele 32 prosent av redaktørene sa de ville stemt Høyre. Men nå har redaktørene «normalisert seg». Årets tall viser at Høyre har falt med 11 prosentpoeng og havner på 21 prosent, noe som av Journalisten blir omtalt som at «bølgen har snudd». Vel, bølge og bølge, man kan vel kanskje heller kalle det et høyrepolitisk blaff.
Så kan man jo spekulere i dette fallet, men tankene ledes jo lett til trøblet som Høyreleder Erna Solberg havnet i grunnet ektemannens aksjeaktivitet fra statsministerboligen. Slikt faller nok tungt for brystet hos moralistene i medie-Norge.
Utover den bratte nedgangen til Høyre, har redaktørene også forlatt FrP, i den grad de noen gang har luktet på dem. De får kun 1 prosent i år, mot 3 prosent i fjor. Faller gjør også Sp, fra 3 til 1 prosent. Kanskje mer overraskende er det at redaktørene også forlater Rødt, som går fra 5 til 2 prosent. Her kan det være at brillefingrene til tidligere Rødtleder Bjørnar Moxnes ble moralistenes plexus solaris.
Selv med Høyres fall er de fortsatt redaktørenes foretrukne parti med sine 21 prosent. Partiene som redaktørene nå ellers omfavner er Ap (fra 13 til 18 prosent), Venstre (fra 15 til 17 prosent), SV (fra 9 til 11 prosent) og MDG (fra 5 til 8 prosent).
Dette tilsier at for redaktørene har venstresiden i 2024 totalt fått 5 prosentpoeng mer av stemmene (til 40 prosent), mens den borgerlige siden har tapt 8 prosentpoeng (men havner likevel på 43 prosent). Her er det ikke minst Venstres gode tall (17 prosent) som trekker opp den borgerlige siden, i den grad man kan definere Venstre som et borgerlig parti med sin liberale profil.
Det som en også kan merke seg er at mange ikke svarer om politisk ståsted. Her opererer medieundersøkelsen med en rekke svaralternativer (der forøvrig ikke alle er gjensidig utelukkende), spesifisert som:
- Ville stemt på et annet parti
- Ville stemt blankt/ville ikke stemt
- Ville ikke stemt
- Vet ikke/vil ikke si
- Ønsker ikke å svare
Vi har valgt å slå sammen de tre førstnevnte (til Blankt/Annet parti) og de to siste (til Vet ikke/Ønsker ikke svare), der spesielt sistnevnte er interessant. For det første fordi det er vanskelig å skille mellom «Vet ikke/vil ikke si» og «Ønsker ikke å svare», og for det andre er det en betydelig gruppe. 12 prosent av redaktørene oppgir (i 2024) at de «Vet ikke/vil ikke si», men hvordan det fordeler seg mellom de som ikke vet og de som ikke vil si, vet vi ikke. Så når 3 prosent oppgir at de ikke ønsker å svare, så blir disse til sammen 15 prosent i vår presentasjon. Det utgjør således det fjerde største «partiet» for redaktørene.
Litt rødere
Mens det er betydelig bevegelse i redaktørenes politiske profil, står journalistene rimelig på stedet hvil i sin røde profil. Og det selv om Høyre også faller betydelig her (fra 17 til 13 prosent). Journalistenes foretrukne parti er i år, som i fjor, SV med 18 prosent.
Selv om Venstre gjør det forholdsvis bra hos journalistene (9 prosent i år mot 7 prosent i fjor), så er det en betydelig differanse til redaktørene der de oppnådde 17 prosent i år. Så er det motsatt med Rødt, som hele 10 prosent av journalistene ville stemt på i år mot redaktørenes 2 prosent. Også MDG gjør det godt blant journalistene, med 10 prosent i år.
Vi ser også at FrP får en oppgang på 2 prosentpoeng, til («hele») 3 prosent.
Endringen fra i fjor viser at journalistene totalt har beveget seg 2 prosentpoeng mer til venstresiden, mens det ikke er noen endringer for den borgerlig siden. I sum gir det 53 prosent til venstresiden og 27 prosent til den borgerlige siden.
Også for journalistene er det mange som oppgir at de ikke vet eller ikke vil/ikke ønsker å svare. Hele 17 prosent oppgir dette, noe som gjør det til journalistenes andre største «parti». Hva dette hemmeligholde skyldes er vanskelig å vite, men det kan jo være at journalistene er lei av det «røde stemplet» og derfor utelater å svare. Eller kanskje det er slik at den røde politiske ånden er så dominerende i mange redaksjoner at man tier for arbeidsmiljøets skyld?
I utakt med folket
Uansett kan vi slå fast at spesielt journalistene er i utakt med folket. For redaktørenes del er forskjellen langt større mellom partier enn blant blokkene.
For mens 40 prosent av redaktørene i 2024 ville stemt på rød blokk, ville 43 prosent stemt på blå blokk. For befolkningen er fordelingen henholdsvis 39 og 38 prosent. Men valget faller på ulike partier. Størst er avviket for Venstre, som 17 prosent av redaktørene ville valgt, mot 6 prosent av folket. Avviket er også stort for FrP, som bare 1 prosent av redaktørene ville stemt mot 11 prosent av folket.
Journalistene er derimot langt rødere enn befolkningen. 53 prosent av journalistene ville stemt Ap, SV, Sp, Rødt eller MDG (mot 39 prosent av folket), og kun 27 prosent ville stemt Høyre, FrP, KrF eller Venstre (mot 38 prosent). For journalistene er avviket til folket størst for FrP (3 versus 11 prosent) samt for Høyre (13 versus 19 prosent) og MDG (10 versus 4 prosent).
Det er noe fascinerende over at mediene som er så opptatt av å speile befolkningen når det handler om for eksempel kjønn (og med alle kjønn som vi nå skal deale med, kan det jo bli artig i seg selv) og opprinnelse, selv om sistnevnte synes mest å handle om melaninrike, men når det kommer til politisk ståsted fanger det ingen interesse.
Kanskje de selv tror at eget politisk ståsted ikke påvirker journalistikken, noe som i seg selv er arrogant – og som dekningen av årets Eurovision ble nok et eksempel på. De fleste brukerne av mainstream media merker nok den politiske slagsiden, og det kan synes som om stadig flere bruker MSM mindre – og at tilliten svekkes. Fortsatt har nok MSM et godt grep på den godt voksne delen av (den etnisk norske) befolkningen, men tiden spiller ikke på lag med MSM.