Jeg merket meg Fakhra Salimi i MiRA-senteret helt tidlig på 1990-tallet. Hun ga meg fullstendig faglig hakeslepp. Vi snakker om målbevisst undergraving av sannhet om pakistanske kvinneliv, ja, direkte mørklegging av åpenbare realiteter. I 1990 sa hun følgende på NRKs debattprogram Antenne 10 (19. juli): «Pakistansk ungdom (altså i Pakistan) lærer om seksualitet som norsk ungdom lærer om seksualitet.» Ordene falt i debatt med daværende (nå avdøde) leder av NOAS, Anette Thommessen. Sistnevnte ble også kalt for «rasist» av Salimi. Hvorfor? Fordi Thommessen, etter en bølge av innvandrere som begikk voldtekt av norske kvinner, foreslo et «kjønnskurs» for innvandrere som ikke forsto norske koder og normer.
Thommessen sa: «Hvis en muslimsk mann tar seg en tur på badestranden og ser 200 jenter ligge med puppene i været, behøver ikke voldtekt å være så veldig langt unna. Kvinner slik han kjenner dem, er dekket til med slør.»
Thommessens utspill var med andre ord jordnært og realitetsorientert. Den antirasistiske forkjemperen for flyktninger og innvandrere ble like fullt æreskjelt på det aller groveste av Salimi. (Samme Salimi omtalte også Aps politiker Karita Bekkemellem, en feminist av rang, som mentalt omskåret i 2009 da Bekkemellem påpekte at både hijab og kjønnslemlestelse handler om seksuelle kontroll av jenter og kvinner.)
Tre år etter løgnen og utskjellingen i Antenne 10, i 1993, befant jeg meg i Pakistan for første gang. Det tok meg svært kort tid å forstå at Salimis påstand om seksualundervisning i pakistanske skoler var det reneste vås. Slik undervisning eksisterer naturligvis ikke i denne islamske republikken. Men hadde jeg husket riktig fra Antenne 10-debatten i 1990? Det sjekket jeg etter to års opphold i Pakistan. Jeg oppsøkte NRK og fikk spole gjennom programmet av programlederen den gang, Torill Svaar. Derfor har jeg det ordrette sitatet om seksualundervisning i pakistanske skoler. Jeg utfordret Salimi i en kronikk i Dagbladet 1. oktober 1996 om hennes uttalelse. Hva svarte hun? Hun lot være å svare, og ingen andre forfulgte denne åpenbare og bevisste løgnen fra en som selv har gått gjennom skoleløpet i Pakistan, nærmere bestemt i hennes hjemby Lahore. Løgnen hennes skulle dog parkere Thommessens utspill.
Avslørt av en norskpakistansk kvinne
Dette er et mønster. Salimi, betalt av norske myndigheter gjennom nesten hele voksenlivet for å fortelle de samme om hva som hindrer integrering, har konsekvent holdt tilbake den virkelig avgjørende informasjonen, som tvangsekteskap, transkontinentale arrangerte ekteskap, barneekteskap, muslimske kvinners manglende skilsmisserettigheter og æreskulturens svøpe. Hun har aldri gått til myndighetene eller politikeren med disse alvorlige forholdene. Først i 1998, da stortingsrepresentant Erna Solberg (H) foreslo Norges første tiltaksplan mot tvangsekteskap og pengene ble lagt på bordet, vedgikk hun at tvangsekteskap var et problem. Før dette benektet hun hardnakket at denne ukulturen hadde vandret inn til Norge. Men nå var det jo penger å hente til arbeid mot tvangsekteskap…
Året før Solbergs fikk gjennomslag, i 1997, hadde en annen kvinne med pakistanske røtter, født i Norge, som kaller seg Jeanette i offentligheten, søkt hjelp på MiRA-senteret. Hun har fortalt i full offentlighet om hennes møte med senteret den gang:
Året er 1997. Jeg er 20 år gammel og har allerede brutt ut av et tvangsekteskap med en langt eldre pakistansk mann. Jeg har en datter fra dette ekteskapet, født i Norge da jeg var 17 år gammel.
Men selv om jeg har kommet meg unna tvangsekteskapet, er jeg ikke kommet meg unna tvangskulturen. Denne kulturen blomstrer i Norge på denne tiden, og nå ser jeg på ny en oppblomstring på grunn av alle asylsøkerne som er kommet, og flere vil komme. Minnene om min egen tid som barnebrud kommer sterkt tilbake.
Denne dagen i 1997 tar jeg kontakt med Mira-senteret. Jeg har lest at de motarbeider undertrykkelse og jobber for integrering. Jeg forteller dem at jeg ikke orker mer av denne tvangskulturen. Damen jeg snakker med forteller meg at jeg må forstå at det ikke vil hjelpe meg: – Du kommer aldri til å bli norsk. De kommer aldri til å akseptere deg som en av sine egne. Da mister familien din ære og det vil bli vanskelig for deg selv å være uten aksept fra nordmenn og uten tilhørighet fra foreldrene. Det er jo ikke sikkert familien tar deg tilbake når du skjemmer ut ryktet deres.
Jeg la på.
Utspillet til Jeanette kom i kjølvannet av migrasjonsbølgen i 2015 og 2016, og det ble kjent at muslimske barnehustruer vandret inn med sine eldre ektemenn. Salimi argumenterte for at en barnehustru ikke skulle skilles fra ektemannen uten at hun selv ville det (da har man ikke tatt konsekvensene av æreskultur, trussel- og fryktkultur, der en barnehustru uhyre sjeldens vil være fri til å uttale sine meninger og behov). FrP ville frata MiRA-senteret støtten etter Salimis utspill, men ingen andre partier støttet dette. Salimi ble dog kjørt av Jeanette i debatt hos NRK Ytring (første innslag i lenken) for hvordan MiRA-senter møtte Jeanette i nød i 1997. Like fullt klarte hun å fremme disse påstandene:
Men jeg må bare understreke at MiRA-senteret i de siste 30 årene har jobbet (med) alle de modellene som finnes i dag på forebyggende arbeid for minoritetskvinner. De (modellene) er etablert på MiRAsenteret. De 40 tiltak som var for å bekjempe tvangsekteskap, mange av dem var forslag fra MiRAsenteret. Og MiRAsenteret i dag har faktisk et kjempestort forebyggende arbeid blant kvinner med minoritetsbakgrunn. Og husk en ting bare, at MiRAsenteret jobber for helhetlig integrering av minoritetskvinner. Vi jobber også for at minoritetskvinner kommer inn i arbeid, blir selvstendige. Unge jenter kan få rettighetsinformasjon, kan ta bevisste valg. Så det er ingenting, jeg stiller ikke noen spørsmål eller svar til henne (Jeanette), jeg bare prøver å forklare henne at MiRAsenteret har ikke behov for å ta kreditt for noen. Vi har vårt eget felt. Vi jobber for en helhetlig likestillinsgpolitikk, og vi jobber også for nettopp å beskytte kvinner som er utsatt for vold. Men husk en ting, at MiRAsenteret ikke har hatt de ressursene som alle andre organisasjoner har hatt.
Konsekvent mot konstruktive løsninger
Det er knapt noen som helst av disse påstandene som er riktige, de fleste er rene løgner. MiRA-senteret har i alle år gjort sitt for å undergrave realpolitiske løsninger, og samtidig karre til seg mest mulig penger. Og penger har de hatt i bøttevis gjennom mangfoldige år, både fra staten og Oslo kommune. Da debatten om å øke aldersgrensen for å kunne hente ny ektefelle til Norge, var MiRA-senteret som alltid på autopilot mot:
Forslagene om å heve aldersgrensen for familiegjenforening ser ut til å ha en annen agenda enn å bekjempe tvangsekteskap. De ser heller ut som forslag som skal begrense innvandringen til Norge.
Nettopp, dette er kjernen: Åpne grenser – uten hensyn til hva dette utsetter unge i Norge for av press om å inngå ekteskap i opprinnelseslandet. Åpne grenser uten å ta hensyn til Norges kulturelle og verdimessige bærekraft. Samme holdning kom tydelig frem i 2003 da Kommunalkomiteen på Stortinget gikk inn for tiltak for ville styrke muslimske kvinners mulighet for skilsmisse fra ektemannen.
Her kan det lett mistenkes at det finnes en skjult agenda for en restriktiv innvandringspolitikk.
Altså at muslimske menn i Norge ikke vil hente ektefelle i opprinnelseslandet fordi kvinnen som kommer hit ville hatt nedfelt skilsmisserett i ekteskapskontrakten basert på islam. Dette er jo en logikk uten rot i virkeligheten. Selvsagt ville henteekteskapene fortsette den gang, som de da også gjorde. Ei heller underholdskrav på herboende part for henting av ektefelle har Salimi og hennes senter noensinne støttet. Det samme gjelder regler for henteekteskap som legges til grunn for innvandring: Den hentede parten kan ikke skille seg like etter ankomst Norge og få opphold på selvstendig grunnlag. Før måtte ekteskapet vare i tre år for å få selvstendig opphold, i dag er kravet økt til fem år.
I over 20 år har Salimi og senteret jobbet for å fjerne regelen helt – hvilket ville ha ført til massiv innvandringssvindel. Svindelen har like fullt pågått i over 20 år er vi informert om av aktuelle myndigheter i Norge (UDI og politi). Typisk scenario: En mann her henter kusina si gjennom ekteskap til Norge. Etter en periode avtales det at han skal «utsette henne for vold», som gjør at hun kan få opphold på selvstendig grunnlag, altså kravet om botid frafalles.
Man kunne skrevet en hel bok om den skattefinansierte Salimis fusk og fanteri, som at hun selv kom til Norge i 1979 som student, 20 år gammel, og aldri fullførte studier, men likevel karret til seg norsk statsborgerskap. Allerede ved ankomst Norge hadde hun plassert seg på den revolusjonære grenen: kamp mot fattigdom og imperialisme. Samme år som hun kom startet hun opp Foreign Women’s Group, der fokuset ikke minst var rasisme i Norge og kamp for særrettigheter for ikke-vestlige kvinner. 10 år senere ble denne gruppen omdannet til MiRA-senteret. Salimi har hatt som en hovedbeskjeftigelse å definere nordmenn og Norge inn i en rasistisk og imperialistisk ramme.
Det er litt av et utgangspunkt å ha når man seiler under falskt flagg og når man tar seg til et nytt land som gir man alt hva man trenger fra første dag. Dertil når man kommer fra et gjennomrasistisk samfunn som Pakistan, der menneskeverdet ikke minst måles på fargesjatteringer i huden. Det hele fremstår som fullstendig absurd.
Sjokk på Facebook
Ved å gå på folks private Facebook-side, får man gjerne et ganske godt inntrykk av hva som opptar dem, hvor deres sympatier ligger politisk. Jeg gikk inn på Salimis Facebook-side for noen dager siden. Jeg klarte å bli mentalt fullstendig satt ut. Hadde man ikke visst bedre kunne man trodd det var et Hamas-medlems Facebook-profil. Fra lenge før terroren 7. oktober i fjor mot Israel, gjør Salimi knapt annet enn å hylle Palestina og poste hat mot Israel. Budskapet er overtydelig: Hun ønsker Israel utslettet. «From the river to the sea» gjentas og gjentas. Det hele fremstår som voldsromantiserende. For en angivelig «feminist» synes det ikke å være en eneste tanke på hva Hamas står for av kvinnesyn, eller hvilket kvinneliv som leves på Gaza, der æreskulturen ligger som et lammende teppe over den kvinnelige befolkningen, mens kvinner i Israel lever frie liv på alle områder.
Hennes budskap er ikke til å misforstå: Bare tanken på at jødene har én eneste stat som er deres (og som de sjenerøst deler med over 2 millioner palestina-arabere) er uutholdelig. Sionisme er synonymt med hvitt overherredømme. «Sionisme er fascisme», som hun sier det. En jødisk stat er kolonialisme, det er apartheid, det er for henne det hun avskyr på det sterkeste: hennes forhatte Europa. Et Europa som ga henne alt fra dag én.
Salimi tar den helt ut politisk: «Europeerne har aldri bygd en sivilisasjon, de bygger bare krigskultur», postet hun på Facebook 20. januar i år. Intet mindre. Da terroren mot Israel var et faktum postet hun ikke en status om dette, ikke én. Full fortielse. Aldri en post om gislene Hamas tok, om lemlestinger, voldtekter og drap av jødiske kvinner. Tvert om postet hun både 7. og 8. oktober «Free Palestina»-slagord og det palestinske flagget der Israel er utradert. Voldsforherligelsen fremstår som endeløs.
Salimi er en helstøpt fornekter av at jødene har vært påført særlig lidelse. Derfor er det i hennes optikk nonsens at de skulle trenge en egen stat. Skulle jødene ha en egen stat, ja, da burde romani-folket også fått en egen stat.
26. oktober i fjor skrev hun dette på Facebook-siden sin: «Alle barn har rett til trygghet og utviklingsmuligheter! From the river to the sea!» Alle barn, men åpenbart ikke jødiske barn. Det som ses som pro Palestina kan vanskelig være annet enn ren antisemittisme og jødehat forkledd som antikolonialisme.
At revolusjonen spiser sine egne barn ser heller ikke ut til å ha streifet hjernen hennes. Hun har åpenbart ikke lært av det beste eksemplet i nyere tid på denne kjensgjerningen: De ateistiske, kommunistiske perserne som hals over hodet måtte flykte for ikke å ende i hendene på Khomeinis bødler etter at de selv veltet sjahen av Iran og åpnet dørene på vid gap for noe av det mørkeste tankegodset som eksisterer på statlig nivå i dagens verden.
Salimi bærer tydelig preg av å være en voldsromantiserende kommunist, med en forkjærlighet for å snakke ned et land som Norge. Man tar seg i å undre: Skal en slik ideologi virkelig være det som en hjelpetrengende, typisk pakistansk kvinne, møtes med på MiRA-senteret?
Vil ha et sterkt Pakistan – i Norge
Vi må tilbake til kommunismens oppsmuldring for å forstå mer av hvor Salimi og hennes ideologiske medløpere henter sitt tankegods fra. Verdenskommunismen fikk sitt første alvorlige traume med Maos død i 1976. Det fortsatte med Sovjetunionens sammenbrudd i 1989-90. Troen på en fungerende kommunistisk stat raknet, de venstreradikales identitet fikk seg en solid knekk. Ja, jeg kjenner noen av dem, som en ung kvinne den gang da Berlin-muren falt trodde dommedagen hadde kommet, et vi stod overfor en verdensomspennende kollaps. Hva skulle de revolusjonære gjøre?
Forfatter Kaj Skagen har opplysende beskrevet hva som ble prosjektet for de revolusjonære: Daværende leder av AKP (m-l), Kjersti Ericsson (leder fra 1984-88), mente den livreddende strategien for rørsla var å gå tilbake til «hverdagsperspektivet»: fra nå av var det antirasisme og kvinnekamp som gjaldt.
Programmet til Ericsson var å gå inn for en kulturrevolusjon som kunne bane veien for et senere politisk og økonomisk systemskifte. Hovedsakene var som sagt kvinnekampen og antirasismen – og den sistnevnte var i praksis en kamp for innvandrere og innvandring.
Skagen lener seg på doktoravhandlingen Sosialmoralsk engasjement og politisk aktivisme fra 2007, skrevet av historikeren Knut Nydal, der Nydal går opp løypa til den antirasistiske bevegelsen i Norge i årene 1975-88. Det viser seg at to små miljø var helt sentrale i den nye bevegelsen: 1) Det revolusjonære Immigrantkollektivet som stod bak tidsskriftet Immigranten, ledet av Salimis bror, Khalid Salimi, og stiftet i 1978, samme mann som stod bak opprettelsen av Antirasistisk senter og SOS rasisme. 2) AKP (m-l). Å fremme innvandring var en helt sentral bærebjelke i prosjektet, og den angivelige norske og vestlige rasismen. Enhver skepsis til innvandring ble automatisk koblet til rasisme. Og islam ble fredet, ja, dertil støttet oppunder.
Det var i dette miljøet Fakhra Salimi blomstret etter at hun dro til Norge som student i 1979. Hun startet åpenbart ikke med å jobbe for integrering, men for et sterkt Pakistan i Norge, sterke ikke-vestlige grupper her – og islam, som i hennes optikk er de fattige og undertryktes religion. Hvordan et slik tankesett sannsynligvis ender for et samfunn ser vi nå i full blomst fra de britiske øyene etter lokalvalget der: fundamentalistiske muslimer gjorde et brakvalg og inntar en lang rekke kommunestyrer. Det angivelige «mangfoldet», som Salimi har reklamert varmt for i alle år, blir til et enfold basert på ideologisk formørkelse.
Stortinget og Oslo kommune ser dog ikke ut til å ha noen betenkeligheter med å sponse det radikale prosjektet til Salimi – som dertil skyver kvinner og unge ut av det norske fellesskapet, som kom tydelig frem allerede gjennom Jeanettes møte med senteret. Det store paradokset er at hun som har motarbeidet realpolitikk på innvandrings- og integreringsfeltet gjennom alle år (jobbet for segregering og de åpne grensers politikk og alltid gått imot realpolitikk som ville beskyttet Norges nye sårbare jenter og kvinner, de muslimske), belønnes raust av politikerne. mens vi, HRS, som beviselig har vært på – og på den riktige – ballen gjennom årene, sist bekreftet av Kripos ansatte Terje Bjøranger og Gunnar Svensson i boken Æresrelatert kriminalitet, vi ble definert ut av Høyre, Venstre og Ap fordi vi ifølge dem ikke jobber for integrering.
– Vi har hele tida reagert på at HRS får penger fra en budsjettpost med formål å heve kunnskap på integreringsfeltet. Det er direkte latterlig. HRS er en organisasjon som bidrar til krenkelse og sjikane av muslimer i Norge, sier Lene Vågsli (Ap).
Lojaliteten skal være til de sårbare
Om politikerne fra de statsbærende partiene forstår hvilke krefter de indirekte og direkte støtter, tror jeg ikke. Kunnskapsløsheten fremstår som grenseløs. Ap- og Høyre-politikere fremmer de revolusjonære. Hvordan Salimi har kunnet ture frem, handler ikke minst om mangel på politisk forståelse fra Stortingets side. Innledningsvis nevnte jeg kronikken i Dagbladet fra høsten 1996, som allerede den gang burde fått de politiske alarmklokkene til å gå. Det en serie kronikker brutalt avdekket både av løgner og himmelropende mangel på forståelse for hvilken kultur som hadde innvandret. (De som har abonnement på Dagbladet kan lese alle sammen, min som sparket det i gang, «I patriarkatets tjeneste» 1. oktober, «Grenseløs kulturarroganse» som var Salimis svar til meg 7. oktober, 10. oktober kom det et mageplask fra kulturrelativisten og sosialantropolog Berit Thorbjørnsrud, mitt svar 18. oktober til dem begge med tittelen «Grenseløs kvinnekamp», mens Salimis bror, Khalid Salimi og sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen fikk «avrunde» det hele – kan leses her -, en kronikk som forteller alt om hvorfor integreringen har gått så galt for så store grupper. Hylland Eriksen fremmer arrangert ekteskap og undergraver norske frihetsverdier, og han fremmer uhemmet argumentene om diskriminering og rasisme som det største hinderet for integrering.)
Mens denne kronikkdebatten pågikk fikk jeg en telefon jeg aldri har fått før – fra Fakhra Salimi. Hun spilte det kortet hun (og mange med henne) virkelig kan, nemlig å gjøre sitt for å få medfølelse. Hun snakket i gråtende ordlag om at hun ikke hadde «fått sove» på grunn av mitt utspill, hun tryglet om at jeg måtte la være å kritisere henne. Hun hadde det «så vondt». Dette kortet er tatt rett ut av (den psykopatiske) æreskulturen, der man veksler mellom aggresjon for å skape frykt (som man nå ser overfor hennes holdning til å utslette Israel), og på den andre siden gråtende prøver å få medfølelse. Det var dog ingen medfølelse å få fra min side. Jeg luktet lusa på gangen umiddelbart, og jeg svarte henne at min lojalitet i disse spørsmålene udiskutabelt var på de undertrykte pakistanske jentenes og kvinnenes side. Deres rett til å leve frie liv var min agenda, ikke å tilsløre alvorlig virkelighet som beviselig hadde vært hennes agenda gjennom årene.
Politikerne har dessverre vært på hennes banehalvdel gjennom årene. Sutring og løgner har fungert. De har slik medvirket til å tilsløre alvorlig virkelighet, noe jeg finner umulig å kunne tilgi dem for. I frihetens og sannhetenes navn.