De skal altså få en stat samtidig som det i realiteten fortsatt er borgerkrig mellom Fatah og Hamas. Det er jo derfor de ikke har hatt valg siden 2006. Årsaken til at alle valg utsettes er altså ikke konflikten med Israel, men konflikten mellom Fatah og Hamas.
Den ledende militære og politiske makten
Vi er altså i den situasjonen at Norges regjering, som brukte hele fire dager etter 7. oktober på å erkjenne at Hamas er en terrororganisasjon, nå planlegger å anerkjenne Palestina som selvstendig stat selv om de vet at Hamas etter alt og dømme vil bli den ledende militære og politiske makten i landet.
Hvilken drømmetilstand lever statsminister Gahr Støre og utenriksminister Barth-Eide i?
Kunne de ikke komme på ett eneste vilkår de palestinske styresmakter (hvem nå det er) må oppfylle før de anerkjennes? Frigi gislene, for eksempel? Avstå fra terror? Legge ned våpnene?
Tvert om, en anerkjennelse er nå del av det kolossale internasjonale presset på Israel for å verne Hamas siste bataljoner og slik sørge for at Hamas vil framstå som en seierherre og sikres en framtid som den sentrale maktfaktoren på Gaza og legge grunnlaget for et nytt 7. oktober.
Terrorgruppen Hamas er dessuten en iransk proxy, en forlenget arm rett inn mot Israels grense – Iran som nylig lanserte et massivt rakettangrep mot Israel. Hvordan tror en at en anerkjennelse av den palestinske staten vil skape fred regionalt?
Hvilken planet befinner diplomatene i UD seg på? En avtale om og med palestinerne skulle komme som del av en avtale med Saudi-Arabia som del av Abraham Accords. Det ville gitt Israel og hele regionen en løsning som ville gi regional stabilitet i møte med Irans destabilisering i hele Midtøsten. Nå gis dette kortet bort.
Det perverse
Israel står oppe i en eksistensiell krig, og så anerkjenner man i realiteten terroristene de er i krig med? Hamas vant valget i 2006, året etter at Israel hadde ensidig trukket seg ut av Gaza. Hamas startet allerede straks å skyte raketter inn i Israel. Dette var takken for Israels ensidige tillitserklæring. Det har siden blitt titusener av raketter.
Hva blir så takken etter den gavepakken som en anerkjennelse er? La meg tippe: flere raketter og mer terror straks de får sjansen. Mot Israel selvsagt, ikke Oslo Vest.
Denne «statsmakten» har heller ingen interesse av å beskytte eller støtte sin egen befolkning. Tvert imot. De ønsker nedslakting av sine egne sivile. Det er jo dette som er det perverse. De har brukt statens ressurser til å bygge et militært bunker- og tunell-system under sivile hus, skoler, sykehus og moskeer som er like langt som kjøreturen Oslo-Ålesund (560 km). Disse er stengt for sivile som trenger beskyttelse mot bomber, men brukes i stedet for å trekke israelske angrep mot sivile områder.
Hamas har åpent erkjent at de ønsker sivile palestinere drept siden dette styrker deres sak – dette er jo essensen i den martyr-kultusen som preger jihadismen. Den er dypt menneskefiendtlig. Det er ikke snev av humanisme i dette verdigrunnlaget. Dette er bare djevelskap.
Konfliktens kjerne
Vi står foran 17. mai – der vi feirer vår egen grunnlov og de prinsippene den hviler på, som rettsstaten, maktfordelingen og menneskerettene. Hva av dette kan en på noen som helst måte tro en palestinsk stat vil være i nærheten av å oppfylle?
En skal derfor anerkjenne en palestinsk stat som med stor sannsynlighet ikke blir en stat, men to, og som trolig fortsatt ikke vil avholde demokratiske valg, og som hvis de skulle avholde et valg, trolig vil gi Hamas regjeringsmakten og presidentskapet – en jihadistisk terrororganisasjon som hvis en skulle sammenligne dem med noen måtte bli den islamske staten (IS).
Dette er barbarene som den norske regjeringen tror skal bidra til fred og frihet i Midtøsten? Jeg minner om at Norge deltok med operative styrker i kampen mot IS i 2014 i Irak.
Dette er en stat som oppkaller barnehager og skoler etter palestinske terrorister, slik det er en rekke av på Vestbredden og i Gaza – og der spørreundersøkelser viser at nesten 3 av 4 palestinere støtter Hamas’ terror den 7. oktober.
Fred er ikke mulig uten først at terroristene tas og palestinerne slutter å hate jødene – som er der konfliktens kjerne ligger. Den totale avvisningen må erstattes med realisme og aksept.
Mine tanker er med Israel.
(Dette innlegget ble først publisert på Ulsteins Facebookside)