Etter Per-Willy Amundsens famøse Facebook-kommentarer ble det kjent at Oslo politidistrikt hadde mottatt flere anmeldelser av Amundsen. Fra politiets side het det 12. mars at de ønsket å avdekke om det hadde skjedd straffbare forhold, og om utsagnene og kommentarene var av en slik art at de anses som hatefulle ytringer, ut fra straffelovens § 185. Nå begynner antakelig de fleste å bli rimelig kjent med ordlyden i denne paragrafen, ikke minst fordi den på folkemunne går under tittelen «rasismeparagrafen», og det i en tid der det er vanskelig å vite hva som kan bli definert som diskriminering eller hatefulle ytringer.
Mange opplevde nok Amundsens FB-kommentarer som innenfor lovens rammer, noe han for øvrig også selv gjorde, og saken ble etter ti dager henlagt av politiet som «Intet straffbart forhold».
Ikke alvorlig nok
I et intervju med Dagbladet forteller Amundsen at hans anmeldelse av disse fire personene skjer etter straffelovens § 225 (Anklage om oppdiktet straffbar handling) som lyder som følgende:
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som
-
- for retten, påtalemyndigheten eller en annen offentlig myndighet anmelder en straffbar handling som ikke er begått, eller
- foretar noe for å vekke mistanke om at en straffbar handling er begått, uten at den er det.
Nå er nok denne paragrafen langt mer ukjent for de fleste, for den synes ikke så mange å bry seg nevneverdig om. Eller sagt på en annen måte: Å politianmelde folk på et heller spinkelt grunnlag, eller verre; der man vet – eller burde vite – at anmeldelsen ikke holder vann, men har som hovedintensjon å ramme den eller de som blir anmeldt, ser erfaringsmessig ut til ikke å bli tatt alvorlig nok.
Erfaringsmessig, fordi HRS eller personer i HRS har blitt utsatt for dette en rekke ganger. Vi har ikke engang vært kjent med at vi er blitt politianmeldt før mediene har skrevet om det eller henleggelsen kommer i posten. Når vi så har etterspurt hva vi er anmeldt for og av hvem, så har taushet fra politiet vært «svaret». Kun én gang har vi forfulgt en slik anmeldelse, da en overivrig statsadvokat nektet å godta politiets henleggelse (faktisk opp til flere ganger av samme sak). Det ble til slutt full seier til HRS da Riksadvokaten satte foten ned – takket være advokat Eirik Vinje, Norsk Redaktørforening (NR) og den prinsipielle støtten fra Norsk Journalistlag (NJ) og Pressefotografenes Klubb.
Som vi poengterte da; dette var ikke bare en seier oss, men for presse-, informasjon- og ytringsfriheten.
Prinsipielt viktig
At slike falske eller uriktige anmeldelser ikke slås hardt ned på er en trussel mot ytringsfriheten, som er demokratiets grunnmur, og derfor er det prinsipielt svært viktig at Per-Willy Amundsen går videre med saken.
– Jeg har tenkt grundig igjennom dette. Personlig ville det vært mest behagelig å la saken ligge, men det er for viktig å få avklart ansvaret for å bruke anmeldelser som et politisk virkemiddel i ordskiftet. Derfor anmelder jeg dem for falsk anmeldelse av meg, sier Amundsen til Dagbladet.
– Jeg håper politiet ser verdien av en grundig behandling av dette. Etter å ha sett anmeldelsene mot meg er det tydelig at de som anmeldte meg ikke oppfattet det jeg skrev som lovstridig, men at de ønsker å ramme meg politisk.
Nå har ikke vi sett anmeldelsene av Amundsen og er heller ikke kjent med hvem de er, bortsett fra at to av dem selv har gitt seg til kjenne; Muhammed Abdullatif Mousa og Aman Dip Singh. Førstnevnte skrev om anmeldelsen allerede 14. mars i en kronikk i Stavanger Aftenblad, mens Singh sto frem i Dagsavisen samme dag som Dagbladet omtalte anmeldelsen Amundsen har gjort av de fire.
Både Mousa og Singh fremstår som kvalifiserte personer. Mousa presenteres som fylkessekretær i Rogaland Unge Høyre, og sto på Høyres liste under kommunevalget i Stavanger i høst, mens Singh er psykolog.
– Det gjør noe med ytringsfriheten
Mousas begrunnelse for anmeldelsen, som han i Dagbladet påpeker ble gjort som «privatperson og tidligere asylsøker», mens han i Stavanger Aftenblad undertegner som representant for Stavanger Høyres mangfoldsnettverk, er hans oppfatning av at Amundsens utsagn generaliserer alle muslimer og arabere, og at det er ekstra galt når det kommer fra en ledende politiker. I kronikken 14. mars kom det med all tydelighet frem at Mousa er overbevist om at Amundsens utsagn er «ekstreme» og at han bidrar til svekkelse av politikerstanden, der Mousa drar paralleller til hjemlandet Syria, i betydningen at innvandrere fra udemokratiske stater er ekstra sårbare.
Henleggelsen av saken mot Amundsen forteller kanskje Mousa noe om grensene for ytringsfriheten i Norge, ikke minst at man må tenke seg om noen ganger før en lar seg krenke på vegne av noe/noen og går til politianmeldelse. Mousa burde lære av egen overskrift i Aftenbladet «Hva slags menneske vil du være, Muhammed?» ved å fokuser på hva en selv står eller vil stå for, og således ikke tolker andres utsagn i verste mening.
Samme Mousa hadde for øvrig bare dager for Amundsen utspill en kronikk i VG der han lurer på hvorfor vi tillater oss å snakke stygt om menn. Her heter det blant annet:
Det gjør også noe med ytringsfriheten til folk, hvis de føler at de kommer til å bli misforstått, eller ikke er verdifulle stemmer i samfunnet.
Det er en grunn til at Simen Velle sine utspill om sex-kultur på Tiktok lagde en så stor debatt, og at så mange ikke har klart å lytte til poengene hans – men heller å henge seg opp i noe han allerede har beklaget.
Her støtter altså Mousa en annen FrP-politiker, så han kan neppe anklages for å ville ramme FrP med anmeldelsen, men da blir det i min tolkning mer klart at noen har et noe selektivt syn på nettopp ytringsfriheten. Dét er også Amundsens hovedpoeng for å sin anmeldelse.
– Når vanlige folk ser at stortingsrepresentanter risikerer å bli straffeforfulgt for ting de sier, har det åpenbart en nedkjølende effekt. Folk vet allerede at det å mene «feil» ting i yrkeslivet og det sosiale kan koste mye, men å trekke inn straffeloven er en svært uklok vei å gå. Ytringsfriheten er fundamental, demokratiet hviler på det, sier Amundsen til Dagbladet.
Da trekker det (igjen) i retning av at det er kritikk av islam som utløser den røde knappen. Burde ikke Mousa lyttet til Amundsens poenger heller enn å reagere «med sjokk» for å selv bli anmeldt for oppdiktet straffbar handling? Man får litt lyst til å si; velkommen til demokratiske Norge, politiker Mousa.
Personlig sverting
Psykolog Aman Dip Singh forteller følgende om anmeldelsen:
– Vi var veldig mange som var rystet over det han skrev, og flere snakket om anmeldelse. Til slutt var det vi fire som endte opp med å kontakte politiet. Vi reagerte på timingen og hvordan han brukte anledningen til å bagatellisere undertrykkelse av kvinner, og samtidig spre islamofobiske holdninger. Jeg, som verken er kvinne eller muslim, kunne identifisere meg med den frykten han da skapte, sier Singh til Dagsavisen.
Singh lar seg altså også reagere på vegne av andre, men mest av alt er det interessant at han snakker i «vi-form». Var det et organisert angrep på politikeren Amundsen? Akkurat dét følger ikke Dagsavisen opp.
Singh sier at Amundsens anmeldelse er «autoritær hersketeknikk», uten at det kommer frem hva han mener med det, der han også vurderer en anmeldelse av Amundsens anmeldelse. (Det lyder aller mest som en ny episode av komiserien «Forviklingar».)
Singh har ennå ikke hørt fra politiet, og har bare lest om anmeldelsen i media. Men han har allerede søkt råd fra personer rundt ham, og vurderer om det kan være aktuelt med en motanmeldelse.
– Jeg vet ikke om det vil være lurt eller ikke, blant annet fordi jeg ikke vil misbruke politiets ressurser. Men dersom dette sverter meg som privatperson, så vil jeg ikke nøle med det.
Det er kanskje litt sent å begynne å tenke på misbruk av politiets ressurser, samtidig som det å bli skjermet for personlig sverting også bør gjelde for (andre) offentlige personer. Særlig når en vet at dette er konfliktstoff mediene bretter ut for alt det er verdt. For øvrig er det, slik som Amundsen påpeker overfor Dagsavisen, ikke han som har identifisert Singh, det har han altså gjort helt på egenhånd – uten at Dagsavisen spør Singh hvorfor han ønsker denne oppmerksomheten.
Hva de øvrige to som Amundsen har anmeldt mener og hvem de er, vet vi foreløpig ingenting om.
Rammer likevel
Det kan legges til at straffeloven har viet et eget kapitell til «Uriktig forklaring og anklage», som foruten den paragrafen Amundsen har valgt å støtte seg til (anklage om oppdiktet straffbar handling), også omfatter å gi skriftlig eller muntlig uriktig opplysning (§ 221), uriktig og grov uriktig anklage (§§ 222 og 223), vilkårlig anklage (§ 224) og opplysningsplikten til å opplyse om uriktig tiltale eller domfellelse (§ 226). Ut fra ordlyden i flere av disse paragrafene er det vår vurdering at Amundsen også kunne tatt i bruk disse, men det essensielle er uansett at straffeloven tar slike anklager alvorlig uten at politiet ser ut til å følge dette opp godt nok.
Det er nok flere enn Amundsen som håper at politiet ser verdien av en grundig behandling av hans anmeldelse ut fra dette grunnlaget. Ikke minst fordi politiet synes å ta alt som kan ligne på diskriminering og rasisme, vel i alle fall overfor de mer melaninrike enn den trauste nordmann, på det ytterste alvor.
Det som gjenstår er om de fire som anmeldte Amundsen med viten og vilje har feilanmeldt for likevel å ramme, noe som de da også klarte på grunn av FrPs reaksjoner overfor å si noen sannhetens ord i feil innpakning. Men da bør vi også spørre oss hva vi forventer av personer som har kvalifiserte roller i samfunnet; skal vi tillate forskjellsbehandling ut fra religion eller etnisitet?
Ingen vil vel bli overrasket om politiet ender opp med «Intet straffbart forhold» av Amundsens anmeldelse uten at offentligheten blir noe klokere. Da forblir terskelen fortsatt lav for å politianmelde fordi man vet at det ikke får noen konsekvenser for en selv, men man kan like fullt ramme den eller de en har anmeldt.