Islam

Muslimer må bli kristne ellers går Vesten under

"Hvis muslimer i Vesten ikke som minimum blir kulturkristne, er Vesten fortapt." Dette sier en av de mest fremtredende samfunnsdebattantene og politiske profiler i Danmark, Naser Khader, som lever med offentlig beskyttelse 24/7 siden karikaturstriden i 2006. Khader, født i Syria, har gått en lang vei personlig, fra troende muslim, til kulturkristen muslim, og nå som konvertitt til kristendommen. Teologistudenten tar også et oppgjør med profeten Muhammed, som han definerer som en "islamist". Hans ferske bok, "Veien - fra koranskole til folkekirke" har stormet opp på bestselgerlistene etter utgivelsen for kun tre dager siden.

Kun to dager etter utgivelsen den 21. mai, er opplag nummer to på vei av Naser Khaders oppsiktsvekkende bok, Vejen – fra koranskole til folkekirke. Khader har alltid vært opptatt av religion siden han som barn gikk på koranskole i Syria, før han som barn vandret inn til Danmark med familien, og etter hvert markerte seg i det politiske livet i Danmark.

Etter Muhammed-krisen i 2006 jobbet han intenst med et håp om at islam kan reformeres i en mer moderat/human retning. Men håpet og troen på at dette er mulig ble til mistillit etter den «arabiske våren» da frie valg førte islam til makten i et land som Egypt. Han fikk rett og slett en troskrise, som sendte han i retning av den kristne troen, først teologisk, deretter på studier for å bli prest. «Nå snakker han nådeløst om store erkjennelser i livet som førte han helt ut av islam og inn i kristendommen», som det heter på bokomslaget.

Den store verdikollisjonen

Khader sier rett ut hva jeg selv skrev i 2015 i Islam. Den 11. landeplage. Nemlig at Muhammed var totalitær, noe som reflekteres til gangs i hvordan organisert islam praktiseres i dag i Norge og verden over. Men dette er som krutt å regne i den offentlige debatten. Jeg skrev:

Jeg kunne valgt å gardere meg – for å prøve å plassere meg innenfor det gode selskapet – ved å skille mellom islam som religion og hva akademikere og samfunnsdebattanter flest kaller den totalitære politiske ideologien islamisme. Termen islamisme viser til et islam der juss, politikk og teologi er en og samme fold. Men dess mer kunnskap jeg har fått om islam, jo mer umulig samvittighetsmessig har en slik intellektuell eller ideologisk teoriøvelse blitt for meg. Dette fordi islam som et overordnet totalitært samfunnssystem – et gjennomislamisert samfunn på alle nivå – allerede ble etablert av islams stifter Muhammed i det syvende århundret i den arabiske byen Medina. Det blir derfor for meg meningsløst å skulle postulere at det ikke var islam Muhammed praktiserte da han satt med all makt over folket han hadde underlagt seg, men ideologien den politisk totalitære islamismen.

Hvilken form for islam var det i så fall Muhammed praktiserte om dette ikke var hans islam? må vi ærlig spørre oss.

Vi kan ta tankerekken lang kortere: Hvorfor i all verden er ikke islams dato for stiftelse 610 (da han angivelig mottok de første åpenbaringene og startet misjonering), eller året han ble født, men 623 da han med sverd inntok Medina og satte seg i den politiske, juridiske og religiøse førerstolen? Svaret gir seg selv. Det riktige islam er da det islam anser som det beste mennesket som noensinne har levd fikk den øverste makten.

Det er dette Naser Khader til gangs har tatt innover seg. Han leste hadithene og koranen som voksen i Danmark – med nye øyne. Han ble sjokkert, han som hadde vokst opp med disse tekstene som barn i Syria uten å forstå dem. «Islam starter og slutter med Muhammed. Ingenting kan diskuteres», skriver Khader, og slår fast at «islam samsvarer ikke med verdiene jeg har tatt til meg i Danmark». Sjokket handler ikke minst om «en lunefull, hevnlysten og uforutsigbar gud. Jeg kan i hvert fall ikke få øye på det kjærlige eller barmhjertige».

Slik som Allah blir fremstilt i Koranen, minner han mest om en lunefull patriark som kan finne på å slå mot alt og alle, og som tar hevn.

Og familien går veldig stille i dørene for ikke å gjøre ham sur. En uforutsigbar og lunefull far som alle frykter og er redd for å gjøre sint. Man må elske Allah, ellers blir man straffet.

Muhammed drepte og korsfestet sine motstandere. Jesus sa: «Elsk deres fiender og be for dem som forfølger dere», og han døde selv på et kors for vår skyld.

En overbevist kristen

I mange år i Danmark som voksen, mens han fremdeles var muslim, opplevde han seg som kulturkristen av den enkle grunn at frihetsverdiene i Vesten har sitt utspring i kristendommen. Men de siste årene har han tatt steget fullt ut: «Jeg er en overbevist kristen.» Og denne overbevisningen kom ikke minst fordi islam har et ekstremt fokus på menneskets handlinger, mens i kristendommen «er troen avgjørende for frelsen».

 Det sies at man i Bibelen kan finne uttrykket «frykt ikke» 365 ganger – det er en «frykt ikke» for hver dag.

Det står i stor kontrast til islam, der barn blir oppdratt med konstant frykt for Gud, og man aner ikke om man er kjøpt eller solgt før dommedag. Da er det Gud som avgjør om man kommer til paradis og lever i en salig tilstand, eller om turen går til helvete, der man brenner i all evighet. Det kan jo sette en skrekk i livet til enhver – og det gjør det.

Khomeinis maktovertakelse i Iran, og den påfølgende dødsdommen over Salman Rushdie, ble på mange måter et vendepunkt for Khader. Han ble med årene ateist og bekjente deg til «demokratismen». Men da faren døde, kjente han på et tomrom. «Demokrati kommer til kort når det handler om livets store spørsmål. Demokrati kan ikke gi trøst. Demokrati kan ikke gi sjelspleie. Mennesker trenger noe å tro på.»

Islam ga ikke lenger en tilfredsstillelse åndelig. Rett og slett fordi islams verdier er i kollisjon med demokratiets verdier. «Islam starter og slutter med Muhammed. Ingenting kan diskuteres.»

I kristendommen er det derimot rom for frihet, tvil og kritikk, og kristendommen i seg selv er ikke moraliserende, mener Khader, selv om en del kristne kan være nettopp moraliserende, «og selv de moraliserende kristne er en dråpe i havet sammenlignet med de korantro, moraliserende muslimene».

Det var ikke minst den kjærlige og barmhjertige kristne guden som tiltrakk Khader. Og Paulus.

Paulus beskriver kristendommen som tro, håp og kjærlighet. Gud møter deg når du feiler. Han gleder seg ikke når du trår feil.

Mentalt ble jeg kulturkristen, og i 2014 skrev jeg boken «Bekendelser fra en kulturkristen muslim». På det tidspunktet trodde jeg faktisk at islam kunne reformeres. Nå har jeg innsett at det er «mission impossible». Det kan ikke la seg gjøre.

Jeg ble også lei av at hver gang noen begår en terrorhandling, står muslimene klare med standardsvaret: Det har ingenting med islam å gjøre. Det er alltid en unnskyldning.

Islamistene praktiserer Muhammeds islam en-til-en. Muhammed var selv en islamist. De moderate muslimene er moderate fordi de ikke har satt seg inn i islams skrifter.

– Islam kan ikke integreres i Vesten

Khader mener at islam er en «billigversjon» av kristendommen og jødedommen, «pluss vold».  Islam kan ikke utfordres, islam er en stagnasjon moralsk og etisk, mens i kristendommen står «samvittighet, empati og medfølelse» i sentrum. Deretter faller disse ordene, som nok får mange uopplyste til å steile:

Koloniseringen hadde bestemt sine mørke sider, men jeg mener også at den hadde noen positive effekter. Alt var ikke dårlig. Koloniseringen bidro til å fjerne noen av de verste usiviliserte tingene.

 For Khader ble «tro, håp og kjærlighet» en sjelelig forløsning, der han trekker sammenlikning med islam slik:

Kristendommen handler kort sagt, som Paulus sier, om tro, håp og kjærlighet. Ikke som de muslimske bønnene, hvor man ber om at andres barn må bli født misdannet og så videre (det var det imamen i min barndoms moské i Syria ofte sa ved avslutningen av bønnen).

Mens Islam Net driver intens misjonering, er det lite av det samme blant kristne bevegelser. Khader mener ikke at man skal påtvinge folk den kristne troen, men han mener kristne må være «tydeligere på det kristne budskapet», slik at flere tar det til seg.

Avrundingen på kronikken er nok nær sagt umulig for Norges medieredaksjoner og politikere flest å svelge. Khader gir islam det glatte laget, makt-islam og Vesten er som olje og vann:

Min trosreise har ført meg til at jeg ikke tror på islams integrering i Vesten. Islams DNA er å opptre som et flertall, selv når man er i mindretall. Løsningen på mange av integrasjonsproblemene er at muslimer omfavner kristendommen. Hvis muslimer i Vesten ikke som minimum blir kulturkristne, er Vesten fortapt.