Innvandring

Årets viktigste dokumentarserie: Den sorte svane

NRK Brennpunkt viser dokumentarserien Den sorte svane, der dansk-bosniske Amira Smajic med skjulte kameraer og mikrofoner gir et innblikk i den kriminelle underverdenen, og selv fungerer som tilrettelegger og rådgiver. Dokumentaren avdekker at kriminaliteten er systemtruende, og at tillitssamfunnet slik vi er vant til å kjenne det er en saga blott. I masseinnvandringens tid er dokumentarserien obligatorisk å se. Kriminaliteten har infiltrert alle nivåer av velferdsstaten - og suger skattepengene dine som en igle suger blod.

Dokumentarserien Den sorte svane, der alle de fem episodene er lagt ut på NRKs nettsider, er virkelig som et slag i ansiktet; her er det navngitte forretningsfolk, høytstående advokater, gjengmedlemmer, tung økonomisk kriminalitet og voldelig kynisme for åpen scene.

Scenen er Danmark, men kunne like gjerne vært Norge. Hovedpersonen, forretningsadvokaten Amira Smajic, innvandret til Danmark fra Bosnia som barn. Påfallende rolig møter hun hardbarkede undergrunnskriminelle og hvitsnippkriminelle og hjelper dem med de tingene hun kan best, mens skjulte kameraer og mikrofoner gir seerne overblikk fra alle vinkler. I over ti år har Smajic hatt dette som levebrød, hun anslår like rolig å ha vært involvert i kriminalitet for over 2 milliarder kroner.

Smajic er den perfekte kilde. Journalisten som har fått henne i tale er da også tydelig på nettopp det. Mads Brügger sier at «det er slikt journalister bare drømmer om»; å møte en kilde som er villig til å stå fram med egen identitet og framlegge dokumentasjon som kan felle de virkelig store kriminelle, dem som drar i trådene for at velferdsstaten kan utnyttes og tømmes for milliardbeløp. Ifølge Amira Smajic vil hun ha et nytt liv, hun motiveres av tanken på å renvaske seg og kunne starte på nytt, og å være muldvarp for danske TV2 er måten hun skal gjøre det på.

Jeg skal innrømme at min umiddelbare tanke var «nei, dette stemmer ikke». Miljøet er for farlig, her er det høytstående samfunnstopper, Bandidos- og Satudarah-medlemmer i en salig blanding, det er en pengeflyt og en voldsvilje som man etter mange år i miljøet må være fullt klar over er en dødelig kombinasjon for en tyster. Noe skurrer. Mads Brügger spør henne da også om hun har tenkt på hva som kan skje i etterkant av publisering av dokumentaren.

– Jeg tror nok at jeg havner på et par dødslister, svarer Smajic.

Faksimile fra dansk TV2s presentasjon av persongalleriet i Den sorte svane

Påfallende enkelt

Det mest påfallende ved møtene vi får være på som fluer på veggene i Smajics spartanske kontor i København, er likevel hvor enkelt det åpenbart er å svindle det offentlige. Mens Smajic framstår intelligent og kalkulert, er det flere involverte ultrakriminelle gjengmedlemmer som slett ikke framstår spesielt begavede rent intellektuelt sett, men de klarer likevel å planlegge og gjennomføre sine oppgaver i svindelen av enorme summer. Mulighetene til å utnytte velferdsstaten synes nesten uendelige, der det fabrikkeres selskaper, ansettelser, lønninger, momsrefusjoner og anbud på ulike utlyste oppdrag. Det gjør inntrykk å se det. Å se hvor påfallende enkelt det er, og med hvilken avslappet, selvfølgelig mine Smajic gir gjengmedlemmene råd om økonomisk kriminalitet og setter dem i kontakt med representanter for det vellykkede Danmark, advokatene, politikerne og businessfolkene som ser muligheter til enkle løsninger.

Den kriminelle viljen er stor. Nettverket er stort og organisert. I en form for absurd integrering koples pakistanske gjengmedlemmer til de mest skruppelløse, selvopphøyede «ingen kan røre meg»-kapitalistene. Man forstår raskt hvem som taper i denne svarte milliardindustrien. Det er selvsagt den fortsatt tillitsfulle, naive, skattebetalende arbeidstaker – og de svakeste i samfunnet, som like tillitsfullt må stole på at velferdstjeneste de får er tilstrekkelige.

Det er tillitssamfunnets akilleshæl som kappes over, og kuttet gjennomføres med enkelhet og presisjon. Tillitssamfunnet lar dokumentarens pakistanske profil leve på pensjon, mens han i realiteten bedriver omfattende kriminell virksomhet – og har gjort det hele voksenlivet, godt hjulpet av egen familie, og via Smajic koplet til hvitsnippkriminelle.

Faksimile fra dansk TV2s presentasjon av persongalleriet i Den sorte svane

Dansk TV2 oppsummerer at han vokste opp i en sosial boligutvikling på Vesterbro, hvor han og broren var sentrale aktører på heroinmarkedet gjennom 90-tallet. Enda et problem i tillitssamfunnet illustrerer hvordan Raja har sluppet unna straff:

Siden årtusenskiftet er han dømt for en så lang rekke lovbrudd at han ville kunne trekke en totalstraff på inntil 55 års fengsel, men han har gang på gang blitt erklært utilregnelig på tidspunktet for forbrytelse, og har derfor sluppet unna straff.

Dette fordi Fasar Abrar Raja har en alvorlig psykiatrisk diagnose, som han ifølge ham selv utnytter ved å spille gal foran dommer og rettsmedisinere hver gang han får problemer.

Tillitssamfunnet

Med kriminaliteten bedras ikke bare det offentlige for milliarder. Hver og en av oss bedras av løgnene som framsettes. Også journalisten som jobber i flere år med dokumentaren Den sorte svane bedras. En kynisk, fortsatt hyperkriminell Smajic manipulerer også ham, bak alle frigitte PCer, telefoner, logger og dokumenter som skal bevise at hun har gode hensikter med å avsløre de kriminelle nettverkene og hvordan de fungerer. Uten å avsløre noe for lesere som ennå ikke har sett dokumentaren, kan gjengivelse av et avsnitt om tillitssamfunnet fra en tidligere artikkel gi et hint:

Tillitsamfunnet har et paradoks. Som folk er vi blant de snilleste, rauseste og mest ressurssterke i verden, men på samme tid gjør tilliten oss stokk dumme. All tilliten gjør at vi er vant til å tro at det folk sier er sant, uten å kreve noen form for dokumentasjon. Det er selvsagt dumt å anta at alle ustanselig snakker sant, men likevel er det nedsiden av tillitsamfunnet. Så naive er vi altså.

I tillitsamfunnet tror vi at andre er ærlige og vil oss vel, det er jo nettopp det vi har erfaring med. Når vi importerer en stor andel mennesker fra land der tilliten er lav, har de samtidig med seg erfaringer om at folk generelt ikke vil dem vel. De kommer fra kulturer der grunnleggende skepsis er helt naturlig, og de vil ha bevis for at sannheten du påstår å ha faktisk er sann.

Møtet mellom disse grunnleggende ulike forståelsene av verden byr på flere utfordringer enn økt voldsnivå og kriminalitet. I skjæringspunktet der mer tillitsfull og vellykket, men stokk dum møter mistroisk, men langt mer realitetsorientert smart skjer det mange ting. For alle vil ha makt og anseelse, helt uavhengig av metodene som benyttes. Og igjen, «tilfeldigvis», har enkelte aktører sammenfallende mål, der metodene kompletterer hverandre.

Paradoksalt er nordmenn verdens enkleste folk å utnytte. For hvor enkelt er det ikke å framsette usanne påstander til et folk som tror alt de blir fortalt? En ren løgn kan enkelt sies, og vil oftest bli trodd. Varianter av løgn er eksempelvis overdrivelser, misvisende opplysninger, å trekke ting helt ut av kontekst, insinuasjoner og å tillegge andre meninger og motiver de ikke har. Eller ren og skjær vrangvillig tolkning.

Enhver aktør som har noe å tjene på det, og dem finnes det mange av, vil kunne benytte disse metodene og fortsatt møte en forsamling av ressurssterke, stokk dumme nordmenn som tror dem.

Dansker og nordmenn er ikke så ulike hva gjelder å ha tillit. Ei heller er vi ulike hva gjelder å være enkle ofre for organisert kriminalitet.

Norske forhold

I dagens VG lyser krigstypene stort: «Kriminelle gjenger tjener enorme summer på økonomisk kriminalitet – Under dekke av å være vanlige bedrifter og ansatte, svindler kriminelle staten for milliarder hvert år».

Leder for Felles enhet for etterretning og etterforskning i Oslo politidistrikt, Grete Lien Metlid, ser alvorlig inn i kamera og bekrefter at det ikke står særlig annerledes til i Norge enn hva Den sorte svane avslører om danske tilstander.

– Kriminaliteten har utviklet seg. Vi ser at tyngre kriminelle aktører og nettverk flytter seg mer over fra tradisjonell narkotikavirksomhet, til å utøve alvorlig og avansert økonomisk kriminalitet som også er en trussel mot velferdssystemet vårt. De blir multikriminelle og henter profitt der det er penger å hente, sier hun.

«For dårlige kontrollrutiner i tillitsbaserte systemer hos Skatteetaten og Nav, fører til at pengene renner ut» kan vi lese videre, og all tilliten gjør det enkelt å jukse med det aller meste. Det er bare å gi feil opplysninger. Så enkelt.

– Det er risiko for at Nav betaler ut stønader, Skatteetaten med momsrefusjoner og bankene betaler ut lån på bakgrunn av disse opplysningene, sier Erik Nilsen fra Skattekrim til VG.

Nav alene regner med at de svindles og bedras for minst fem milliarder kroner i året. Trolig er tallet mye høyere, ifølge deres siste totalanslag fra 2019.

Likevel er det stor grunn til optimisme, for når både forebygges det bedre og jobbes smartere enn før. Fri informasjonsflyt mellom politi og skatteetaten skal ifølge politiet gjøre det mye enklere å ta de kriminelle, det er sågar en registrert bedring i så måte allerede, forteller Metlid til VG.

Hun mener de kriminelle gjengene i Oslo, helt ned på bydelsnivå, vil kunne bli påvirket av det nye samarbeidet.

Erfaringene så langt har vist at informasjonsdelingen kan identifisere kriminelle mønstre og trender og har satt politiet i stand til å raskere respondere på kriminell aktivitet.

– Vi må samhandle. Vi løser ikke alle problemene alene, avslutter Metlid.

Det er Norge og tillitssamfunnet i et nøtteskall. Troen på at alt blir bedre er så sterk at det mest åpenbare, systemtruende virkemiddelet til de kriminelle ikke nevnes med et ord: Infiltrering. For hva hjelper det med forenklet kommunikasjon mellom etatene dersom etatene selv har utro tjenere ansatt?

Vi anbefaler alle, inkludert Skatteetat og Politi, å se Den sorte svane. Manipuleringen er langt verre enn hva man umiddelbart tror.

Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK