Finansiering

Sosialstønadsmottakere prioriterer TV-kjøp – Nav betaler husleia en gang til

- De senere år har signalene fra politikere og Statsforvalter vært at Nav skal senke kravene til dokumentasjon når innbyggerne søker sosialstønad. Stønadssystemet er derfor i stor grad bygd på gjensidig tillit. Systemet utnyttes og folk bruker stønaden på helt andre ting enn husleie, forteller Nav-leder i Sandefjord, der utbetalingene til folks husleie har økt med 85 prosent de siste to årene alene.

«Når stønadsmottakere trues med utkastelse fordi husleia ikke er betalt, ber de Nav betale den samme husleia – for andre gang» heter det i Sandefjords blad. Og så får de den utbetalt, selv om første gangs utbetaling allerede er brukt på flatskjerm, andre regninger eller rett og surret bort på ymse innkjøp.

Nav-leder Ole Petter Gravningen er tydelig på at det er en stor og voksende utfordring for kommunen. Det er selvsagt ikke slik at alle som mottar sosialhjelp misbruker den hjelpen de får, de aller fleste som kontakter Nav gjør det grunnet dyrtid og strev med å få endene til å møtes. Men noen brukere spiser ivrig av det lasset skattebetalerne betaler for. De forholder seg ganske enkelt ikke til det tillitsbaserte systemet, men unnlater å betale husleia for de pengene Nav overfører til formålet. Det er heller ikke så enkelt å unngå å ordne opp for disse, forklarer Gravningen.

– Skal vi betale husleia de skylder, sånn at barna slipper å bytte skole og opplever alle de uheldige sidene ved utkastelse når vi ser at det ikke finnes rimeligere boliger i nærområdet til akkurat den familien? Eller skal vi la leieforholdet gå til opphør, slik at det blir ordinær utkastelse via namsmannen?

Nav-lederen fortsetter:

– Flere av brukerne våre kommer heller ikke først i boligkøen, og leiemarkedet er nå svært presset. I mange tilfeller må vi betale det de skylder i husleie for at de i det hele tatt skal ha et sted å bo.

Ja, et sted å bo må folk ha, men oppmykning av dokumentasjonskrav i kombinasjon med en økonomisk ettergivende holdning kommer unektelig dem som utnytter systemet til del.

Jensen?

I Sandefjords blad har en tenkt sosialstønadsmottaker fått navnet Jensen.

I flere tilfeller bruker Jensen og andre som mottar husleiestøtte fra Nav, pengene til å dekke blant annet kredittkortgjeld, inkassokrav eller privat gjeld, eller de kjøper seg TV, nye møbler, en dyr mobiltelefon eller annet.

Husleia – som Nav har gitt dem penger til – betales ikke.

Menneskelige hensyn
Så går det noen måneder, og huseieren er temmelig lei av at Jensen ikke gjør opp for seg: «Betal det du skylder, ellers blir du kastet ut», er beskjeden.

– Dermed må Nav inn og vurdere å betale husleierestansen for å forhindre at familien eller personen havner på gata. Så i praksis betaler vi den samme husleia to ganger, forklarer Nav-leder Gravningen.

Hvor reelt det er at det er «Jensen» som surrer mest med fellesskapets midler er det all grunn til å stille spørsmål ved.

Da Frp i 2021 bestilte oversikt over utviklingen av bruk av økonomisk sosialhjelp fra 2009-2019, fant SSB fram tallene, og de viser en kolossal vekst i utbetalinger til innvandrere.

Antall mottakere med innvandrerbakgrunn hadde økt med over 70 prosent siste ti år, mens det har blitt stadig færre mottakere blant befolkningen ellers. Vi omtalte det i saken Sjokktall: Innvandrere utgjør under 20 prosent – mottar nær 60 prosent av all sosialhjelp. Vi kan legge til at Oslo kommune bruker 75,6 prosent av sitt budsjett med svimlende 99o millioner til innvandrere på sosialstønad. Og da kommer andre stønader i tillegg.

Når man vet med sikkerhet at det er innvandrere som hever milliontrygd, mens satsene i snitt er langt lavere og av kortere varighet, handler det ganske enkelt om at vanlige folk som er i lavtlønnsyrker eller mister jobben bruker sosialstønaden slik den er tenkt, som en kriseløsning og sikkerhetsnett, før de igjen kommer seg i arbeid. Innvandrere fra typisk MENA-land mottar i snitt mer i sosialhjelp enn resten av befolkningen, noe som antyder et større og mer langvarig hjelpebehov. De kommer seg rett og slett ikke i jobb, og kan dermed heller ikke bidra til fellesskapet.

Venstrevridning og stemmekveg

Den sittende regjering har latt seg presse langt ut på venstre side i politikken på flere områder enn Palestina-saken. Så kan man med en viss syrlighet konstatere at det er sammenfallende å gå med kaffiyeh og å mene det er slemt å stille krav til sosialhjelpsmottakere – samt at disse sammenfallende gruppene utgjør mange nok til at stemmene deres er viktige i en kommende valgkamp. Når dokumentasjonskravet er blitt mindre de siste årene, handler det om at retorikken fra Rødt og SV har fungert etter intensjonen.

Rødt-politiker Kristjánsson fikk definitivt gehør i «egen menighet» da han framsatte påstanden om at Nav og staten er onde og dumme, slik han gjorde for halvannet år siden i en kronikk i Aftenposten. Hvorfor går ikke folk i nød til Nav for å få hjelp? het innlegget, og den legitime kritikken om vanskelig tilgjengelighet forsvinner i påstander om at det er noe galt i at staten krever dokumentasjon.

For å få sosialstønad må du fremvise store mengder dokumentasjon, inkludert kontoutskrifter for mange måneder bakover. Ofte kreves det at du må selge unna eiendeler som bil eller leilighet. Og synes Nav pengebruken din er uvettig, tilbys du såkalt «frivillig forvaltning», som for dem som får tilbudet, oppfattes som alt annet enn frivillig. I praksis innebærer det at Nav overtar styringen over økonomien din.

Selv om det «oppfattes som alt annet enn frivillig», kan det være helt nødvendig. Det totale beløpet folk har til rådighet er i realiteten ikke mindre ved økonomistyring, det er bare fornuftig fordelt. Videre påsto Rødt-politikeren at det er en «frykt for at de fattige skal få for mye» som gjør at systemet er innrettet slik at de får et beregnet beløp.

Frykten for at fattige mennesker skal få en krone for mye, gjennomsyrer trygdesystemet. Derfor kan gode nyheter på ett område føre til dårlig nytt på et annet.

Men det er ikke frykten for at folk skal få for mye som gjennomsyrer trygdesystemet. Det som gjennomsyrer trygdesystemet er en naiv tro på at alle verdens mennesker passer inn i et tillitsbasert system.

Behov for kontroll

Når Nav-lederen i Sandefjord nå er bekymret for misbruk av felleskassa, knyttes det opp til 1) oppmykning av dokumentasjonskravet og 2) mindre reell kontrollmulighet:

– Med det økte omfanget av saker vi nå har – uten at vi har økt bemanningen – er det en utfordring at vi har mindre tid til å drive kontroll og oppfølging, sier han.

Avisens journalist stiller videre et godt spørsmål:

Men hvorfor kan ikke Nav i alle tilfeller bare automatisk overføre husleiestøtten direkte til utleier, slik at brukeren aldri får anledning til å bruke dem på helt andre ting?

– Fordi vi da ville røpet at personen er Nav-klient, og det er taushetsbelagt informasjon, svarer Gravningen.

Ingen skal vite, det kan stigmatisere. Men folk med lite penger til rådighet har ofte behov for hjelp til økonomistyring og hjelp til å forstå hvorfor pengene tilsynelatende «forsvinner». Det er uheldig å framstille slik hjelp som en «straff» fra staten.

Som regel er det en akkumulasjon av negative risikofaktorer som gjør at folk er fattige, og dårlig økonomi er bare en naturlig effekt av disse faktorene. Feilslutninger som begås av venstreorienterte forskere som avskriver arv og slektskap som faktorer er gjennomgående i nordisk akademia, med et hederlig unntak i Amir Sariaslan, forsker i psykiatrisk epidemiologi.

Det Sariaslan påpeker er svakheten i studier som kun tar hensyn til miljøfaktorer, og deretter avslutter og konkluderer etter å ha kontrollert for faktorer som eksempelvis enslige husholdninger, lavt utdanningsnivå, psykiatrisk sykelighet, arrestasjon for voldsforbrytelser og rusproblemer. Ved å avslutte studier uten å ta hensyn til slektskap og arvelighet, vil det framstå som om fattigdom er årsaken til nevnte negative effekter. Vi har omtalt funnene her:

Den logiske og ikke minst tragiske konsekvensen av at den sosialpsykologiske forskningen har gitt en omfattende tro på at det er fattigdom i seg selv som utløser kriminell adferd og psykiatri, er at tiltak er designet for å matche dette funnet.

Når grundigere studier derimot viser at en rekke indikatorer på lav sosioøkonomisk status ikke fører til verken kriminalitet eller psykiatri, står samfunnet igjen med tiltak som er helt feil. Når det beviselig ikke utgjør en forskjell i risiko for å utvikle voldelig kriminell adferd at foreldrene tjener mer, kan samfunnet heller ikke tro at det vil ha effekt å kompensere med penger for å forebygge kriminalitet.

Da er det bare å konkludere med Rita Karlsens ord i saken Den nye politiske moten: bryte tabuer, der hun skrev at «Vi må innse at tillitssamfunnet er en saga blott. Det må jobbes på høygir med kontrollrutiner i alle ledd – og avdekkes det avvik eller kriminalitet, må det få konsekvenser.»

Enn så lenge har velferdstaten råd til å betale husleia en gang til, når den opprinnelige støtten har forsvunnet til Iphone eller tatt veien ut av landet, men på sikt er dette et håpløst prosjekt.