Jeg innrømmer det glatt, jeg har aldri hørt om årets vinner av Holbergprisen, Achille Mbembe. Etter å ha lest litt om han, skjønner jeg imidlertid godt hvorfor han anses som en verdig vinner i den tid vi er inne i.
I en kronikk i Aftenposten, signert Kari Jegerstedt og Kjersti Irene Aarstein, begge førsteamanuensis på Senter for kvinne- og kjønnsforskning (SKOK) ved Universitetet i Bergen, forteller de noe om hvorfor Mbembe vant.
Men før vi går dit, skal vi se litt på hvilken begrunnelse som gis på hjemmesiden til Holbergprisen (som finansieres av staten og administreres av Universitetet i Bergen) av komitéleder Heike Krieger.
Svarthet som ikke-menneskelig eller dyreaktig
Det heter det at Achille Mbembe er født i Kamerun (1957) og tok doktorgrad ved Université Paris 1 med en avhandling om antikolonial motstand i Kamerun.
Akkurat det er faktisk interessant i seg selv. For man kan gjette at Mbembe er født i Øst-Kamerun, som etter første verdenskrig ble underlagt de franske kolonimyndighetene (Vest-Kamerun ble underlagt britiske). I 1960 fikk begge sin uavhengighet, etter politiske og væpnede opprør. De gikk deretter sammen i den selvstendige føderasjonen Kamerun, som fra 1972 (etter folkeavstemning) ble en samlet republikk. Men det interessante med det er at de offisielle språkene i Kamerun er fransk og engelsk, der fransk er dominerende. Det tyder på at når Mbembe kunne ta sin doktorgrad ved et fransk universitet, da hadde han fordelen av å kunne språket.
I dag er Mbembe professor ved University of the Witwatersrand i Johannesburg og gjesteprofessor og æresdoktor ved flere universiteter rundt om i verden – inkludert Universitetet i Bergen.
Det Mbembe fremheves for er sitt arbeid med «kolonial vold, afrikansk motstand og kampen for uavhengighet», hvor han særlig har analysert statlig makt som igjen har «ledet han til å tenke nytt om begrepet ‘postkoloni'». Akkurat sistnevnte tror jeg må være en skrivefeil, da jeg antar det menes postkolonial. I de mange bøkene hans, de fleste oversatt fra fransk til engelsk, skal det være brede tematikker som dekkes, som «motsetninger innenfor demokrati, rase, etnisitet, biopolitikk og identitetspolitikk i afrikanske stater».
Her fremheves også «en filosofisk studie av betydningen av og den historiske framveksten av svarthet (Blackness). Den viser hvordan begrepet ‘svart’ ble anvendt for å dehumanisere i kapitalens interesse. Analysene viser videre hvordan svarthet ble assosiert med å være ikke-menneskelig eller dyreaktig, noe som rettferdiggjorde reproduksjonen av undertrykkelse- og utbyttingsstrukturer. Mbembe argumenterer for at en viss type svart kritikk av rase implisitt har reprodusert en slik epistemologi basert på raseulikhet.»
Da skjønner vi tegningen, i kortform; de svarte undertrykte og utnyttede i Afrika – av de forferdelige hvite vestlige. Ikke minst denne vederstyggeligheten innpakket i eurosentrisme.
Dødspolitikk
Siden jeg aldri har lest noe av Mbembe skal jeg være forsiktig med å tolke hva han egentlig kritiserer og hvilken fremtidsorden han ser for seg, men tolke gjør sannelig kjønnsforskerne Kari Jegerstedt og Kjersti Irene Aarstein.
Jegerstedt/Aarsteins tolkning av Mbembe i Aftenposten er som å lese en betraktning på dop. Åpningen lyder som følgende:
Årets vinner av Holbergprisen leverer bekmørke samtidsanalyser der grusomhetene i Gaza fremstår som forutsigbare utslag av vår tids «dødspolitikk». For filosofen og historikeren Achille Mbembe trer politikk frem som en tango for de to drivkreftene rasisme og maktsyke. Dette kombineres med stadig mer voldelig teknologi.
Gaza? Politikk som en tango for de to drivkreftene rasisme og maktsyke?
Det er antakelig «fristende» for de to kjønnsforskerne å hoppe inn i pågående krigen, i alle fall siden de viser til at ett av eksemplene til Mbembe er Palestina. «Der ser han den såkalte dødspolitikken spille seg ut i sin mest intrikate form.»
Jeg må si jeg på dette tidspunktet begynte å føle en viss frustrasjon, for hvor lang kan veien være mellom akademia og psykiatri? tenkte jeg – og ante ikke at jeg faktisk kom til å skrive akkurat dét (uten å slette).
Men, ikke ro ned, for det blir verre.
Europeisk versus afrikansk perspektiv
Sett fra Europa kan det virke som om okkupasjon, krigføring og terror står i veien for politiske løsninger for det palestinske og det israelske folket. Men fra Mbembes afrikanske perspektiv er volden en integrert del av dagens politiske system.
Han viser at det israelske demokratiet ikke bare har mislykkes i å ta høyde for 14 millioner palestinere, hvorav halvparten bor i det okkuperte Palestina og i Israel. Dette demokratiet er også grunnlagt på utstøtelsen av palestinerne, og det fortsetter å fungere ved å fremstille palestinere som «levende døde» som kan og må kontrolleres eller drepes.
Jegerstedt/Aarstein legger ikke akkurat sitt politiske syn til side i sin vurdering, og åpenbart heller ikke Mbembes. Hvis han siteres korrekt. Vi kan jo minne om at Israel vil utslette den totalitære terrororganisasjonen Hamas, men Hamas vil utslette demokrateit og staten Israel. Ser noen forskjellen?
Og ikke bare det, folkens, for samme analyse er gjeldende for europeiske demokratier!
I motsetning til den gjengse oppfatningen om at politikk er basert på interessekamp og argumentasjon, hevder Mbembe at politikk først og fremst har fungert som en oppdeling av verden i «oss» og «de andre», venner og fiender. Utgangspunktet er en sterk vilje til å få makt.
Nå begynner jeg å få en viss forståelse for disse ulike perspektivene, altså et europeisk versus afrikansk perspektiv. For denne viljen til makt, som selvsagt alle politikere ønsker seg nettopp fordi det er slik de kan få realisert egen politikk, kan i det moderne Europa ikke kobles direkte til oss og dem-tankegangen. Men akkurat det er lettere å forstå fra et afrikansk perspektiv, både ut fra historien og hvor mange afrikanske land som kjemper for å få et velfungerende styre (og mange av disse gjør store fremskritt – der mange vestlige land igjen utviser stor interesse, men denne gangen med «samarbeid»).
Rasistiske europeiske demokratier
Men hør så hva som så følger:
Også i Europa har demokratiene oppstått ved at noen grupper ble støtt ut av fellesskapet gjennom en rasistisk logikk, og Afrika er både et symbol på og et hjem for mange av de utstøtte gruppene.
Hvor i all verden har forfatterne det fra at demokratiene i Europa har oppstått slik? Sannheten er vel heller at det «må være slik» for få det å passe inn i sitt eget narrativ? Og igjen bruker de, ved å sette Mbembe foran seg, Palestina som eksempel.
De viser til at Mbembe mener at «verden i dag i økende grad preges av grensebygging, ekskludering, utestengelse og fantasier om å utslette ‘fienden’». Og det er her Palestina kommer inn:
Ifølge Mbembe fungerer den folkerettsstridige israelske okkupasjonen av Palestina nærmest som et laboratorium, der nye teknikker for kontroll, overvåking og separasjon «testes ut» før de spres til andre områder på kloden.
Den folkerettsstridige israelske okkupasjonen – sikker? Et laboratorium?
Si meg, har Aftenposten ingen betenkeligheter med å sette dette på trykk?
Visjonært fellesskap?
Kronikkforfatterens budskap er så banalt og virkelighetsfjernt at en blir skremt, og de åpne hjerter fortsetter:
En forståelse av det vi har «til felles», må settes i sentrum for politikken. Avviklingen av apartheidregimet i Sør-Afrika, som i stor grad foregikk i fredelige termer med vekt på forsoning, er et eksempel på at politikk i denne betydningen er mulig.
Den fredelige avviklingen av apartheidregimet i Sør-Afrika? Kjære kirkefolk, hvor har de sin historie fra?
Så viser de til at det var Sør-Afrika «som har lang erfaring med å slåss mot apartheid», som var de som «klaget Israel inn for Den internasjonale straffedomstolen i Haag for et pågående folkemord».
Dette initiativet peker på en felles erfaring med grusomhet, og kanskje peker det også frem mot et mer visjonært fellesskap.
Nå er det hakket før jeg må legge inn årene – så jeg ikke skriver noe jeg virkelig vil angre på. At det var Sør-Afrika som leverte denne klagen handler antakelig om noe helt annet enn (ønske om) «et mer visjonært fellesskap» (men sistnevnte høres da vakkert ut).
Folk over hele verden rykker ut i gatene, på universitetsplassene og i spaltene for å kreve at statene våre slutter å støtte Israels krig med ord og investeringer. I en slik situasjon er Palestina ikke bare et skrekkeksempel, men også et sted der dødspolitikken utfordres av det eneste politiske fenomenet den ikke kan forklare, nemlig en mektig folkebevegelse.
Folkebevegelse over hele verden – for opprettelsen av et islamsk kalifat i Midtøsten? Og hvordan er det med denne folkebevegelsen i Afrika? Eller i Russland og Kina? Denne «hele verden» har jeg litt problemer med.
Jeg må ha luft. Jeg kveles i konspirasjonsgryta. Universitetene våre bidrar til å gjøre den destruktive postkolonialisme stueren.