I skrivende stund er fordelingen mellom de politiske grupperingene og de uavhengige i EU-parlamentet som følgende (kilde Politico):
Som vi ser gjør «Det Dannede Borgerlige» (EPP, omtaler seg som sentrum-høyre) det godt, hvor vi kan plassere vårt eget Høyre, da de får ti flere seter i parlamentet. Like godt gjør «ytre, ytre høyre» (ID) det, mens «ytre høyre» (ECR) vokser med fire nye seter. I en av disse grupperingene kan vi antakelig plassere FrP. De liberale, hvor vi kan plassere vårt Venstre, og de grønne, MDGs venner, gjør det katastrofalt dårlig, hvor de mister hhv 23 og 18 seter. Sosialdemokratene (vårt Ap) mister fem, mens «ytre venstre» (kanskje SV og Rødt) mister ett.
Den største «vinneren» er likevel de uavhengige, som får hele 39 flere seter.
Det gir at ytre høyre og ytre, ytre høyre til sammen har 131 representater av 720 i EU-parlamentet, som neppe skremmer vannet av noen (utenom mediene).
Det gir også at de fleste landene synes lei av de stadig mer grenseløse liberalistene og det som kan omtales som «Den grønne svane» (den svindyre grønne omstillingen som skattebetalerne skal finansiere uten at vi aner konsekvensene).
Ursula von der Leyen
Med en slik sammensetting av EU-parlamentet er det mye som tyder på at Ursula von der Leyen kan fortsette som EU-president. Hun trenger 361 stemmer, og dette kan hun oppnå ved sitt eget EPP og med fortsatt støtte fra S&D og Renew (de liberale), som nå til sammen teller 399.
Men, her er et men, det er ikke alle i disse grupperingene som støtter opp om von der Leyen, der en tommelfingerregel er at det gjelder ca. 10 prosent i hver av de nevnte grupperingene. Det tilsier at vi kan lande på det kritiske tallet 360. Det vil bety at von der Leyen må på frierjakt hos noen av de andre grupperingene, og da blir raskt spørsmålet: til høyre eller venstre? Like galt blir det antakelig okke som.
Her må det også legges til at maltesiske Roberta Metsola, president i EU-parlamentet, kan være en sterk konkurrent til von der Leyen, da hun skal være godt likt av mange i de ulike grupperingene. Metsolas parti gjorde også et svært godt valg på Malta.
Så vet vi at de tre mektigste og største landene i EU-parlamentet er Tyskland (96 seter), Frankrike (81 seter) og Italia (76 seter).
De tre største
Italienske Giorgia Meloni Italias brødre (Fdl) vant valget med ca. 29 prosent av stemmene, mens sentrum-venstrepartiet PD fikk ca. 24 prosent. En annen statsminister som kan være fornøyd er polske Donald Tusk. Som to av få statsledere i et stort EU-land (Polen har 56 seter) gikk partiene deres seirende ut av dette valget. Forskjellen mellom dem er at Melonis Italias brødre tilhører ECR, mens Tusks Borgerplattformen tilhører EPP.
Det italienske visestatsministeren Matteo Salvini og hans League, som per se leder ID, falt kraftig tilbake, fra 34 prosent i 2019 til mindre enn 9 prosent. Det er på nivå med Forza Italia. Arrivederci!
Så til de to neste, som har all grunn til å være misfornøyd; Frankrikes president Emmanuel Macron og den tyske kansleren Olaf Scholz. Macrons parti fikk ikke engang halvparten så mange stemmer som Marine Le Pens Rassemblement National (RN), med sine over 31 prosent. Det førte til at Macron øyeblikkelig «tok konsekvensene» og utskrev parlamentsvalg i Frankrike. Det er dristig politisk spill av Macron, som har tre år igjen av perioden som president. Det er uansett et spenstig valg Macron tar, men klarer han å bremse Le Pen? Macron vil sannsynligvis bruke de neste tre ukene til å mobilisere støttespillere mot det som fremstilles som den høyreekstreme trusselen. Det har fungert tidligere, men samtidig er ytre høyre nå mer mainstream i Frankrike enn det noen gang har vært.
Scholz og hans sosialdemokratiske parti, SPD, ble henvist til en ydmykende tredjeplass med i underkant av 14 prosent, overkjørt av både det konservative CDU, som vant med 30 prosent, og det høyreorienterte Alternative für Tyskland (AfD) med ca. 16 prosent. Vil vi se nyvalg også i Tyskland?
Så kan det legges til at de grønne gjorde svært dårlige valg både i Tyskland og Frankrike.
Norden
EP-valget gir også et Norden (Finland, Danmark og Sverige) som skiller seg ut.
I Finland er det er liberaltkonservativt part som vinner (ca. 25 pst), mens de to neste plassene inntas av et venstresosialistisk, altså et ytre venstre (17 pst) og et sosialdemokratisk parti (15 pst). Sannfinnene endte på sjetteplass med 7,6 prosent.
I Danmark er det SVs søsterparti, SF, som ble største parti med over 17 prosent av stemmene, mens Socialdemokratiet fikk 15,6 prosent, rett bak kom Venstre (vårt Høyre) med nesten 15 prosent. For sosialdemokratene og statsminister Mette Frederiksen (S) er det et urovekkende valgnederlag, mens ingen synes å kunne forklare SFs suksess. Av «ytre høyre» gjorde Danmarksdemokraterne det best med en sjetteplass på noe over 7 prosent.
I Sverige tok sosialdemokratene førsteplassen med nesten 25 prosent, etterfulgt av Moderaterna (17,5 pst) og Miljøpartiet de grønne (13,8 pst). Sverigedemokraterna havnet på fjerdeplass med litt over 13 prosent.
Med andre ord er det ingen ytre høyre som fosser frem, og i alle fall ikke i Norden.
Er det noen rød tråd?
I et forsøk på å analysere dette valget er det i alle fall én ting som fremstår som umulig; å forholde seg til mainstream media (MSM). Man skal lete lenge etter det bebude «skjebnevalget».
At ytre høyre og ytre, ytre høyre til sammen gjør et valg som er bedre enn sist fremstilles med varsellamper, der fire faktorer går igjen: Det vil tjene Russlands Putin (ikke alle har vendt ryggen til Putin), Ukraina vil tape på det (ikke alle vil fortsette eller øke støtten til Ukrainas forsvarskamp), selve unionen vil svekkes (flere av disse partiene vil sikre eller øke selvråderetten til nasjonene og ønsker ikke utvidelse av EU) og alle disse partiene er innvandringskritiske, for ikke å si innvandrerfiendtlige.
Men den eneste fellesnevneren jeg finner for disse partiene er at de er tilhengere av sterk selvråderett og er innvandringsrestriktive, da i betydningen at de vil ha en bærekraftig innvandring og at dagens asylsinstitutt ikke fungerer.
Nå er det ikke gitt så mange å ha full oversikt over alle de 27 landenes partier, og i kjent stil vil jo gjerne MSM diskreditere alt som er til høyre for EPP. Derfor blir man svært kritisk når en prøver å finne ut om partier i ECR eller ID faktisk er så «sprøyte gal» som MSM vil ha det til. De ganger man prøver å gå etter noen av disse partiene er vår erfaring at det sjeldent samsvarer med hva MSM hevder. Et nærliggende eksempel er svenske SD som har tålt mye politisk juling, eller juging, og som tett opp mot dette valget ble «avslørt» å ha «trollfabrikker», der det ble beleilig tiet om at sosialdemokratene driver med akkurat samme aktivitet (og det gjør antakeligvis mange partier i Europa, uansett blokktilhørighet).
Ser man så på vinnerne i de ulike landene i dette valget, så spenner det over flere grupperingen i EU-parlamentet, fra sosialistisk, kristennasjonalistisk til ytre høyre. Det er med andre ord ikke enkelt å finne noen rød tråd, men om det er blitt mer mainstream med ytre høyre i Frankrike, så kan det samme sies om en rekke land – og fellesnevneren kan være problematiske konsekvenser av innvandringen.
Geografisk plassering kan kanskje fortelle oss noe, og kanskje spesielt for land som tynges av innvandring som yttergrenseland. I Spania, med sosialistisk regjering, vant det konservative Partido Popular (PP) som er i EPP. I Frankrike vant som nevnt Rassemblement national (RN) som er i ID og i Italia vant statsministrene parti, Italias brødre (Fdl), som er i ECR. Det kan kanskje tyde på at disse velgerne ser på et EP-valg som en mulighet til å presse EU til en mer restriktiv innvandringspolitikk
Men enn så lenge kan MSM bare slappe av, den ekstreme høyrevinden ble bare en bris denne gangen også. Men konklusjonen er at velgerne generelt har beveget seg mot høyre, og i et velfungerende demokrati bør dette gjenspeiles i den politikken som føres.