Politikk

Varm støtte til Israel i det norske folket

Ansikter som pryder et gjerde av jern. Ansikt som ser på deg fra ytterveggen, som ser på deg fra gulvet du beveger deg over. Å forflytte seg fra utsiden til innsiden av den israelske ambassaden i Oslo gjør et uutslettelig inntrykk i ordenes rette betydning. Det som også gjør et uutslettelig inntrykk er ordene fra lederen av ambassaden: Hun forteller om en overveldende bred og varm støtte til Israel fra det norske folket, en støtte som gir både de ansatte og det israelske folket fremtidshåp i den svært tunge tiden.

For nesten nøyaktig ni år siden: Israels ambassade inviterte oss i HRS sammen med noen hundre andre til kulturhuset i Sandvika for å feire Israels 67-årsdag. Sjokkskadet kunne jeg rapportere dagen etter, under overskriften «Det første varslet»:

I går kveld var Sandvika sentrum i Bærum omgjort til en ren krigssone. Alle veier som førte inn til kulturhuset var sperret av politi med maskinpistoler og pansrede kjøretøy. Jeg stoppet å telle antall uniformerte og bevæpnede menn og kvinner da jeg nådde et halvt hundre. Vi ble sluset inn i kulturhuset gjennom ”flyplass”-kontroll på utsiden, og sjokket på innsiden var vel så overveldende: Menn i sorte dresser og hvite skjorter – med maskinpistoler inntil brystkassen. Jeg kjempet med gråten, for jeg forstod hva jeg bevitnet. Og jeg kjempet med sinnet. Hvorfor hører vi ikke et offentlig ramaskrik?

Dager før denne feiringen i mai 2015 var jeg i møte med daværende ambassadør på den israelske ambassaden, Raphael Schutz. Ordene som da falt kommer jeg aldri til å glemme: – Skandinaviske jøder har nå begynt å kjøpe tomter i Israel, sa Schutz. På denne tiden arbeidet jeg med manuset til det som ble Islam. Den 11. landeplage. Det var blant annet etter dette møtet at jeg bestemte meg for å dedisere boken til Norges og Europas jøder. Jeg forstod til gangs at vi stod i akutt fare for å miste våre jøder, Europas desidert mest vellykkede folkegruppe på alle måter; kulturelt, kunstnerisk, filosofisk, akademisk, vitenskapelig og økonomisk.

En svært sårbar posisjon

Denne dediseringen tok jeg med meg da jeg skulle møte lederen av dagens ambassade etter at ambasadør Avi Nir-Feldklein ble kalt hjem til Israel i protest mot at Norges regjering anerkjente Palestina som en egen stat. Dagens leder, charge d’affairs Yana Kotlyar-Gal, kommer jeg straks tilbake til. Først et lite innblikk i hva som møter besøkende som går forbi Israels ambassade i Parkveien like bak Slottet:

Hovedgjerdet ut mot gaten er tapetsert med foto av gjenlevende gisler. Men to gislers ansikt manglet på gjerdet. Før jeg forteller hvorfor, må jeg komme meg inn på ambassade-området som voktes døgnet rundt av Oslopolitiet. Bom, overvåkningskameraer, en sikkerhet på et nivå som antakelig ingen andre ambassader i Oslo har, muligens med unntak av den amerikanske. Man ringer på, snakker med sikkerhetsagent på selve ambassaden, som deretter kommer ut. Han har da med seg kopi av passet mitt som jeg sendte over på epost fem dager i forveien. Gjennom sprinklene leverer jeg fysisk passet mitt, som inspiseres nøye opp mot kopien. Så er det alle spørsmålene om hva jeg har med meg inn. Det mest interessante er:

– Har noen gitt deg noe på veien hit og bedt deg ta det inn på ambassaden?

Ariel (4) og Kfir (1).

Etter sikkerhetsklarering og inne på området ved inngangen til ambassadebygningen, ser jeg de to ansiktene som manglet på gjerdet: To store bannere på ambassadens yttervegg mot Parkveien viser bildene av Kfir Bibas, som var 9 måneder da han ble kidnappet, og broren Ariel, som var fire år den 7. oktober, de to yngste gjenlevende gislene hos Hamas. «Bring them home now», som det står nederst på bannerne.

Dessverre måtte jeg legge igjen mobilen i en safe før jeg ble sluset inn bak sikkerhetsdører ved venterommet. For det som møtte meg på innsiden skulle jeg så gjerne ha vist «hele Norge». På fellesområdene står store foto oppstilt på staffelier, foto fra 7. oktober, som en barneseng med leker stenket i blod, som bamser ved utbrente biler, som ihjelskutte pensjonister ved en gjennomhullet minibuss, en buss som skulle ta dem på dagstur til Rødehavet, som bildet av et nedbrent hus der en familie gjemte seg i sitt eget hjem, vel vitende at om de hadde gått ut da Hamas ankom, hadde de blitt drept momentant på dørstokken til sitt eget hjem. De valgte heller døden på innsiden av sitt eget hjem, i flammene.

Ansiktene på gulvet

For å komme inn på Yana Kotlyar-Gals kontor, må vi passere et åpent landskapsområde i 2. etasje. På gulvet der ligger det rekker med A-4-kopier av samtlige gjenlevende gisler. Man må gå i sirkel rundt dem for å ta seg inn på de ulike kontorene som befinner seg der. Dermed glir øyene automatisk ned på de mange ansiktene for ikke å tråkke på dem. Stemningen er så var, så følsom, så andektig.

Møtet med Kotlar-Gal er konfidensielt. Jeg kan derfor ikke referere samtalen med henne. Men noe kan jeg fortelle. Som at en nordmann så godt som hver dag demonstrerer mot Israel på utsiden av ambassaden. Ved hjelp av en drone avspeiler han et israelsk flagg på bakken ved fortauet på den andre siden av gjerdet der gislene ser mot de forbipasserende. Kotlar-Gal viser meg et opptak hun har tatt på moblien sin: Vi ser en mor som holder et lite barn på rundt tre år gammel i hendene og hjelper barnet med å trampe på flagget. Demonstranten inviterer forbipasserende til å begå denne «øvelsen», liten som stor.

At dette skjer rett over veien for husveggen der kidnappede Kfir Bibas og Ariel ser mot deg, er så symboltungt at ord knapt strekker til.

Men av og til må foto av gisler fjernes både fra gjerdet og fra gulvet inne i ambassaden. Det skjer hver gang en eller flere rapporteres døde. Denne helgen skjedde imidlertid det motsatte: Fire ansikt forsvant fra gjerdet, ansiktene tilhørende de som ble frigitt for to døgn siden, deriblant den unge kvinnen Noa Argamani (26), hun som ble fraktet bort av Hamas på motorsykkel mens hun i skrekk og fortvilelse høylytt ba for sitt liv.

Det er nettopp gislene som er Israels styrtblødende sår. Dette er noe man forstår til gangs kun ved å passere ambassaden på utsiden. Når man dertil ser innsiden av ambasssaden, vil antakelig også utenriksminister Espen Barth Eide bli nødt til i det minste å la gislenes eksistens ta en snarvei innenfor hjernebarken.

Barth Eides arabiske «katastrofen»

At Barth Eide blir et tema, kommer man ikke forbi. Dette skyldes ikke bare anerkjennelsen av en ikke-eksisterende stat, Palestina, men også den oppsiktsvekkende uttalelsen nylig, der han tar det arabiske begrepet «nakba» («katastrofen») i sin munn. (Lytt 13.15 sek ut i Politisk kvarter 29. mai). Nakba knyttes til opprettelsen av Israel i 1948, og «katastrofen» er ikke minst, ifølge Barth Eide, at «millioner av palestinere ble fordrevet». Konkret sa han dette:

– Vi må stoppe en systemisk fordrivelse av et helt folk. Palestinerne, de arabiske nabolandene, vi og EU er helt enig i at det må vi for guds skyld hindre. Det var det som skjedde i 1948 med den opprinnelige «nakbaen» da millioner av palestinere ble fordrevet i forbindelse med Israels opprettelse. Det er et stort traume. Det palestinerne frykter mest av alt nå er et nytt «nakba», sa Espen Barth Eide.

Det var ikke bare på ambassaden man reagerte på utalelsen, en uttalelse som vil bli lagret i ambassadens minne til evig tid. Uttalelsen vakte betydelig oppsikt på Stortinget, ikke minst fordi det ikke stemmer at det var millioner som ble drevet på flukt. Det er et historisk falsum. Anslaget som er korrekt er 750.000 personer.

Ingjerd Schou i Høyre er leder av Israels venner på Stortinget. Hun ble svært overrasket da Espen Barth Eide brukte ordet på NRK.

– Espen Barth Eide kaller FN-vedtaket i 1948 og opprettelsen av staten Israel for «nakba», som han utmerket godt vet betyr «katastrofen». Dette er veldig oppsiktsvekkende, sier Schou til Dagbladet.

– Jeg oppfatter at Barth Eide nå har gått helt om bord den palestinske retorikken. Blir dette stående er det et brudd på en linje norsk politikk har vært tuftet på, fortsatte Høyre-politikeren.

Til venstre ser man en thailender. Han er også en del av det blødende israelske såret, en nasjon som likebehandler alle som bor på innsiden av dets grenser.

FrPs utenrikspolitiske talsperson, Christian Tybring-Gjedde, ble også rystet over Barth Eide:

– Det er tydelig at Barth Eide har akseptert palestinernes historiefortelling. Det burde utenriksministeren være for god til. Det er nettopp denne ordbruken som rettferdiggjør den evige kampen mot Israel. Det er potensielt farlig for utviklingen i hele Midtøsten, sier Tybring-Gjedde til Dagbladet.

Frp-politikeren påpeker at konsekvensen av Barth Eides argumentasjon er at dagens palestinere er flyktninger og har krav om å komme tilbake. Antallet flyktninger i tredje generasjon anslås til å være sju millioner.

– Skulle disse komme tilbake vil Israel som et jødisk hjemland, slik intensjonen med FN-vedtaket innebar, opphøre. Dette innebærer en énstatsløsning der jøder kommer i mindretall. Det er dramatisk.

Bart Eides uttalelser var utvilsomt helt ny retorikk. – Norge har nå tonet flagg og har stilt seg helt utenfor enhver prosess for forsoning og en tostatsløsning, som Tybring-Gjedde sa det, en politiker som har en svært høy stjerne på den israelske ambassaden grunnet sin standhaftighet, etterrettelighet og faglige tyngde på feltet. Han ses som hel ved tvers gjennom.

En varm støtte fra det norske folket

Tilbake til det blødende såret. Kotlyar-Gal kunne fortelle at faren til de to yngste gislene, Yarden, en kort tid etter kidnappingen av barna og begge foreldrene, ble informert av Hamas om at begge sønnene og kona, Shiri, ble drept 7. oktober. (Familien ble splittet opp under terrorangrepet.) Dette gjorde Hamas-bødlene i den mentale torturens navn.

Mentalt ser det derimot ut som den norske regjeringen fremdeles befinner seg på 6. oktober 2023, man har ikke klart å ta steget over til 8. oktober. Men det steget er det heldigvis mange nordmenn som har tatt. For jeg kan referere følgende fra samtalen med Kotlyar-Gal: Ambassaden opplever en bred, varm støtte fra det norske folket, en støtte som betyr enormt mye for alle ansatte på ambassaden. Og ambassaden er opptatt av at man må skille mellom kritikk av regjeringer (Norges eller Israels) og hvordan man forholder seg til de to landenes befolkninger.

Og vi nordmenn bryr oss ikke minst fordi vi forstår at for en israeler vil det å være tilfangetatt av Hamas være et livslangt traume uansett om man kommer levende fra det eller ei. Barn som var gisler i to måneder hos Hamas inntil desember i fjor, kunne ikke annet enn å hviske, fortalte psykologer da barna ble løslatt.

Etter å ha vært i fangenskap vegrer mange for å lage lyd høyere enn stille hvisking. Noen snakker ikke i det hele tatt, annet enn å svare ja eller nei på spørsmål.

– De er som skyggen av barn, sier lege Efrat Bron-Harlev ved Schneider barnesykehus i Tel Aviv til nyhetsbyrået AP.

Hun er involvert i behandlingen av mer enn 26 tidligere gisler. 19 av dem er barn og ungdom.

Noen av dem er stille, mens andre har behov for å fortelle alle detaljer. Om og om igjen. Jo mer de snakker, jo flere detaljer kommer fram.

(…)

Noen av barna hadde ikke fått lov til å vaske seg i tiden i fangenskap. Flere av dem hadde tapt opptil 15 prosent av kroppsvekten, og fremdeles sliter de med å spise.

Når de blir spurt hvorfor de ikke vil ha mat, svarer de hviskende at de må spare maten til senere.

(…)

Spesielt utfordrende er det med barna som vegrer seg for å snakke.

– De fleste av dem forteller at de måtte være veldig stille hele tiden. De fikk ikke reise seg, ikke snakke, og selvfølgelig ikke gråte eller le. De måtte bare være veldig veldig stille, sier legen Bron-Harlev til AP.

Kanarifuglene

Jeg hadde med meg det tunge budskapet til ambassaden denne dagen, nemlig at jeg tror tiden for et åpent jødisk liv i Vest-Europa går mot slutten, et budskap det kostet meg svært mye menneskelig sett å bringe til torgs. Kotlyar-Gal reagerte på mine uttalelser ved å vise til egen bakgrunn, hun som er født i det tidligere Sovjetunionen der praktisering av religion måtte skjules. Hennes familie har med andre ord lang erfaring med å skjule sin religiøsitet, og husker jeg henne rett stod en av hennes bestefedre for at religiøse riter ble gjennomført «i mørket» eksemplevis ved begravelser.

Jeg forteller om Islam. Den 11. landeplage, som jeg dediserte til jødene, til kanarifuglene. Kotlyar-Gal gjentar ettertenksomt «canary birds», en metafor som så ut til å gjøre inntrykk på henne.

Den magre trøsten i den så nærmest uutholdelige politiske tilstanden er at så mange nordmenn forstår hva som står på spill i Midtøsten og som helhjertet støtter oppunder Israel – uten å legge til et «men»…

Am Israel Chai: Leve det israelske folket.

Foto: HRS