I år er det 21 år siden HRS avdekket hvordan unge dumpes på koranskoler i Somalia, da Samira fra Tromsø ble personifiseringen av den hjerteskjærende praksisen. Samira ble dumpet i Somalia tidlig i tenårene, og ble holdt hos familie som med væpnede vakter tok henne med til koranskole hver dag.
Året etter, i 2014, publiserte HRS rapporten Norske barn i utlandet – ute av syne, ute av sinn. I det nå 20 år gamle dokumentet kan du lese innledningsvis:
Tematikken hører inn under ansvarsområdet til en rekke offentlige instanser som en rekke departement, kommunale organ som skoleetat og barnevern, samt politi- og rettsvesen.
I dag har i praksis ingen offentlig myndighet et overordnet ansvar for å regulere og etterprøve praksisen. Pulverisering av ansvar synes å være hovedårsaken at praksisen ikke på noen måter er søkt forsvarlig håndtert.
Så kan man undre seg over at det har tatt over to tiår å få majoriteten av norske politikere til å innse hvor forferdelig denne praksisen er, men per i dag er det ikke straffbart å dumpe ungene sine i Pakistan, Somalia eller andre steder. Ved neste stortingsvalg vil det dog etter alle solemerker bli flertall for å straffe foreldre som gjør dette, etter at både Ap og Høyre tidligere i år har snudd på flisa og innsett at tiden for «integreringstiltak» i forhold til denne alvorlige problematikken er over.
Nye takter
Våren 2025 skal Høyres landsmøte vedta et nytt program for neste stortingsperiode. Det ligger an til at dumping av barn vil bli inkludert i programmet. Dette har også Ap forstått etter å ha ført flere tiårs mislykket innvandrings- og integreringspolitikk. I februar i år fikk tonen fra partiet en helt ny lyd. Hadia Tajik og innvandringspolitisk talsperson, Lene Vågslid, strammet til: De vil ha dagbøter ved dumping av barn, trekk i barnetrygd, og de pekte på det åpenbare: Dumping er frihetsberøvelse.
Enn så lenge ligger det an til en rekordsommer for dumping av egne barn, for økningen i antall tilfeller har doblet seg på bare ett år.
– Dette er urovekkende. Unge ser at noen blir etterlatt i utlandet mot sin vilje. Det kan skape frykt, særlig hvis de selv opplever trusler om å bli sendt vekk hvis de ikke lever slik foreldrene ønsker, sier direktør i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi), Libe Rieber-Mohn, til Aftenposten.
Det er ulike måter å få barna med til utlandet mot sin vilje. Noen lokkes med ferie, noen inviteres i bryllup eller selskap med familie i foreldrenes opprinnelsesland og noen trues ganske enkelt til å reise – selv om de er fullt klar over hva de skal utsettes for. Når de først befinner seg i Midtøsten eller Afrika er det vanskelig å gjøre annet enn det som er bestemt av foreldrene, de må bli værende, ofte i ikke bare kummerlige forhold, men også underlagt et voldelig kontrollregime. Det er altså ikke snakk om noen titalls vonde skjebner, det er barn og unge i tusentall fra Norge alene som utsettes for dette. NTB oppsummerer:
Tall for 2023 fra IMDis mangfoldsrådgivere ved skoler i Norge, i tillegg til spesialutsendinger ved fire ambassader, viser at det har vært en betydelig økning i saker siden 2015 der barn og unge med minoritetsbakgrunn blir, eller frykter å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje.
Også det nasjonale kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold har sett en slik økning. På ett år har de hatt en dobling i saker om ufrivillig opphold i utlandet, skriver avisen.
Det skal totalt dreie seg om 2.281 saker, der flesteparten av de som rammes er jenter og unge kvinner. Unge med familiebakgrunn fra Syria, Pakistan, Somalia, Afghanistan og Irak er særlig utsatt. Samtidig tror Rieber-Mohn det er store mørketall.
Straffeloven må endres
Et svært trist punkt vedrørende problematikken er at mange unge vet hva som skal skje, men ikke tør å fortelle om det eller be om hjelp.
– Skyld, skam, press, vold eller faren for å bli utstøtt fra storfamilien kan være årsaker til at man ikke tør å be om hjelp eller å fortelle hva som skjer, sier hun.
Videre opplyser hun at det skal ansettes seks nye mangfoldsrådgivere i norske skoler, som skal følge opp elever ved videregående skoler, ungdomsskoler og voksenopplæring som er utsatt for sosialt press, ekteskapspress og vold.
Dette er flere «myke tiltak», men det reelle behovet er å få på plass harde sanksjoner mot foreldre. Æreskultur og kontrollregimer må møtes med et «språk» de forstår, og da kommer man ikke utenom behovet for straff. Tiår etter tiår har innvandrerforeldre som ikke vil la seg integrere verdimessig i Norge brukt dumping av egne barn som middel for å sikre at de ikke «fornorskes». Forebygging i form av opplysning og dialog er nytteløst, noe den massive økningen i praksisen viser til fulle.
Straffeloven er overmoden for å kalibrereres etter faktiske forhold, men fremdeles tar det tid. Ingen vet hvor mange barn og unge som går sommeren i møte med enorm frykt for hva de skal utsettes for. Det bør kalles hva det er og straffes deretter. Det er frihetsberøvelse og grov omsorgssvikt.