«Hadde det ikke vært for HRS så hadde ikke dette anmodningsvedtaket kommet fra Stortingets justiskomité», sa en sentral FrP-er til oss i 2020, nettopp etter det historiske anmodningsvedtaket den høsten – et vedtak som også er unikt i europeisk forstand.
Årsaken, sa vedkommende, var at det var HRS som åpnet øynene til FrP tidlig på 2000-tallet, nærmere bestemt i 2002, i forhold til den omfattende tvangen ved langt de fleste av disse ekteskapene blant ikke-vestlige. FrP tok hansken og holdt fast ved den i alle år videre, inntil Per-Willy Amundsen (FrP), som komitéleder i justis i 2020, benyttet muligheten til å få dyttet både Ap og Sp over på FrPs side.
Det som ble vedtatt i 2020 var følgende, kortfattet:
- Forbud mot ekteskap mellom søskenbarn.
- Kriminalisering av shariaekteskap, typisk inngått i moskeer her.
- Ansvarliggjøring av foreldre som skal plikte å forhindre kjønnslemlestelse av eget barn, hindre tvangsgifte av eget barn, og seksuell vold mot eget barn.
Det tok altså nesten fire år før anmodningsvedtaket knyttet til ekteskap mellom nære slektninger ble til en stortingsinnstilling som ble debattert tirsdag 11. juni. Innstillingen, som skal til andre og siste behandling i neste uke, vil munne ut i et flertallsvedtak der forbudet vil omfatte både søskenbarn og ekteskap mellom onkel/tante og niese/nevø, da sistnevnte konstellasjon genetisk er enda nærmere beslektet enn søskenbarn.
(Punkt 2 og 3 er ikke omfattet av innstillingen. Hvorvidt dette kommer på plass senere, er noe uklart for oss på nåværende tidspunkt.)
Frykten for rasisme
Under debatten i Stortinget var det ingen tvil om at komiteens medlemmer – med unntak av FrP – er svært opptatt av å gardere seg mot å bli felt i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen for forbudet. Samtlige var nemlig særdeles opptatt av å presisere at forbudet først og fremst begrunnes helsemessig, altså ved å vise til den økte risikoen for medfødte misdannelser og sykdom, samt dødfødsler, ved inngifte.
Politikerne fremstod som livredde for å bli «tatt» for å være – med mine ord – kulturrasister. Å bekjempe tvangen, omtalt som «negativ sosial kontroll» (for å prøve å tilnærme tvangen norsk kultur, og ikke importert æreskultur), er kun en bieffekt av lovens hovedintensjon: å forebygge død og medfødte skader, skulle vi fortelles.
Man var også opptatt av ikke å komme i konflikt med EØS-retten om fri ferdsel. Å peke på helseskader som hovedpoeng bak forbudet, skal styrke vedtaket overfor EØS-retten, mener politikerne.
Det er åpenbart for ethvert opplyst menneske i dette kongeriket hva som har vært den rådende reelle rasismen innen dette feltet. Man har satt en helt annen standard for den personlige friheten til borgere i Norge som er født i familier med røtter i æreskultur enn hos personer født i norske familier. Man har tillatt åpenbar menneskehandel gjennom familieavtalte ekteskap på tvers av kontinenter, der særlig den kvinnelige parten har vært gjenstand for å få en pris satt på sitt hode og sin kropp. En ren menneskehandel, levende visum, er hva som har pågått i nesten 60 år. Det er jo knapt til å tro at dette ikke for lengst har blitt stoppet. Første gang det ble fremmet et velbegrunnet forslag om forbud i Stortiget, var i 2005. Avsender: FrP. Så da vet man jo hva alle de andre partiene i «antirasismens navn» gjorde. Ja, det er lov å bli opprørt over tingenes tilstand gjennom årene.
Proppen og den uredelige Raja
Debatten om søskenbarnekteskap raste i 2005, utløst av en HRS-rapport basert på statistikk fra SSB, «Innvandring gjennom ekteskap», der vi viste ekteskapsmønsteret i 16 ikke-vestlige grupper i årene 1996 – 2003. Aps Karita Bekkemellem var på fremst på ballen etter FrP. Bekkemellem opplevde en hersketeknikk i debatten fra Abid Rajas side (da advokat) som hun antakelig aldri før hadde vært borti. Raja blånektet for at utbredelsen av inngifte var høy blant pakistanere i Norge – tross tall som viste det motsatte.
– Det er sjelden jeg opplever denne typen hersketeknikk i en debatt, her hevder Raja å ha sannheten, men tallene er riktige og de har vært brukt i lang tid, sier Karita Bekkemellem Orheim til Dagbladet.no.
Fra Abid Raja kan hun ikke vente seg noen beklagelse:
– Jeg mener fremdeles jeg har rett. Denne statistikken viser hvordan våre foreldre giftet seg. Det stemmer at det er slik i Pakistan, og førstegenerasjon i Norge fulgte dette giftemønsteret. Men for meg og norskpakistanere som er født i Norge gjelder ikke denne statistikken, ungdommen velger en egen vei nå, og idealet er å finne en ektefelle selv i Norge, sier Abid Q. Raja til Dagbladet.no.
«Ungdommen velger en egen vei nå», hevdet Raja i 2005, vel vitende at dette var var så langt fra sannheten som overhodet mulig, noe ikke minst Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosiale kontroll årlig påviser i sine rapporter. Flere og flere unge ber om hjelp for å unnslippe tvangsekteskap, typisk med et nærtstående familiemedlem. Men dette med usannheter og angrep på meningsmotstandere har jo vært modus operandi fra Rajas side i alle år, og de aller siste årene har han dertil prøvd å innbille offentligheten at han i mangfoldige år har jobber for et forbud! Så i 2020 kunne han tillate seg å si dette om forbud mot søskenbarnekteskap etter forslag fra Oslopolitiet om å forby slike giftermål:
– Jeg vil berømme Oslo-politiet for å starte denne viktige debatten, ikke minst for at de klarer å være så prinsipielle: De ønsker et eventuelt forbud, ikke bare i utlendingsloven, men også i ekteskapsloven. Det har vært viktig for meg i over ti år at et eventuelt forbud skal tas inn i begge lover, og ikke være en særlov kun i utlendingsloven som kun gjelder utlendinger, sier Raja (utheving, red.).
To år før dette, i 2018, var han tydelig ute i VG mot et forbud, under tittelen «Abid Raja om tvangsekteskap: Et forbud mot søskenbarnekteskap er ikke løsningen.» Denne uredeligheten og manipulasjonen har mildt sagt vært «utfordrende» å forholde seg til siden oppstarten av dette årtusenet og Rajas inntog i debatten.
Høringsrunden
Det har vært stor respons i høringsrunden. Det er tydelig at Kripos, antakelig ved Terje Bjøranger og Gunnar Svensson, som står bak boken Æresrelatert kriminalitet, har hatt innflytelse på de ulike partienes avgjørelse om forbud. I debatten ble det stadig referert til Kripos’ uttalelser i høringen om ulike former for kriminalitet som følger i kjølvannet av tvangsekteskap mellom nære slektninger. Det er jo oppløftende at omfanget av den alvorlige æresrelaterte kriminaliteten har begynt å synke inn på Stortinget.
I Proposisjon 99 L er Kripos blant annet sitert på følgende:
Basert på erfaringene så langt synes råd og veiledning ikke tilstrekkelig for å oppnå endring, herunder heller ikke tydelige advarsler fra helsemyndighetene. Etter Kripos’ syn er det derfor nødvendig med et forbud mot søskenbarnekteskap i ekteskapsloven, både av helsemessige og av kriminalpolitiske hensyn.
Mira-senteret, med en politisk radikalisert leder plassert på den revolusjonære venstrefløyen, Fakhra Salimi, har i alle år gått hardt imot enhver lovendring som kan ha som side-effekt at innvandringen begrenses. Med et slikt utgangspunkt, svikter oftest logikken brutalt.
MiRA-senteret mener at forbud mot søskenbarnekteskap i mange tilfeller ikke vil hjelpe, fordi de som ønsker det fortsatt vil kunne få barn. Samlivsforhold vil kunne inngås selv om ekteskap er forbudt, og det vil samtidig være risiko for at partene i stedet inngår «irregulære religiøse vielser».
Det er altså ikke vits for eksempel å ha forbud mot incest, for folk vil uansett fortsette med det, er Mira-senterets logikk. «Irregulære religiøse vielser» bør Salimi vite inngås allerede i Norge, som når jentebarn giftes bort av imamer. Det et forbud derimot vil sette en så effektiv stopper som mulig for, er innvandring gjennom ekteskap med nær slektning her, ekteskap som typisk er rene tvangsekteskap. Så må gjerne pappa Khan la sønnen leve sammen med kusine i Pakistan og få barn med henne, men noen familiegjenforening i Norge bør det ikke bli.
Mira-senteret vil fortsette på dialog- og informasjonslinjen ved at innvandrere settes til slikt betalt arbeid av myndighetene. Med dette viser senteret til fulle at tiden for lengst har løpt fra dem (det gjorde tiden idet senteret ble opprettet sent på 80-tallet, og at skattebetalerne tvinges til å holde liv i senteret – og mer til – er en skandale).
Unntak, en farlig vei å gå
Hvorvidt stortingspolitikere flest kjenner til den voldsomt utbredte korrupsjonen i land som produserer innvandring til Norge, er ikke godt å si. I Islamabad snakkes det på vestlige ambassader om at rundt 90 prosent av offentlige dokumenter som presenteres i saker knyttet til innvandring/familiegjenforening er korrumpert. Det vil si at dokumentene kan være ekte nok, men de tilhører typisk ikke personen som presenterer dem som sine. Ettersom jeg klarte å gifte meg – på papiret – med Kong Harald 17. mai i 1993 i Islamabad, vil jeg anta at folk med tilknytning til Norge vil kunne klare å kjøpe fødelsbevis etc som skjuler at den de skal vandre inn til Norge på familiegjenforening faktisk er et søskenbarn. Forbudet kan altså utløse svært mye dokumentasjonsarbeid for myndighetene både her hjemme og ved ambassader i aktuelle land.
Det skal gis dispensasjon fra ekteskapsforbudet ved visse omstendigheter, som skal vurderes av Statsforvalteren. Det skal være «sterke grunner» for at unntak gis, heter det.
Unntak kan være at partene er over den reproduktive alderen eller eksempelvis er likekjønnet, altså igjen pekes det på helse som hovedargument. Dette betyt at en heterofil mann i Somalia kan gi seg ut for å være homofil, og gifte seg til Norge med fetteren sin. Ja, det høres nærmest uvirkelig ut, men dette er virkeligheten, som vi skrev om ganske nylig da vi anmeldte Bjørangers og Svenssons bok:
En mann med psykisk utviklingshemming ble av familien fortalt at han var homofil, og ble giftet bort til en fetter i familiens opprinnelsesland. Oppholdstillatelse til fetteren ble innvilget. Etter tre år ble han (den psykisk syke, red.) fremstilt som heterofil, og giftet seg med en kusine. Denne gangen ble søknaden om oppholdstillatelse avslått. Mannen ble med andre ord brukt av egen familie som billett for andre familiemedlemmers reise til Norge.
Flertallet i komiteen mener følgende: «Både NIM (Norsk institutt for menneskerettigheter, red.) og departementet peker på tilfeller der søskenbarn har etablert samboerforhold og allerede har barn. I slike tilfeller vil hensynet til barns beste måtte tas inn i vurderingen, men dette må vurderes opp mot andre relevante hensyn, uten at det skal være noen automatikk i at en søknad om dispensasjon innvilges.»
Utnytte barn
Å åpne for unntak kan alltid legge forholdene til rette for at målgruppen for loven finner kreative smutthull. Derfor mener HRS at unntak ikke bør gis i dette feltet (ikke minst fordi det ikke blir kriminelt å leve sammen som nære slektninger), der vi av erfaring vet at kreativiteten er grenseløs – også bokstavelig talt. Dersom det åpnes for unntak av hensyn til barn som fødes i ekteskapet eller samlivet, vil lovens intensjon enkelt kunne torpederes.
Man må altså ikke finne på å gi unntak dersom Aisha sendes til Irak, inngår ekteskap med fetter der, blir i Irak noen år og får et par barn, for så å bli sendt tilbake til Norge og søke familiegjenforening med barnas far. Her vil nok advokater kunne berike seg selv med slike saker, med all verdens henvisninger til internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, og domstolene vil bli brukt år ut og år inn for å undergrave Stortingets vedtak og intensjon.
Stortingspolitikerne viste også i debatten at de er redde for at de med lovforbudet stigmatiserer allerede inngåtte ekteskap mellom nære slektninger. Norges befolkning er klokere en som så. Vi respekterer våre medborgere – så lenge de befinner seg på lovens rette side – og vi har tvert om medfølelse med dem som har blitt tvunget til å leve hele sitt voksenliv i et ulykkelig tvangsekteskap med et søskenbarn. Slik er det i alle fall for oss i HRS.
Innstillingen som lå til grunn for debatten i Stortinget.
Selve debatten.