Når man kjøper på nytt en relativt dyr bok man har fra før, så bør man ha en god grunn til det. For eksempel at den boken man allerede har, utkom første gang i 1891, og vår egen utgave er 15. opplag merket Kristiania 1915. 
Ikke noe galt i det, men når samtlige opplag ble trykket i gotisk skrift lenge før google translate var oppfunnet slik at den kunne gjøres om til normalt norsk med et tastetrykk, blir det straks mer utfordrende å ta til seg innholdet i boken.
Den gode grunnen til å investere i en nyanskaffelse er at det for noen måneder siden kom en ny utgave av boken, oversatt fra originalspråkene arameisk, hebraisk og gresk, av Kjell Arild Pollestad. Mange vil huske ham som pater Pollestad, katolsk prest, foredragsholder, reiseleder til Roma, forfatter og oversetter – blant annet av Snorre Sturlasons kongesagaer.
Hvilken bok er så dette? Selvsagt er det verdens mest leste bok – Bibelen.
Hvorfor gjorde han det?
Oversettelsen ble lansert på Litteraturhuset 30. oktober 2023, og det ligger ute litt av intervjuet med Pollestad der han forteller hvorfor han valgte å bruke fem år av sitt liv på en slik oppgave.
Mange vil mene at det er rene skjære galskapen for en enkeltperson å starte med blanke ark, slå opp eldgamle bibeltekster på arameisk, hebraisk og gresk og oversette disse til en ny norsk bibelutgave. Særlig når man har hatt opp til flere oversettelser av samme boken gjennom de siste par hundre år. Dessuten finnes noe som heter Det norske bibelselskap (Bibelselskapet) som av og til gir ut reviderte utgaver, siste gang i mars i år, og som er lett tilgjengelig på bibel.no.
Hvorfor Pollestad likevel har valgt å bruke fem år av sitt liv på dette prosjektet har han selv skrevet om i forordet. For ja, denne utgaven har som de fleste nok vil forstå ikke noe forord fra bokens – eller rettere sagt bøkenes – forfattere, for Bibelen består av en samling separate bøker. Forordet er selvsagt skrevet av oversetteren.
Her skriver Pollestad hvorfor han satte i gang med dette prosjektet:
Det kan da med rette spørres: Finnes det noe behov for enda en oversettelse? Svaret er gitt ved at denne oversettelsen foreligger. Den ligner i prinsippet ikke på noen av de tidligere, til tross for at teksten som nevnt er nesten identisk med B2011 (Bibelselskapets utgave av 2011 – vår anm.) der hvor oversettelsen er konkordant (dvs. tro mot originaltekstene – vår anm.) B2023 (Pollestads oversettelse – vår anm.) er blitt til ut fra to målsettinger som det har krevd adskillige kompromisser å forene: for det første å oversette så ordrett som mulig for å bringe leseren nærmere det hebraiske bibelspråket, som også for prosaens vedkommende fremstår som et litterært kunstspråk, like særmerkt som det norrøne sagaspråket. For det annet søker oversettelsen gjennom ordvalg og rytme å få klarere frem den bibelske poesien som fyller en så stor del av Det gamle testamentet.
At oversettelse til norsk av gamle bibeltekster kan opprøre de man minst tiltror kan bli krenket, gir Pollestad et morsomt eksempel på:
… da «ungdomsoversettelsen» av Det nye testamentet forelå på slutten av 1950-tallet, hisset ateisten Arnulf Øverland seg offentlig opp over at Herren ikke lenger var «oppstanden» – han var «stått opp», noe som i følge dikteren var «blasfemi».
Det er lenge siden Arnulf Øverland forlot denne verden. Hadde han fremdeles vært blant oss hadde han hatt mye å bli krenket over. For når Pollestad holder seg til tekstene slik de står skrevet på originalspråket, da hender det at forskjellene blir betydelige. Dette grunner seg i at dagens liberale teologer og oversettere ofte omskriver det som faktisk står til det man i dag mener Bibelens forfattere «egentlig» mente.
I de nyere oversettelsene fra Bibelselskapet er det åpenbart en del å ta tak i dersom man skal holde seg til det som står i originaltekstene i stedet for det Bibelselskapets oversettere håpet at det hadde stått. For eksempel at der det hos Pollestad står ordet «brødre» står det i Bibelselskapets nyere oversettelser enten «søsken» eller «barn», og der det i originaltekstene ifølge Pollestad står «mann» skriver man det helt om slik at teksten også skal inkludere kvinner.
Et godt eksempel Pollestad nevner finner vi helt i starten på Salmenes bok (1.1), der Pollestad har oversatt fra originaltekstene:
Salig den mann som ikke går i gudløses råd, ikke står på synderes vei, ikke sitter i spotteres lag.
I Bibelselskapets kjønnsinkluderende oversettelse står følgende:
Salig er den som ikke følger lovløses råd, ikke går på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete.
Her må man anta at Bibelselskapets oversettere i beste mening har skrevet om teksten slik de tror forfatterne egentlig mente. Men da blir spørsmålet – hvis den eller de som skrev de salmene som er inntatt i Salmenes bok mente å si «menn og kvinner», hvorfor skrev han det ikke da – for vi må vel gå ut fra at det var en «han»?
Men selv Bibelselskapets oversettere har ikke våget seg på å modernisere Paulus’ første brev til korinterne (14.34), der Paulus skriver:
Som i alle de helliges menigheter skal kvinnene tie når menigheten samles. Det er ikke tillatt for dem å tale; de skal underordne seg, slik også loven sier. Hvis det er noe de vil lære, så la dem spørre sine menn hjemme. For det er en skam for en kvinne å tale i menigheten.
Dette Pauli ord har garantert vært et diskusjonstema blant oversetterne, som synes å ha konkludert med at her er tilgivelse bedre enn omskriving.
Hva så med lesbarheten?
Det Pollestad ønsker å oppnå ved sin nye oversettelse er å vise leseren hva som faktisk står i originalteksten. Man skal være mer en normalt bevandret innen arameisk, hebraisk og gresk – noe Pollestad åpenbart er – for å gjøre seg opp en mening om han har lykkes med dette. Vi får heller ta ham på ordet når han i forordet skriver at der originalteksten er uklar og tvetydig, så blir også oversettelsen uklar og tvetydig. I motsetning til hva mange av dagens bibeloversettere praktiserer, skriver ikke Pollestad om teksten på en forklarende måte.
Han gir flere eksempler på endringer der man i de tidligere oversettelser har fjernet seg fra originalspråket, som denne fra 1. Mosebok (24, 62-63) der det i originalteksten står dette:
Og Isak var kommet fra Lahai-Ro’i brønnen, for han bodde i Negev-landet. Og Isak gikk en tur ut på marken da det led mot kveld, og han løftet blikket og så – det kom kameler. Og Rebekka løftet blikket og så Isak, og hun steg ned fra kamelen.
I Bibelselskapets oversettelse som i dag brukes i kirken, er dette oversatt slik:
Isak, som holdt til i Negev, kom nå fra Lahai-Ro’i-brønnen. Ved kveldstid tok han en tur ut på marken. Han så opp, og der fikk han se noen kameler som nærmet seg. Da Rebekka så opp og fikk øye på Isak, steg hun raskt ned fra kamelen.
Det som skiller de to oversettelsene er at Pollestad har søkt å beholde poesien i språket slik det fremstår på hebraisk, mens i Bibelselskapets oversettelse er setningene skrevet om til et moderne norsk.
Et annet eksempel på noe som umiddelbart fremstår litt underlig finner vi i Salmenes bok som er akkurat hva det står – det er salmer som er ment å synges. Og da må teksten være sangbar, fordi salmene fremdeles synges i synagogene og i den katolske kirke.
Salme 77.21 er av Pollestad oversatt slik:
Du førte ditt folk som en hjord, ved Moses og Arons hånd.
Her bruker Pollestad den litt gammelmodige betegnelsen «hjord» som er en flokk med dyr som holder sammen. I dagens oversettelse hos Bibelselskapet er dette oversatt slik:
Ved hånden til Moses og Aron førte du ditt folk som en flokk med sauer.
Det er lett å se hvilke av disse to alternativene som er mest sangbar. Dessuten – Bibelselskapets oversettere synes å insinuere at det folket Moses og Aron ledet var mindre begavede. Og det var neppe meningen.
Paulus – ingen Jon Fosse
Når det gjelder Det nye testamentet (NT) så har oversettelsen tilsynelatende skapt færre utfordringer for Pollestad. Den er i utgangspunktet skrevet på klassisk gresk som var datidens fellesspråk, som engelsk er i dag.
Men det betyr ikke alltid at originalteksten i NT er lett tilgjengelig i Pollestads oversettelse. Han gir et godt eksempel på en av bibelforfatterne som hadde mye å gå på når det gjelder lesbarhet, nemlig Paulus:
En stilistisk utfordring er apostelen Paulus: han setter sjelden punktum, og i de lange, innfløkte periodene han dikterte, merkes ikke bare hans apostoliske glød og teologiske skarpsindigheter, men også hans hastverk og trang til å si så mye som mulig uten at brevene ble for lange.
At Pollestad har sine ord i behold når det gjelder Paulus ser vi hvis vi slår opp i det første av hans brev som er inntatt i Bibelen, nemlig romerbrevet (1.1). Her står det i Bibelselskapets oversettelse:
Paulus, Kristi Jesu tjener, hilser dere, jeg som er kalt til apostel og utvalgt til å forkynne Guds evangelium, det som Gud på forhånd har gitt løfte om gjennom sine profeter i hellige skrifter. Det er evangeliet om hans Sønn, Jesus Kristus, vår Herre, kommet av Davids ætt i kjøttet, ved hellighets Ånd erklært som Guds Sønn med makt ved oppstandelsen fra de døde. Ved ham har jeg fått nåde og aposteloppdrag for at jeg skal føre mennesker av alle folkeslag til lydighet i tro, til ære for hans navn. Blant dem er også dere som er kalt til å høre Jesus Kristus til.
Men når Pollestad setter seg ned med teksten fra klassisk gresk og oversetter ord for ord til norsk, ender han opp med dette:
Paulus, Kristi Jesu tjener, kalt til apostel, utskilt til å forkynne Guds evangelium, som han på forhånd har lovet gjennom sine profetier i hellige skrifter – evangeliet som hans Sønn som i kjøtt er av Davids sæd, men som ved hellighets Ånd er stadfestet som Guds mektige Sønn ved oppstandelsen fra de døde, Jesus Kristus, vår Herre, han som vi har fått nåde ved, og apostelkall til å føre alle hedninger til lydighet i tro for hans navns skyld – og til dem hører også dere, kalt som dere er til å tilhøre Jesus Kristus.
Det er ingen tvil om hvilken av disse variantene som er mest lettlest. Vi ser at i Bibelselskapets oversettelse er teksten skrevet om slik at meningsinnholdet kommer greit frem. Og når det gjelder brevene fra Paulus til forskjellige mottakere så er vel det strengt tatt det viktigste.
En parallell til Paulus (uten sammenligning forøvrig) er selvsagt forfatteren Jon Fosse, som har prestert å skrive de tre bøkene som utgjør «Septologien» på til sammen 1.248 sider uten et eneste punktum. Det er nok ingen som i dag våger seg på å skrive om Septologien og lage setninger med punktum etter hos Jon Fosse. Hadde noen forsøkt seg på det hadde vedkommende raskt fått noen advokater etter seg og blitt saksøkte for brudd på åndsverkloven. Nå ble Paulus visstnok henrettet i Roma i år 67 så er det ingen fare for å bli saksøkt om man gjør noe slikt med Paulus.
Etter å ha skummet gjennom noen av brevene til Paulus i Pollestads direkte oversettelse, kan vi være ganske trygge på at Paulus ikke hadde fått Nobelprisen i litteratur for sin brevskriving, men nå er det vel ikke derfor de er inntatt i Bibelen.
I tilfellet Paulus er vi usikre på om Pollestads oversettelse bringer oss nærmere budskapet, med mindre det er for å vise at Paulus var en særdeles dårlig pedagog dersom han trodde at mottagerne av de brev han forfattet umiddelbart tok til seg og omfavnet det han ville formidle.
Hvorfor skal vi skaffe oss Pollestads bibeloversettelse?
Det beste argumentet for å skaffe seg denne oversettelsen er at dersom man bekjenner seg som kristen, så bør det være et poeng i seg selv å vite hva som rent faktisk står i Bibelen i stedet for hva noen av dagens oversettere mener det burde ha stått. Det er nettopp her Kjell Arild Pollestads oversettelse kommer inn. Så får det heller være at noe i Pollestads oversettelse (typisk Paulus) er mindre lesbart enn det som står i Bibelselskapets oversettelse – det får man ta med på kjøpet.
Man kommer ikke unna at kristendommen som religion er basert på det som står i Bibelen – hverken mer eller mindre. Og at Bibelen er en samling av skrifter som er fra ca. 2.000 år gamle, og eldre. Hvis man som mange av dagens liberale teologer og oversettere gjør – skriver om bibeltekstene til det man selv synes det burde ha stått, eller til å fjerne seg helt fra tekstene for å gjøre kristendommen «mer aktuell i dagens samfunn», da vil det man egentlig driver med være å lage seg sin egen religion. En slags kristendommen 2.0.
Eksempler på dette er da Espen Esther Pirelli Benestad spilte Jesus som trans i teaterstykket «Evangeliet etter Jesus, Himmelens Dronning» i domkirkeruinene i Hamar, som er vigslet som kirke, noe biskop Solveig Fiske mente var helt greit. Eller da det på samme sted ble avholdt et «heksebryllup», eller da det i Hoff kirke på Østre Toten ble avholdt en kjønnskiftesermoni. 68-ernes inntog i kirken med påfølgende knefall for sosialismen og lesing fra Koranen under gudstjenester gjør at man kan oppleve mye rart dersom man velger å oppsøke en av landets kirker en søndag klokken 11:00.
Skal man unngå slike ubehagelige overraskelser må man velge sin kirke med omhu. Eller sette seg ned med Pollestads oversettelse av originalmanuskriptene og sende ham en vennlig tanke og en takk for at han orket å gjennomføre dette gigantiske prosjektet. For det er blitt et mesterverk.
Boken kan bestilles direkte fra Forlaget Press eller kjøpes i nærmeste bokhandel.