I 2020 publiserte Statistisk Sentralbyrå (SSB) tall som viste overrepresentasjonen på kriminalitetsstatistikken, og det gjorde de ikke av fri vilje, for å si det slik. For det var Fremskrittspartiet som igjen «presset på» for å få tall på bordet. Vi omtalte det som «voldsomme tall» da overrepresentasjonen burde få enhver til å ta innover seg hva som skjer.
SSB kunne jo heller ikke unngå å omtale realitetene som lå i tallenes tale.
I de nye tabellene har unge mannlige innvandrere samlet sett en rate på 580 siktelser per tusen innbyggere, mens den tilsvarende raten for norskfødte med innvandrerforeldre er 600 per tusen. Begge deler utgjør en overrepresentasjon på over femti prosent i forhold til øvrig befolkning, der raten er 380 siktelser per tusen menn i alderen 15-24 år.
For personer bosatt i Oslo er forskjellene mellom de med innvandrerbakgrunn og øvrig befolkning enda større.
Vi tok videre fatt i ett kriminalitetstall, for «vold og mishandling», og så på den største ikke-vestlige gruppen i Norge, somaliere, for 1. og 2. generasjon nasjonalt og i Oslo. Men til tross for overrepresentasjonen sto «eksperter», fra blant annet Politihøgskolen, klare til å (bort)forklare tallene. Kriminaliteten ble forklart med at de var «marginaliserte», og det handlet i alle fall ikke om noen importert ukultur.
Siden har SSB gått svært stille i dørene med slike tall. Så vidt jeg kan se er SSBs siste bidrag fra februar i år, da under tittelen «Innvandrere oftere utsatt for vold og bedrageri», der fokuset er på innvandrere og 2. generasjon som offer for kriminalitet.
Voldsomt kriminalitetsbilde
Drap på Karmøy, drap i Mjøndalen, angrep med sverd på Rodeløkka i Oslo, 16-åring siktet for drapsforsøk på Oslo S, ransbølge blant barn i Oslo, vold utført av barn under 15 år har økt over hele landet, knivstikking i ryggen ved Sentrum scene i Oslo, mann i 50-årene stukket i halsen av fire maskerte tenåringer i Luster, person knivstukket på Grønland i Oslo, politimann slått i hodet med stein.
Det mangler ikke på eksempler når man skal omtale kriminalitetsbildet – og overnevnte er bare noe av det som har vært omtalt de siste dagene. Hvor mange drap Norge har så langt i 2024, har jeg mistet oversikten over, for ikke å snakke om antall overfall og ran.
Mens mediene rapporterer så raskt de bare klarer, er bottom line at vi skal få vite minst mulig, og ingen bryr seg om å ta tak i et større bilde. Hadde journalister tatt sitt samfunnsoppdrag seriøst, så hadde de ikke latt politi og politikere slippe så billig unna. For ingen tror at kriminalitetsutviklingen er et naturfenomen, det finnes forklaringer, og slett ikke alle støtter de forslitte frasene om at dette kun handler om sosiøkonomiske faktorer.
Mens norske journalister generelt synes å lide av tallvegring – som i praksis antakelig er politisk motivert – så finnes det journalister i Danmark som har en annen tilnærming. Der spør man seg hvor mange innvandrere man har fra ulike land, hvor mange som kan tenkes å komme i nærmeste fremtid – og hvor fra, og man kobler dette sammen med ulike kjente faktorer, som kriminalitetsstatistikk.
I en sak i Berlingske, med utgangspunkt i sammenstøt mellom det som oppfattes som regimetro eritreere og de som tar avstand fra regimet i et Eritrea som omtales som Afrikas Nord-Korea, har man stilt seg spørsmålet om innvandrere og flyktninger betyr en høyere risiko for kriminalitet.
Tallene sier ja.
Forholdstall
Når man ser på vold, så utøver personer fra Eritrea ifølge Danmarks Statistik (DST) 135 prosent mer vold enn befolkningen for øvrig når tallene er alderskorrigerte – altså mer enn dobbelt så mye. Det samme gjelder når man ser på utvalgte forbrytelser som voldtekt, vold, trusler, ulovlig besittelse av kniver og forbrytelser mot offentlig orden. Her er eritreere i gjennomsnitt 122 prosent høyere enn danskene.
Overrepresentasjon er det også for innvandrere fra MENAPT-landene (Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan og Tyrkia). Denne gruppen av menn begikk vold 168 prosent oftere enn menn i befolkningen forøvrig (2021-tall). Ett av landene som ligger betydelig høyere er innvandrere fra Somalia, som begikk 546 prosent mer vold enn gjennomsnittet (tall fra 2023).
Så kan det legges til at DST kommer med slike tall årlig i sin oppsummering om innvandring, og Innvandrings- og integreringsdepartementet forholder seg aktivt til disse tallene.
Professor Lars Højsgaard Andersen, forsker på kriminalitet blant minoritetsgrupper ved ROCKWOOL Fonden, sier at det er en faktuell sannhet at det er høyere risiko for kriminalitet ved å ta inn innvandrere og flyktninger, men at den primære årsaken er at det typisk handler om unge menn med begrensede ressurser, at de er traumatiserte og har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarkedet. Samtidig kan man ikke ignorere at «den som blir skallet ned på gata er likeglad med de sosioøkonomiske faktorer», sier Andersen.
Holger Bernt Hansen, professor emeritus i afrikastudier ved Københavns Universitet, peker imidlertid på at for eksempel eritreere har tatt med seg sine konflikter til Danmark og Europa, noe ikke minst eritreiske sammenstøt både i Tyskland, Israel, Sverige og Norge vitner om.
Hvis vi fortsetter å overse at både konflikter og kultur følger med som nissen på lasset, vil konfliktnivået bare øke. Men den danske innvandrings- og integreringsminister Kaare Dybvad har åpenbart både tenkt og regnet litt. Under en høring nylig sa han at for Danmarks del er «200 kvoteflyktninger den rette balansen» mellom integrering og ansvar for omverdenen.
Tenk litt på dét tallet, dere. Hadde det var sagt i Norge, ville det blitt ramaskrik – og journalistene ville tvunget aktuell minister i kne for sin «inhumanitet».