I en pressemelding fra Justis- og beredskapsdepartementet fremkommer at regjeringen foreslår det de kaller en innstramming i utlendingsloven om familieinnvandring.
Endringene skal blant annet hindre at det gis familiegjenforening med enslige, mindreårige barn i Norge når dette ikke er til barnets beste. Videre skal endringene forebygge at familiegjenforening fører til barnebortføring og utøvelse av bigami i Norge.
Reglene for familieinnvandring er og forblir en sveitserost. Hull på hull, og når man skal foreta en «innstramning» så kan du være sikker på at det knapt vil berøre noen, og i den grad det vil berøre, så åpnes det for nye runder med klager, anker og kilometervis av medieomtale om hvor forferdelig inhuman Norge er.
Rettighets-Norge er fylt til randen og vel så det, men ingen evner (eller vil?) sette foten ned.
Et regelverk på hodet
Utlendingsdirektoratet (UDI) erfarer at «enkelte barn ikke ønsker å bo sammen med foreldrene når disse kommer til Norge». Forklaringen kan være at «at de har opplevd eller frykter mishandling, negativ sosial kontroll, tvangsekteskap eller andre overgrep fra egen familie». Det heter at i noen saker gir enslige, mindreårige asylsøkere (EMA) uttrykk for at vedkommende ikke ønsker å flytte fra fosterhjemmet dersom foreldrene kommer til Norge, og UDI opplever i flere fornyelsessøknader at EMA aldri har flyttet ut fra fosterfamilien, eller har flyttet tilbake til barnevernets omsorgstilbud kort tid etter at familien kom til Norge.
– Foreldre som ikke kan gi forsvarlig omsorg eller som utgjør en trussel mot egne barn bør ikke få familiegjenforening i Norge. Ved å klargjøre dette i utlendingsloven vil jeg sikre at praksis ivaretar disse sårbare barnas behov for en trygg og god oppvekst her i landet, sier justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) i pressemeldingen.
De kan umulig høre hva de selv sier. Det burde kanskje heller være slik at foreldre/foresatte som typisk har sendt barnet sitt halve jorda rundt allerede har bevist at de ikke gir forsvarlig omsorg, selv om det kan finnes unntak der foreldre har sett seg helt nødt til å sende barnet vekk. Men det er og forblir unntak. Vi har derimot et rettighetsbasert lovverk hvor alt er snudd på hodet.
At EMA etter utlendingsloven kan nekte familiegjenforening er altså ikke nok, da EMA kan være «under sterkt press fra foreldre som ønsker å komme til Norge, og de kan føle på et ansvar for å sikre familien en fremtid i Norge», som det heter i høringsforslaget, og der EMA blir den direkte skyldige (i foreldrenes øyne) på et avslag. Med andre ord er man fullstendig klar over at barn blir brukt som anker for øvrig familie, men på generelt grunnlag er man ikke interessert nok i å gjøre noe med akkurat dét. Man flikker litt her og der, og gir et umulig oppgave til UDI. For hvordan skal de avgjøre om foreldrene er i stand til å gi forsvarlig omsorg hvis man aldri har møtt dem?
Egentlig sier høringsforslaget «alt» om hvor lite betydningsfullt dette forslaget er, for det gjelder så utrolig få. Langt de fleste EMA vet nok hva deres oppgave er; få resten av familien hit. I avsnittet «Økonomiske og administrative konsekvenser» heter det:
Endringsforslaget antas ikke å innebære økonomiske konsekvenser av betydning. Endringene vil innebære at noen færre vil få innvilget søknad om familieinnvandring til Norge, og trolig at noen færre vil søke om slik tillatelse. Det antas imidlertid å dreie seg om relativt få saker og få personer. Endringene antas heller ikke å ha administrative konsekvenser av betydning for UDI eller andre. I praksis må UDI trolig gjøre en noe grundigere vurdering i den enkelte sak knyttet til om gjenforeningen er til barnets beste, men dette antas ikke å bli noe stort tema i de fleste saker. Eventuell ekstra ressursbruk knyttet til vurderingen av enkelte saker antas å spares inn ved at noen færre vil være berettiget til å søke tillatelse.
Ingenting å si på optimismen, i alle fall.
Rettigheter
Reglene er slik at foreldre og mindreårige søsken til EMA, som har fått opphold i Norge, også kan få opphold. Altså når grunnen til at EMA har fått opphold i utgangspunktet – man oppgir å være under 18 år og uten omsorg av foreldre eller andre med foreldreansvar – opphører, så skal det likevel utløse en rettighet for nettopp det man ikke har – foreldre og søsken – til også å få opphold i Norge. Det kan for øvrig i tillegg gjøres unntak, det vil si at også andre familiemedlemmer kan få opphold via EMA dersom «dersom sterke menneskelige hensyn tilsier det».
Reglene om familiegjenforening med EMA (under 18 år) finnes i utlendingslovens kapittel 6. I høringsutkastet kan vi lese at bestemmelsene i utl. §§ 43, 44 og 45 er rettighetsbestemmelser, som innebærer at foreldre og mindreårige søsken på visse vilkår har rett til familiegjenforening med herboende EMA (altså referanseperson i Norge). Men man skal ha god fantasi for å finne at «visse vilkår» er særlig begrensede.
Det skyldes ikke minst bakgrunnen for bestemmelsen: EMA som har fått beskyttelse i Norge kan ikke henvises til gjenforening med familien i hjemlandet.
Så kan man spørre; hvorfor ikke? Hvis EMA ikke er enslig, kanskje ikke engang mindreårig, hva er da grunnen til at vedkommende ikke kan gjenforenes med sin familie i det som departementet selv omtaler som «hjemlandet»? Spørre kan vi – men forvent ikke noe vettugt svar.
Siden foreldre, mindreårige søsken og andre familiemedlemmer kan søke om familiegjenforening med EMA, er det et vilkår at de skal bo sammen i Norge. Det fremgår også at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i saker som berører barn. Men så kan det være at herboende EMA ikke ønsker familiegjenforening, noe som er ivaretatt i § 51 «Oppholdstillatelse etter bestemmelsene i kapittelet her kan nektes dersom referansepersonen (her EMA, red.) etter forespørsel ikke samtykker i at søkeren gis tillatelse ( … )».
Det er nettopp sistnevnte som er bakteppet for dette forslaget om såkalt innstramning i familiegjenforeningen.
Bigami
Forslaget viser også at man er godt kjent med problematikken med flerkoneri, men sette foten ned?
Det heter at mange av søkerne kommer fra land hvor flerkoneri er lovlig, som for eksempel Syria og Afghanistan (hvor det kommer flest EMA fra). UDI ser saker der tillatelser medfører at EMAs far blir gjenforent med to koner i Norge. Ett eksempel er der EMA «kommer til Norge sammen med farens ektefelle nummer 1 (som ikke er barnets biologiske mor) og får opphold som flyktning». Ja, ikke sant, selv det å komme med ledsager kvalifiserer til å være EMA.
«Etter dette søker barnets far og barnets biologiske mor (som er fars kone nr. 2) om oppholdstillatelse», som ikke er til hinder etter dagens regler for EMA, selv om flere andre bestemmelser i utlendingsloven allerede har unntak fra retten til familieinnvandring dersom det fører til gjenforening med flere ektefeller. Men nå skal det presiseres at retten til gjenforening med EMA kan nektes dersom far har to ektefeller i Norge.
Forslaget innebærer at oppholdstillatelse kan nektes dersom det vil føre til at 1) søkeren blir gjenforent med en herboende ektefelle som allerede er gift eller samboer med en annen person i Norge, og b) søkeren er gift eller samboer med barnets andre forelder, og oppholdstillatelse vil føre til at søkeren blir gjenforent også med en annen herboende ektefelle (ikke barnets forelder).
Men så følger det: «Utlendingsmyndighetene skal foreta en konkret vurdering og kan etter skjønnsutøvelse likevel gi tillatelse.»
For å unngå omgåelse av vilkåret ved at foreldrene gjennomfører en formell skilsmisse, men i realiteten planlegger å fortsette samlivet, er det det reelle forholdet som må være avgjørende ved vurderingen av vilkåret. Søkeren kan derfor ikke hevde en rett til familieinnvandring kun med henvisning til at det er tatt ut separasjon/gjennomført skilsmisse, dersom det er mest sannsynlig at partene har til hensikt å fortsette samlivet i Norge.
Og hvordan skal man finne ut det? De fleste lever nok godt utenfor offentlighetens søkelys med sin muslimsk ekteskapspakt.