Europa er ikke kalibrert for innvandring fra det utvidede Midtøsten. Det handler om innsig av en mentalitet av en annen verden – bokstavelig talt. Øst er øst og vest er vest, og aldri skal de to møtes, som poeten og forfatteren Kipling sa det. Utsagnet er som skreddersydd til æreskulturen som begynte å vandre inntil Norge på slutten av 60-tallet da de første pakistanerne tok seg inn hit.
Men det første kjente æresdrapet i Norge var det ikke pakistanere som stod bak. Det var det tyrkere som gjorde, en far og to sønner i Drammen, i den såkalte Berbersaken fra 1982. Det neste kjente æresdrapet stod pakistanske Khalid Javed for i 1988 – et trippeldrap. Med AG3 skjøt han sin søster, gravid i niende måned, og hennes pakistanske ektemann på Holmlia. Hun hadde giftet seg mot familiens vilje. Så, jo da, vi har hatt æredrap i Norge i mangfoldige år, selv om eksempelvis Aftenposten så sent som i 2014 klarte å lure på om vi noensinne hadde hatt æresdrap i Norge.
«Stigmatisere» og «rasisme»
Den ferske Kriposrapporten om æresdrap forteller noe vi for lengst har forstått: Verken politiet eller domstolene har hatt tilstrekkelig kunnskap om æreskultur. Det er jo eksempelvis nettopp derfor Terje Bjøranger og Gunnar Svensson i mars i år utga boken Æresrelatert kriminalitet, en bok de to Kriposansatte skrev for ikke minst å tilføre politi og rettsvesen nødvendig kunnskap om en ny virkelighet i landet vårt.
Rapporten «Æresdrap i Norge 2000-2022» beskriver viktige funn knyttet til 24 potensielle æresdrap og gir grunnlag for å identifisere og forebygge æresdrap i fremtiden, heter det i presentasjonen, der politiet umiddelbart vedgår kunnskapsnivået er for lavt . Mangel på kunnskap fører til redusert evne til å forebygge æresdrap og til å oppklare æresdrap. Sistnevnte fører til at medskyldige slipper unna straff.
Kripos snubler likevel allerede i rapportens første setning: «Æresdrap er et alvorlig samfunnsproblem som rammer på tvers av geografiske, religiøse og kulturelle grenser.» Nei, Kripos, æreskultur har ingen tilhørighet i kristen, vestlig kultur. Hva fikk dere til å uttale noe slikt? Er det den vante redselen for «stigmatisering» og «rasisme» som dukker opp? Setningen er jo rett og slett pinlig. Det er jo nettopp dette fraværet av æreskultur i vår individorienterte kultur som gjør denne rapporten nødvendig, for så altfor mange innen aktuelle profesjoner aner ikke hvordan æreskultur fungerer.
Hva konsekvensene av denne manglende kunnskapen kan bli, vitner den såkalte Ghazala Khan-saken fra Danmark om, en rettssak og domfellelse som skrev seg inn i verdenshistorien. Saken ble definert som «organisert kriminalitet», og hele ni familiemedlemmer ble dømt for drapet på Ghazala i 2005 – til samlet 120 års fengsel. Uten forståelse for æresbegrepet og den kollektive handlingen i storfamilien, ville antakelig kun drapsmannen blitt dømt, ikke alle medvirkere som også muliggjorde drapet.
Kripos-rapporten forteller at Norge har hatt 24 potensielle æresdrap i perioden 2000 – 2022. I hele 11 av disse sakene foreligger det konkret informasjon om mulige medvirkere som har gått fri:
I 11 av 24 saker foreligger det konkret informasjon om at andre enn gjerningspersonen selv, passivt eller aktivt, kan ha støttet eller medvirket til selve drapshandlingen. Kun i én av sakene har noen blitt dømt for medvirkning.
̶ Det sender uheldige signaler, sier Kvigne (Kripossjef, red.) og fortsetter:
̶ De som er utsatt for æresrelatert vold opplever å ikke blir ivaretatt av rettsstaten og medvirkere opplever straffrihet for alvorlige forbrytelser. Det kan også svekke den generelle tilliten til hvordan politi og påtalemyndighet behandler disse sakene.
Medvirkere går fri
HRS er det organet innen innvandringsfeltet som i aller høyeste grad har hatt fokus på æresdrap. Flere av de andre organisasjonene har vært opptatt av å fjerne fokuset fra den kollektive handlingen og heller sidestille æresdrap typisk med sjalusidrap. (Ingen nevnt, ingen glemt.) Dette har ført til at medvirkere har gått fri, og til at æresdrap ikke har blitt forebygget. Man har rett og slett ikke forstått hva man står overfor.
Under tittelen «Omfang av æresdrap i Norge», refereres mitt arbeid i 1999 i TV2, noe som verdsettes av oss i HRS. Til tross for iherdige forsøk gjennom årene på å diskreditere og/eller rasismestemple mitt og HRS’ arbeid og intensjoner (ingen nevnt, ingen glemt også her), tar Kripos i bruk listen som jeg utarbeidet over mulige æresdrap den gang:
De siste 30 årene har det blitt gjort ulike forsøk på å tallfeste omfanget av æresdrap i Norge. Et eksempel er journalist Hege Storhaug som i 1999 i samarbeid med TV2, utarbeidet en oversikt over syv æresdrap i Norge i perioden 1982-1999. Gjennom dette arbeidet ble det offentlig etablert at det første kjente æresdrapet i Norge var i 1982, da en tyrkisk far og to av hans sønner drepte en 31 år gammel mann de mente hadde innledet et forhold til familiens 18 år gamle datter. Saken vakte stor oppmerksomhet da faren argumenterte for full frifinnelse for drapet, og ba Tyrkias president om hjelp til å forklare den norske domstolen at han hadde gjort sin plikt etter tyrkisk tradisjon. Lagmannsretten dømte faren til 16 års fengsel og de to sønnene til 13 og 12 år. En enstemmig Høyesterett reduserte imidlertid straffen til 12, 8 og 7 års fengsel da gjerningspersonenes æreskultur ble lagt til grunn som formildende omstendigheter. De øvrige seks sakene som Storhaug refererte til var som følger:
-
- 1988: En 23 år gammel mann skjøt og drepte sin høygravide søster og hennes ektemann etter at søsteren hadde giftet seg mot broren og farens vilje.
- 1996: En 30 år gammel kvinne ble knivstukket og drept av sin ektemann. Ære ble trukket frem som sentralt motiv i saken.
- 1998: En 27 år gammel mann drepte en mann på 33 år som skal ha hatt et kjærlighetsforhold til drapsmannens søster.
- 1998: En 24 gammel kvinne ble knivdrept av sin ektemann. Etter drapet uttalte han at en eventuell skilsmisse og tilbakereise til Pakistan ville ha medført at hans ære ble ødelagt.
- 1998: En 28 år gammel kvinne ble funnet drept i skogen. Hennes 37-årige ektemann ble arrestert og tap av ære ble nevnt som et sentralt motiv i saken.
- 1999: En avdød kvinne ble funnet i en innsjø. Hun skal ha ønsket å skille seg. Politiet mente at sjalusi og krenket ære var motiv for drapet.
Videre nevner rapporten Anooshe-saken fra 2002, Rahila-saken fra 2005, et «dødsfall» som ga Abid Raja kjendisstatus da han som advokat forsvarte faren til Rahila både i Pakistan og Norge og sørget for at han slapp straff, og eksempelvis trippeldrapet på Kalbakken i 2006. Alle drapssaker som satte spor i norsk offentlighet grunnet ofrenes unge alder og gjerningspersonenes nære tilknytning til den/de drepte (i fallende rekkefølge; ektemann, far, bror).
Rapportskriverne til Kripos har gått gjennom 92 drapssaker i nevnte periode, og konkluderer med mulig æresmotiv i 24 saker. Kun seks av disse sakene ble i domfellelsen omtalt med mulig æresmotiv.
Gjennomgangen av sakene viser ifølge rapporten at svært mange av gjerningspersonene ofte har planlagt og gjennomført drapet i samråd med familien.
Hva utløser æresdrap?
Siden år 2000 er kun én person dømt for medvirkning til æresdrap. I over halvparten av de 17 partnerdrapssakene i perioden, har offeret tatt kontakt med politiet og anmeldt gjerningsperson i forkant av drapet. Like fullt klarte ikke politiet å forebygge drapene. I seks av tilfelle ble offeret drept få måneder etter at politiet ble alarmert.
Som HRS har påpekt i en årrekke, kan en kvinnes ønske om skilsmisse mot ektemannens vilje utløse æresdrap. Det var dette som skjedde med barnehustruen Anooshe. Og at ektemannen hadde søkt støtte hos storfamilien før henrettelsen for å gjenvinne familiens ærestap, er det nok liten tvil om. Men kun ektemannen ble dømt.
– Noen av de årsakene, som vi har sett på i rapporten, er ønske om skilsmisse, at man har fått seg kjæreste før man er gift. Eller grunner som at man er homofil eller lesbisk. (…) – Det kan også være små ting, som at man ikke kler seg riktig, ikke oppfører seg riktig. Det kan være mange grunner til at familien føler at de er nødt til å drepe vedkommende for å gjenopprette ære, sier Kripos.
Det er heller ikke overraskende for oss at Kripos har registrert at æresdrap kan bli planlagt og beordret av familie gjenværende i opprinnelseslandet. Altså et fjernstyrt drap. Selvsagt skjer dette, all den tid æresdrap typisk er en kollektiv handling.
Et kollektivt æresdrap utløser typisk falske forklaringer fra familiemedlemmer, at man nekter å avgi forklaring, og i det hele tatt gjør alt for å obstruere etterforskning. Dette var situasjonen i Arendal i 1997, da jeg anmeldte en pakistans familie i nabobyen Grimstad for å ha medvirket til drap av datteren under et opphold i Pakistan. Hun nektet nemlig å gifte seg med fetteren i landsbyen, og søkte hjelp på krisesenter i blant annet Arendal flere ganger før hun lot seg overtale til å bli med til Pakistan for å gravlegge sin egen far. I korrupte Pakistan er hennes grav navnløs, hvilket jeg selv vitnet i 1999 under arbeidet med TV2-dokumentaren. Politiet i Arendal sa rett ut til meg at de mente den unge kvinnen, Shazia Saleh, blr drept av sine egen, men i avhør av familien i Norge torpederte de politiets muligheter for å få frem sannheten (løgner, dekke over for hverandre, etc.).
I kun en av æresdrapssakene Kripos har gått gjennom har flere enn én person blitt dømt. Dette illustrerer den manglende bevisstheten hos politi og domstol om æresmotiv og det brede baklandet, en manglende bevissthet ikke minst skapt av «antirasistiske» organisasjoner med begge beina stående stødig i kulturrelativismens gjørme.
Skjulte æresdrap
Da vi møtte Ayaan Hirsi Ali første gang i 2005 i parlamentet i Haag, fortalte hun om æresdrap i Nederland som ikke ble registrert som æresdrap.
Hirsi Ali er svært bekymret over det økende antallet æresdrap av kvinner i Nederland og Europa. Hun har fått medhold i at staten skal registrere æresdrap som en egen kategori. Et pilotprosjekt i Haag politidistrikt i perioden november til mai i år (seks måneder), avdekket at hele 11 kvinner ble æresdrept i bare dette området. De fleste var unge kvinner av tyrkisk herkomst.
At æresdrap trives særlig godt i den islamdominerte verden og i islamske miljø i Norge, er en annen kjensgjerning det offentlige burde ta innover seg – i forebyggingens navn. At Kripos mener æresdrap «rammer på tvers av … religiøse og kulturelle grenser», får således stå på Kripos’ regning. Siden Berbersaken i 1982 er det knapt andre enn muslimske drapsmenn i denne statistikken, og langt, lang de første ofrene er kvinner.
Selvsagt burde hele Vest-Europa registrere æresdrap som en egen kategori, ikke minst for å klare å dømme alle medskyldige og for å øke bevisstgjøringen for slik å kunne bedre forebygge slike drap.
Hovedillustrasjon: HRS