Det er lite som er mer provoserende enn godhetsposering, spesielt fra politisk hold. For «alle» vet – og spesielt politikerne bør vite – at dagens asylinstitutt ikke fungerer. Motsatt kunne man jo snu på det ved å hevde at hvis man ønsker å videreføre dagens system, ja, da er man for at mennesker drukner i Middelhavet eller alt det andre forferdelige som mennesker kan utsettes for under en livsfarlig ferd til Europa.
Men slikt påstår man bare ikke, fordi man vet at det ikke er slik. Samtidig blir det helt uforståelig at man forsøker å parkere en viktig debatt, gang på gang, fordi politikerne åpenbart ikke har de gode løsninger som de ønsker.
Det er sprekt av Unge Høyre (UH) å gå mot dagens asyl- og flyktningpolitikk, og de tør det kanskje fordi de har en modig og veltalende forkjemper i den gjenvalgte UH-leder Ola Svenneby. I tillegg visste de nok at motstanden kom til å bli betydelig, også fra sine egne, idet å ta til ordet for en strengere politikk på området vil føre Høyre mer i armene på Fremskrittspartiet. Det er ikke det interessante, om vi skal tro Svennebys forsvarstale i NRKs Politisk kvarter. For selv om programlederen gjorde så godt han kunne for å fremvise UHs dårlige moral, så lot Svenneby seg ikke rikke.
Det gjør han helt rett. Svenneby vet at asyl- og flyktningpolitikken må endres, og han vet at det kommer til å bli gjort, i Norge som i hele Vest-Europa.
Spørsmålet er hvor lang tid det vil ta.
Ulovlig?
Om Høyres ordfører i Oslo, Anne Lindboe, vet hvor feilslått dagens asyl- og flyktningpolitikk er, fremstår som mer usikkert. Hun sier ifølge NRK at «å foreslå at Norge skal trekke seg fra FNs flyktningkonvensjon er veldig alvorlig».
– Å si at mennesker ikke skal kunne søke asyl i Norge lenger, bryter ved våre folkerettslige forpliktelser. Vi er tilsluttet FNs flyktningkommisjon, så det er ulovlig, sa Høyres ordfører i Oslo, Anne Lindbo, til Kveldsnytt lørdag.
– Jeg har ikke sans for at man foreslår ting som er ulovlig. Det forsimpler debatten, sa Lindboe.
Lindboe, som så mange andre, har dermed falt ned i kaninhullet, til denne absurde alternative virkeligheten der realiteter ikke eksisterer. Men å hevde at andre «forsimpler» debatten har hun altså ingen problemer med. Kunne så Lindboe fortelle hvordan denne debatten skal tas uten å fremstå som mer moralsk høyverdig enn andre?
Det UH foreslår er hjelp i nærområdet heller enn å ta imot asylsøkere, og at Norge heller ikke skal ta imot kvoteflyktninger så lenge det er et etterslep i integreringen. Eller sagt på en annen måte; innvandringsstopp i den ikke-bærekraftige innvandringen så lenge ikke de som allerede er her blir fullverdige deltakere i samfunnet.
Det er ingenting i flyktningkonvensjonen som er til hinder for slike tiltak. De «folkerettslige forpliktelsene», som Lindboe har forelsket seg i, er tvert om godt ivaretatt i flyktningkonvensjonen – hvis det ikke hadde vært for alle politikerne som har tolket konvensjonen over alle hauger. Det gjelder ikke minst godhetsposørene i EU-systemet.
Men «alle», i alle fall alle som vil, skjønner at disse folkerettslige forpliktelsene som det vises til, ikke handler om en mest mulig fornuftig og treffsikker asyl- og flyktningpolitikk. Det handler om rådville politikere som ikke aner hva de skal gjøre.
Andre løsninger
Derfor – og akkurat derfor – har de rotet seg inn i en rettighetspolitikk som har gitt migranter flere og flere rettigheter, langt utover det som er intensjonen i flyktningkonvensjonen.
Det var nok et behagelig sted for politikerne å være, der man kunne mingle rundt med sine høye stettglass som bevis for sin høye moral, mens mannen i gata fikk seile sin egen sjø.
Når vi så virkelig har begynt å se konsekvensene av denne politikken, spør altså de samme seg hvordan det kan ha seg at stadig flere velger seg «ytre høyre»?
Vel, det er fordi dette man har valgt å døpe ytre høyre (som den mest «objektive» betegnelsen) i realiteten er nasjonalkonservative. Kort sagt: De signaliserer at de vil ivareta egne borgere og eget land – som ikke betyr at de driter i alle andre. Men de har andre løsninger enn den politikken som allerede har spilt fallitt.
Så kan en spørre seg; hvorfor er løsninger som mer hjelp i nærområdet mindre høyverdig enn å ta imot mennesker i eget land? Eller sagt på en annen måte: Oslo-ordfører Lindboe vet at det er mange hjelpetrengende barn og unge i hovedstaden, hvorfor åpner hun ikke døren til sitt eget hjem? Vi er jo rettslig forpliktet til å hjelpe barn og unge.
Nettopp; en vet det ikke ville fungere. Når en har trodd, eller antakelig håpet, at dagens asyl- og flyktningpolitikk skulle fungere, så har det nok vært distansen fra problemene som har gjort en blind og døv.
Deres tid er forbi
Istedenfor å lytte til dem som har formidlet problemene og ellers fulgt med utviklingen, så har en gått over til «moralsk forpliktelse» – for deretter å vise til de mange millioner mennesker på flukt.
Hvis man virkelig vil hjelpe, og det flest mulig, kan man ikke ha et system som parkerer de virkelige hjelpetrengende og favoriserer de mest ressursterke, samtidig som en bidrar til å gjøre menneskesmuglerindustrien mer attraktiv enn narkotrafikken.
Det er fullstendig meningsløst, og nå har det gått opp for de høyverdige i EU-systemet at deres tid er forbi. Representanter fra ulike nasjonalkonservative partier veltet inn i parlamentsvalget i EU, og da er det duket for nok en posisjoneringskamp (for ikke å si fest). Man ikler seg de meninger som kan gi mest makt og sminker sine verdier etter hva som tjener en selv, mens parfymen stinker.
Folk er ikke bare lei, mange er redde. Redde for økende polarisering i samfunnet, redde for det økte konfliktnivået, redde for den eskalerende voldskriminaliteten, men for mange kommer redselen, eller oppvåkningen, først når det rammer en selv eller sine egne.
«Oppskriften» på å ikke gjøre borgerne redde har vært å fortie de negative konsekvensene av den ikke-bærekraftige innvandringen eller rett å slett lage en eventyrfortelling om hvor bra det går. Her har en vært god hjulpet av mainstream media, diverse «eksperter» og tungt skattefinansierte NGO-er.
Kanskje man trodde det ville gå seg til. Realitetene sier noe annet. Kultur- og verdiforskjellene er for store. Sistnevnte har og er fortsatt tabu å ta debatt om, ikke minst fordi man da må peke på noen grupper for å tydeliggjøre forskjellene. Det har vi i Norge fortsatt berøringsangst overfor, mens man i for eksempel Danmark har kommet over den kneika.
Hvilket paradoks?
I dagens Berlingske vises det til at en gruppe innvandrere skiller seg ut når det gjelder vold, der en med statistikk fra Utlendingsdepartementet og Danmarks Statistik (DST) nettopp kan gjøre det. Slik statistikk har vi også i Norge, men SSB er lite villig til å publisere slikt for egen maskin og regjeringen (og departementene) lever fint med at virkeligheten ikke legges på bordet.
Når man i Danmark ser på frekvensen av voldskriminalitet spesifikt, ligger 15-79 år gamle mannlige innvandrere fra Somalia 546 prosent høyere enn gjennomsnittet for alle menn i aldersgruppen. Bare innvandrere fra Libanon, men den rommer også mange palestinere, ligger høyere.
Voldsforbrytelser omfatter blant annet vold, trusler og drap, og det mest nedslående: Det står ikke bedre til med 2. generasjon.
– Det er litt av et paradoks i alle de vestlige landene. Vi hadde en forventning om at etterkommere som vokste opp i danske institusjoner og kan språket ville klare seg bedre, men det er rett og slett ikke det man ser, sier forsker Lars Højsgaard Andersen ved ROCKWOOL Foundation.
Holger Bernt Hansen, professor emeritus i afrikanske studier ved Københavns Universitet, synes derimot ikke at dette er et så stort paradoks.
Han viser til at når somalierne kommer til Danmark har det vært flere tilfeller av klare kulturforskjeller. Dette inkluderer saker om flerkoneri og tvangsekteskap.
– De er veldig nasjonalistiske innstilt mot Somalia og prøver å opprettholde sin kultur og tradisjoner. Det betyr også at de kommer på tvers av hele rettssystemet og familienormene som vi har her.
Det er det som er elefanten i rommet; mange tror at (alle) innvandrere vil være norske. At de ikke er nasjonalistisk innstilt til opprinnelseslandet, uansett hvor dysfunksjonelt dette landet måtte fremstå for oss andre.
På overtid
Dette er kunnskap og erfaringer som slike som ordfører Lindboe ikke tar inn, derfor kan hun dra debatten om endret asyl- og flyktningpolitikk ned i søla og heller – høyverdig nok? – ønske at vi diskuterer, ja tror det eller ei, integreringsutfordringene.
– Jeg syns det er der vi bør legge energien nå, for der er det veldig mye vi kan gjøre i forhold til å få flere ut i jobb. Da blir flyktninger en ressurs for Norge, sier ordføreren.
Du tar feil, Lindboe. Det er ikke «veldig mye mer vi kan gjøre» for å få flere i jobb. Flyktninger blir heller aldri en økonomisk ressurs for Norge. Men siden du åpenbart tror på det selv, har du all mulighet i din posisjon til å bevise det. Vi holder ikke pusten mens du leter etter svar.
Hjelp i nærområdene og stopp i den ikke-bærekraftige innvandringen er allerede langt på overtid.