Forskjellsbehandling og diskriminering

FN gir etter for Talibans krav om å forby kvinner

FN har bekreftet at de gir etter for kravene fra Afghanistans Taliban-ledere. Taliban har framsatt krav om at ingen kvinner kan delta og ingen tema knyttet til kvinners rettigheter kan tas opp dersom de skal delta på FN-konferansen 30. juni. - Det viktigste er å holde dialogen oppe, heter det fra FN-hold, ikke ulikt ordene som serveres fra norsk regjeringshold når Taliban flys inn i privatfly. I stedet for å holde Taliban ansvarlige for systematisk undertrykking av kvinner og jenter, planlegger FN å forhøre seg om hvilken bistand de vil ha. 

Det høres ut som en dårlig spøk, men er bare nok et eksempel på at FN har null troverdighet igjen hva gjelder menneskerettighetsarbeid. Det skal sies at eksemplene på manglende troverdighet i så måte har stått i kø siden Hamas’ terrorangrep på Israel 7. oktober i fjor, og betegnende er det da også at den forestående FN-konferansen skal avholdes i Qatar – landet der Hamas’ øverste ledelse lever i overdådig luksus og landet som sponser terrorgruppen Hamas.

Prosessen

Når FN går til det skritt å godta at kvinnelige afghanere ikke skal delta, og at heller ikke skal snakkes om, går FN faktisk skrittet lenger enn hva vårt hjemlige UD gjorde i 2022. Den gang hadde UD i hemmelighet jobbet med å få i stand møtet med Taliban og Norge ble således det første vestlige landet som tok imot en delegasjon fra islamistgruppen. Vi skrev 12.10.22:

UD har invitert Taliban til Norge for å «forhandle med aktivister og diplomater». Det lukter dårlig hukommelse og fortsatt tro på universalisme når utenriksminister Anniken Huitfeldt ser for seg konstruktiv dialog om menneskerettigheter og kvinners rettigheter, og det krever ikke særlig historisk oversikt for å se hvor dette ender. Man skimter bistandsmillionene til nytteløse prosjekter i nær framtid.

To år senere er både aktivister og diplomater lagt på hylla, og kun bistandsmillionene gjenstår når det skal spises høye smørbrød med terrorgruppen. VoA News skriver:

FN bekreftet fredag ​​at et sjeldent møte med globale utsendinger med Afghanistans Taliban-herskere denne måneden ikke vil ta opp bekymringer om det afghanske sivilsamfunnet og kvinnelige menneskerettighetsforkjempere.

Roza Otunbayeva, sjefen for FNs bistandsmisjon i Afghanistan, UNAMA, understreket viktigheten av at verdenssamfunnet åpner en direkte dialog med Taliban, og antydet at det kunne skape muligheter for at afghanske kvinner kan delta i fremtidige samtaler.

«Dette er det som er mulig i dag. … Det er en prosess. La oss begynne å snakke», sa hun til journalister i New York etter å ha orientert et FNs sikkerhetsrådsmøte om den afghanske situasjonen.

En prosess, der altså. Som om det ikke har vært forsøkt noen prosess med Taliban tidligere. Taliban er et regime som er tuftet på at mennesker ikke kan tillate det som er forbudt av Allah eller forby det som er påbudt av Allah. 20 års tilstedeværelse i landet før de sandalkledde islamistene jaget verdenssamfunnet på dør burde mer enn antyde at «prosess» er et relativt håpløst begrep.

Afghanistan er et klansamfunn der vestlige bistandsmidler har det med å ende opp i hendene på brutale klanledere, alternativt går til skoleprosjekter gjennomsyret av religiøs propaganda, der det oppfordres til jihad, martyrdom glorifiseres og i tillegg skapes hat mot andre religioner og folkeslag.

Den evige dialog

Å fokusere på menneskerettigheter og en kanskje fremtidig feminisme i et land som ikke engang har klart å etablere noen egen nasjonalfølelse, men fortsatt har lokale, brutale klanledere, der 40 prosent av befolkningen er analfabeter og verken kan eller vil forstå hvorfor de skal bekjempe Taliban, det er så hinsides all logikk at det ikke bare er bakvendtland – det er pinlig.

Å invitere Taliban i tro på en allmenn forsoning mellom menneskeheten og det guddommelige, i troen på en felles sannhet, en grenseløshet og felles plan for fremtiden er komplett nytteløst, vel, kanskje med unntak av at det gir Taliban styrket tro på sitt prosjekt. At de skal finne på å bry seg om menneskerettigheter og kvinner på Vestens manér, er et vestlig prosjekt som kommer til å gå direkte i vasken, slik vi forutså da de siste flyene lettet fra Kabul, men både FN og Norge fortsetter altså å leve i troen.

Det to dager lange FN-vertsmøtet vil starte i Doha, Qatar, 30. juni. Det vil være den tredje sesjonen av det som omtales som «Doha-prosessen», og Taliban har sagt ja til å delta for første gang.

«For første gang ville spesialutsendinger fra alle landene møte Taliban ansikt til ansikt. De ville fortelle dem at ‘Se, det fungerer ikke slik, og vi burde ha kvinner rundt bordet, og også gi dem tilgang til virksomheten'», sa Otunbayeva.

FNs generalsekretær Antonio Guterres lanserte og var vertskap for Doha-prosessen i mai 2023 for å etablere en sammenhengende og enhetlig global tilnærming til engasjement med Taliban-regjeringen, som ennå ikke har blitt formelt anerkjent av verden.

Guterres inviterte de facto ikke afghanske myndigheter til det første møtet. Taliban nektet en invitasjon til den andre runden med samtaler i februar med mindre delegatene deres kunne aksepteres som de eneste representantene for Afghanistan, fortsetter VoA News.

Den evige dialog og den evige ettergivelsen for krav er påtakelig. FNs Otunbayeva siteres videre på at «Taliban forventer internasjonal bistand og kapasitetsbygging innen sikkerhets-, landbruks- og helsesektorene», så terrororganisasjonen stiller altså med en klar forventning om mer penger. Det trenger man ikke være rakettforsker for å forutse at de kommer til å få. Jo verre, mer undertrykkende og ute av stand til selv å bygge fungerende samfunn, jo løsere sitter pengene.

Sharia

Vår egen utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) har sågar vært i forkant. Allerede i desember i fjor kastet regjeringen 70 ekstra millioner i Talibans retning. Totalt endte fjorårets bistand til Afghanistan på nærmere en milliard norske skattekroner.

I alt og ett har Norges linje under regjeringen Støre vært at «vi gjør og mener som FN». At Eide er positiv til FNs forestående koseprat med Afghanistans skjeggbærende islamister tar vi som en selvfølge.

Vi kan minnes hvordan Norges tidligere FN-ambassadør og Barth Eides egen partifelle, Morten Wetland, reagerte og stilte seg kritisk til de norske motivene for å skille lag med allierte demokratier under stemmegivingen i FNs generalforsamling, for det framstår direkte påfallende at Norge stiller seg på side med OIC-landene.

Da Wetland tok bladet fra munnen i Dagbladet 28. oktober, er det verdt å merke seg at det er helt uvanlig og langt utenfor kutyme at avgåtte diplomater kritiserer sittende utenriksminister offentlig, og i særdeleshet under pågående krig.

– Det er veldig mange i Norge som lever av dette og har dette som sin lidenskap både i utenrikstjenesten, men også i det humanitære Norge, som er ganske stort og sysselsetter utrolig mange mennesker og får veldig store offentlige og private tilskudd til sin virksomhet, sier Wetland og fortsetter:

– Jeg kan forstå at Espen (utenriksminister Espen Barth Eide journ.anm.) har godkjent dette. De kalkulerer nok med at det gir større muligheter for at Norge kan spille en rolle slik vi har drømt om i et par tiår sammenliknet med om vi hadde gjort som Sverige og Danmark, sier Wetland.

Regjeringen har siden Wetlands uttalelser gått lenger i å støtte OIC-landene enn hva man kunne forestilt seg for bare få år siden, ikke minst i forhold til krigen i Midtøsten, men Taliban-entusiasmen lever i beste velgående. Det er ikke mer enn en måned siden UD sist fikk en delegasjon av dem fløyet inn.

– Norge har vært aktive i Afghanistan, også i Taliban-tiden før 2001, og vi var tungt til stede i de 20 årene med FN og ISAF-nærvær. Og vi har ikke tenkt å gi opp det afghanske folk. Det vil være i hvert fall være feil å si at vi skulle stoppe kontakten med Taliban nå når de styrer, sa Barth Eide til VG da.

Hvor mange kvinner eller kvinnesaksforkjempere som deltok i dialogforumet om Afghanistans fremtid vet vi ingenting om, men vi kan gjøre oss noen tanker. Den standardiserte henvisningen utenriksministeren har til FN er et hint, om ikke annet.

Et blikk på hva FN bedriver overfor Taliban er i så måte en nyttig påminnelse om hva det er den norske regjeringen støtter. Denne gang er det altså gitt etter for krav om at kvinner ikke skal verken delta eller deres situasjon i Afghanistan nevnes. Det er sharia, ganske enkelt.