Politimester Ida Melbo Øystese la torsdag fram tall knyttet til den alvorlige og voksende ungdomskriminaliteten. Mantraet om at det er «noen få gjengangere» ble gjentatt – mens den oppmerksomme leser kan registrere at «noen få» er et ganske så tøyelig og relativt begrep som rommer stadig flere for hvert år.
Eufemismene for det som i realiteten bør kalles det det i realiteten er; innvandret voldskultur, var også tungt til stede da tallene ble framlagt, men politiet tar nå i det minste ordet «æreskultur» i sin munn.
– Denne gruppen unge kriminelle som politidirektøren snakket om, er en gruppe som blir stadig større. Og de er unge, kanskje ikke mer enn 13–14 år, som gjør veldig alvorlig kriminalitet: Det er ran, frihetsberøvelse og trusler med kniv. Det er en liten gruppe, men overfor disse klarer vi ikke til fulle å beskytte borgerne våre, sa Hanne Finanger, seksjonsleder for den kriminalitetsforebyggende seksjonen i Enhet Øst i Oslo.
– Har du anslag på hvor mange det er? spurte Gahr Støre.
Politidirektør Marie Benedicte Bjørnland skjøt inn:
– Det er snakk om 212 ungdommer i hele landet. De er 2 prosent av alle gjerningsmennene, men står for 18 prosent av forholdene. Det er en liten gruppe som bør være håndterbar, hvis vi alle jobber sammen, refererer VG.
Lås døren
«Bør være håndterbar», er en beskrivelse av en ønskedrøm. Politiet evner slett ikke å håndtere de rabiate barna, i likhet med alle andre aktører og etater. Det klages over manglende plasser i landets barnevernsinstitusjoner og manglende kapasitet i kriminalomsorgen, og statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) kunne fortelle VG at han er «ganske sikker» på at han sitter på løsningen.
– Vi er ganske sikre på at vi kommer til å trenge en type tilbud som håndterer denne gruppen på en forsvarlig måte, i tråd med hva som er Norge som rettsstat, sa Jonas Gahr Støre etterpå, og fortsatte:
– Vi trenger et sterkt barnevern, og vi trenger et sterkt politi. Men vi må ha et eller annet imellom fengsel og barnevernsinstitusjon som fjerner den trusselen som disse unge menneskene under den kriminelle lavalder representerer. Vi har satt dyktige fagfolk i arbeid for å finne ut hvordan dette skal gjøres.
«Ny type tilbud» der altså, fra regjeringslederen som aldri trer ut av rollen som leder for servicebedriften Norge AS, som yter tjenester i rikt monn til de gruppene som bidrar mest negativt til samfunnsutviklingen. Man trenger faktisk ikke «dyktige fagfolk» for å fastslå at unger som forsøker og/eller gjennomfører drap, lemlestelse, voldtekt, grovt ran eller liknende må oppholde seg bak låste dører – selv når de ikke har lyst til det selv. Hvorvidt man kaller det barnevernsinstitusjon eller fengsel spiller i så måte ingen rolle – begge typer institusjoner yter omsorg til dem som befinner seg der.
Så er det en gang slik at knivstikking, grov vold, ran og voldtekt «straffes» med sosiale intervensjoner som ikke er i nærheten av å kunne avskrekke unge menn som anser seg som soldater i mannshierarkiet de tilhører uansett hvilket «tilbud» som hostes opp, men er dørene låst er i alle fall ofrenes sikkerhet ivaretatt enn så lenge.
Sannheten? Når de nå kriminelle ungene er åtte, ti, tolv år er problemene deres for omfattende til at det er mulig å sette inn gode nok tiltak. Av og til kan det kanskje funke, men på gruppenivå er det håpløst. Å snakke om «forebygging» blant 13-14-åringer er som å snakke om hvor effektivt det er å plastre brukne bein.
Overdreven tro på service
Problemet med service-tankegangen i møte med grov voldskultur er likevel så innarbeidet i den norske modellen at volden vil fortsette å øke i omfang. Man trenger ikke gå lenger enn til statistikk over eksploderende økning av vold i landets skoler for å se akkurat det. Man kan tilsvarende se på hvordan den sittende regjering med justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) i spissen har gått lenger enn langt i å nedbygge politiets autoritet.
Men verken voldelige eller på andre måter omsorgssviktende foreldre blir i stand til å oppdra unger av at det kastes penger på alskens nye tiltak. Reell forebygging fordrer at det stilles krav til innvandrerforeldrene og at de sanksjoneres dersom de ikke evner å endre voldelig omsorgspraksis. I realiteten er det ikke gjengene som er ansvarlige for at 12-åringer rekrutteres til volds- og narkotikakriminalitet. Det er foreldrene. Jeg kan gjengi min egen Facebook-post fra høsten i fjor for å illustrere poenget.
Tusen sviktende integreringstanter
Vi publiserte denne uken anmeldelse av Kripos-veteran Terje Bjørangers nye roman, Den ingen ser.
Med den ferske krimromanen «Den ingen ser», blottlegger Bjøranger den brutale, hensyns- og empatiløse æreskulturen som politisk ledelse med åpne øyne har invitert inn i Norge. Boken er et mesterverk av den enkle grunn at politiadvokat Bjøranger vet hva han skriver om, han har vasset i æreskulturen i 25 år, og han avskyr åpenbart politisk korrekthet. Derfor kan han harselere med «integreringstanter» og «dialogarbeid». Han mener åpenbart at begge deler er meningsløst sprøyt.
Jeg holder med Bjørangers harselas med «integreringstanter». Jeg pleier å kalle det «de klamme henders pedagogikk», og belyste problematikken blant annet i saken Forskere på feltreise til organisert omsorgssvikt:
Alle har vært barn en gang, også de kriminelle. Dersom man tror forebyggende tiltak er å tilby smuler av omsorg gitt av offentlig ansatte, så tror man ganske enkelt feil. Vi har belyst problematikken i flere hundre (sic) artikler, det er tungt dokumentert og barnefaglig kunnskap om at innvandrerbarna behandles dårligere enn andre barn, ganske enkelt fordi det er foreldrene som er i fokus.
«It takes a village to raise a child», sies det rundt om. Det kjente afrikanske ordtaket er omformet til å hete «laget rundt barnet» på norsk, og jeg oppfordrer enhver som leser denne artikkelen til å google begrepet for å få et bilde av hvor innarbeidet det er. Det er å finne i regjeringens arbeidsdokumenter og tildelingsvedtak, det brukes i hele utdanningssektoren, av barneombudet og av media, men tilsynelatende har ingen giddet å tenke særlig godt gjennom hva det innebærer.
Man kan helt grunnleggende ikke overføre et afrikansk ordtak til å gjelde barn i et multikulturelt Oslo. I en afrikansk landsby er samfunnet ensrettet, man bærer de samme verdiene og den samme kulturen. Å stå med en fot i dette og en fot i norsk offentlig omsorg er ikke overførbart eller sammenliknbart. Og først og fremst er det ekstremt overvurderende å anse at man som del av «laget rundt barna» har større betydning for hvordan barnet utvikler seg enn hva hjemmet og foreldrene har.
Hjemmet er, enten samfunnet gidder å erkjenne det eller ei, den primære sosialiseringsarenaen alle barn har. Det er her verdier overføres, her primærtilknytningen ligger, her man erfarer og lærer hvordan man oppfører seg mot andre. Erfarer man vold, blir man voldelig. Det er like vanskelig for et voldsutsatt barn å la være å slå andre som det er for et ikke voldsutsatt barn å bli voldsutøvende machetebærer. Så vanskelig, men likevel så enkelt. Det hjelper ikke med all verdens gode intensjoner dersom ungene drar hjem til vold når kvelden kommer.
Det er dessverre slik at iherdig inkluderingsarbeid, omsorg og innsats for barn i noen tilfeller gjør at forferdelige oppvekstvilkår opprettholdes i hele barnas oppvekst. Det er mange snille, antirasistiske og forståelsesfulle pedagoger, barnevernsansatte, polititjenestekvinner og -menn og foreldre av klassekamerater som gjør sitt ytterste for å hjelpe barn, men de gjør ikke det aller viktigste: Å melde fra om at barna har krav på og behov for akutt hjelp.