Det var topptungt da Stiftelsen 10. august lørdag arrangerte minnemarkering. På plass var blant annet Høyre-leder Erna Solberg og Ap-nestleder og inkluderingsminister Tonje Brenna, ordfører Lisbeth Hammer Krog i Bærum kommune og Minotenk-leder Linda Noor.
«Drapet og angrepet var motivert av rasisme og muslimhat, og etterlot dype sår hos pårørende, lokalmiljøet og hele Norge», skriver stiftelsen på sine Facebook-sider.
Tilsvarende oppsummerer Noor at det var høyreekstremt hat som motiverte Philip Manshaus.
Politisk spill
Tidligere i år påpekte vi at gjenåpningen av saken mot Manshaus kan bli politisk. «Det kan man med sikkerhet vite fordi det ikke er første gang det må dobbelt sett med sakkyndige til for å vurdere en høyreekstrem terrorists tilregnelighet – det samme har skjedd før», skrev vi, og viste til sakene mot henholdsvis Anders Behring Breivik og Joe Erling Jahr.
Fellestrekket ved Breivik, Manshaus og Jahr er dog ikke bare vonde barndomsopplevelser. Et annet fellestrekk er at alle tre sakene er gjenstand for politisering, altså at de løftes inn i politikken som eksempelsaker. I det øyeblikket det skjer, gjenstår kun ideologi som forklaringsramme for terror.
(…) Og opportunismen ble da også tydelig i alle tre overnevnte tilfeller, der politikken i sakene førte til antirasistiske massemobiliseringer der enhver analyse av bakenforliggende årsaker forsvant. Terror og drap skulle forstås som kynisk, kalkulert høyreekstremisme – og bare det.
Nå er gjenopptakelsen av saken mot Philip Manshaus et faktum. Det åpner for at rekke problemstillinger kan utløses av en eventuell dom der Manshaus dømmes utilregnelig. Ikke minst må det diskuteres hvorvidt man kan opprettholde et minnesenter i Al-Noor-moskeen om terror med det mandatet senteret er gitt. En psykotisk person er psykisk syk og kan ikke holdes strafferettslig ansvarlig. Kan man da samtidig fortsette å tillegge ham de tilregnelige motivene hele senteret er bygget på? Kan statsstøtte opprettholdes?
Åpenbart både kan og skal historien opprettholdes så lenge saken ikke er ført for retten, noe helgens markering viser med all tydelighet, men det gjøres altså vel vitende om at Manshaus med stor sannsynlighet var syk da handlingene ble begått. I saken Manshaus-saken gjenåpnes – hva med minnesenteret i Al-Noor-moskeen? belyste vi tidligere i år flere tilløp til politisk spill:
Hva med den nylige Ekstremismekommisjonens rapport? Rapporten har riktignok fått med seg at Manshaus-saken var på Gjenopptakelseskomiteens bord, men omtaler angrepet mot Al-Noor-moskeen som «det mest alvorlige angrepet på norske muslimer til dags dato» og har skrevet omfattende om Manshaus’ ideologiske beveggrunner (Manshaus er nevnt 33 ganger i rapporten). Spørsmålene står i kø, og de bør unektelig stilles, for det er både politiske, ideologiske og økonomiske interesser i spill.
Flere avsnitt fra nevnte sak bør gjentas når ledende politikere og skattefinansierte aktører tilsynelatende hopper bukk over det faktum at Manshus-saken er gjenåpnet:
Psykoselidelse
Spørsmålet om hvorvidt det var psykiatri eller ideologi som motiverte Manshaus er det samme spørsmålet som ble stilt om Anders Behring Breivik etter 22. juli. Som nevnt i saken lenket til tidligere i denne artikkelen ble Breivik kjent utilregnelig i den første sakkyndige rapporten.
Er man utilregnelig er man psykisk syk, psykotisk. Store medisinske leksikon skriver slik om psykoselidelser:
Psykoselidelser er en sammensatt gruppe psykiske lidelser kjennetegnet ved psykose, som er en alvorlig forstyrret virkelighetsoppfatning eller en forvirringstilstand. Virkeligheten feiltolkes og personen opplever en realitetsbrist. Dette skjer fordi personen har en nedsatt eller variabel evne til å regulere sine egne tanker, følelser, sansning og atferd.
Det er nettopp grunnet virkelighetsbrist at ideologi ikke er spesielt interessant å forfølge når man ser på den psykotiske. Enhver som har jobbet i psykiatrien vet dette. Psykotiske mennesker kan få tanker og utøve handlinger som ganske enkelt er avsindige. De forstår ikke virkeligheten slik som oss andre. Store medisinske leksikon skriver videre at vrangforestillinger er vanlig blant psykoselidende.
En vrangforestilling er en oppfatning som ikke samsvarer med virkeligheten og som ikke deles av andre. For at det skal være en vrangforestilling må oppfatningen representere en fast overbevisning som vanskelig lar seg korrigere av andre.
Selve tilstanden ekskluderer i seg selv oppfatninger som deles av mange, og dette er vesentlig å forstå. Det er også viktig å få med seg at «hatefulle ytringer» ikke er nevnt i listen over risikofaktorer, ei heller er møte med ulike politiske meninger nevnt.
Senterets mandat
Tre år etter at Philip Manshaus tok seg inn i Al-Noor-moskeen etter å ha drept sin stesøster, sto minnesenteret i moskeen klart. En NTB-melding viser hvordan en ny dom der Manshaus dømmes utilregnelig, vil fjerne hele senterets eksistensgrunnlag. Det grunnlaget er bygget rundt at Manshaus var en høyreekstrem, tilregnelig terrorist.
Den 10. august 2019 skjer det en tragedie i Bærum.
En 21 år gammel mann med tilknytning til ekstreme høyre, Philip Manshaus, dreper sin 17 år gamle adopterte stesøster Johanne Zhangjia Ihle-Hansen i deres felles barndomshjem. Deretter tar han med seg våpen, vernevest, hjelm og kamera, og kjører til moskeen Al-Noor.
Der går han til angrep og skyter seg gjennom nødutgangen. Planen er å skyte muslimene som ber i moskeen, men Manshaus blir overmannet. Johanne blir terrorens eneste dødsoffer.
Dersom NTB-meldingen skulle omhandlet en psykotisk gjerningsmann, kunne resten av den ikke blitt skrevet. For der står det:
En felles historie
En visuell tidslinje skal brette seg gjennom rommet. Gjennom bilder, video, lydklipp, meldinger og fysiske bevis skal historien om 10. august fortelles.
Minne- og læringssenteret har fått statsstøtte og utarbeides av Stiftelsen 10. august i samarbeid med 22. juli-senteret, Utøya- og holocaustsenteret.
– Vi er opptatt av å se fellestrekkene mellom ulike terrorhandlinger, mellom hat og vold, muslimhat, rasisme og diskriminering, sier leder Hawa Muusi i Stiftelsen 10. august til NTB.
– Det at vi klarer å se ting i sammenheng er en viktig ramme for det arbeidet vi gjør. På den måten kan vi jobbe forebyggende, særlig opp mot unge, legger hun til.
I dag er senteret etablert og drives av Stiftelsen 10. august. Slik presenterer senteret seg på nettet: «Et minne- og læringssenter mot utenforskap, radikalisering og ekstremisme». Altså ikke et minne- og læringssenter mot psykiske lidelser generelt eller psykoselidelser spesielt.
Inkludering og toleranse
Ser vi nærmere på samarbeidspartnere, kan vi skjønne hvorfor senteret går så det suser. Det er rett og slett del av et omfattende nettverk som lever av tildelte skattemidler og har stor interesse i at senteret består. Det er mye penger å hente i å motarbeide vond ideologi og være inkluderende og antirasistisk.
Ekstremismekomisjonen skriver at det er svært viktig å besøke minnesteder, og løfter fram minnesenteret ved Al-Noor-moskeen.
10. august 2019:
Ved moskeen som ble angrepet 10. august 2019, er det i dag et minne- og læringssenter. Moskeen har fortsatt spor etter angrepet som er blitt bevart i utstillingen. Stiftelsen 10. august angir at de jobber for å «skrive inn» drapet på Johanne Zhangjia Ihle-Hansen og terrorangrepet på Al-Noor-moskeen i den norske kollektive hukommelsen.
Ja, det måtte de jo jobbe for, for den ene personen som ble drept ble nær glemt i historien om det grusomme angrepet på muslimer.
Å skape en kollektiv hukommelse
Men særskilt interessant er det også hva de skriver om viktigheten av minnesteder (min utheving i midtre avsnitt).
I dag finnes større og mindre minnesteder i byer og steder i Norge som fungerer både som aktive påminnere om menneskers levde liv og som brutale vitnesbyrd over den uretten de ble utsatt for. Minnestedene fungerer som steder å gå til for å minnes og bearbeide fortiden, både for direkte berørte og for den øvrige befolkningen. Slike minnesteder har også en annen viktig funksjon: De forteller om det som skjedde. Ettersom mange minnesteder er plassert ved åsteder for historiske hendelser, forteller de også ofte at det skjedde akkurat der. Minnesteder har blitt opprettet både av staten, i regi av kommuner og på initiativ fra sivilsamfunnsaktører. Ulike minnesteder i et samfunn kan legge til rette for en «demokratisk minnekultur» som inneholder flere fortellinger om en og samme hendelse.
Det bør være rom for ulike fortolkninger av historiske hendelser, men sentrale, etterprøvbare fakta er viktig å hegne om i møte med konkurrerende virkelighetsforståelser. Når det råder ulike forståelser av hva som har skjedd, og hvorfor det har skjedd, kan det oppstå konflikt og splittelse. I dag kan spredning av desinformasjon via alternative og sosiale medier ytterligere forsterke effekten av konkurrerende fortolkninger. Når aktører bevisst søker å undergrave etterprøvbare fakta eller hendelsesforløp, kan det bidra til å svekke tilliten til mediene og myndighetene. Mange historiske hendelser har i ettertid gitt grunnlag for konspirasjonsfortellinger og dyp splittelse og polarisering i befolkninger.
Tilstedeværelse eller fravær av nasjonale minnesteder, og dessuten minnestedenes formspråk og plassering, kan fortelle noe om hvordan offentlige myndigheter plasserer hendelsen i et kollektivt minne. Offentlig minnearbeid beskrives gjerne som en forhandlingsprosess mellom aktører med ulike interesser og tenkemåter.
Dersom Philip Manshaus dømmes utilregnelig, er det vanskelig å se hvordan senteret vil være eksistensberettiget slik det fungerer i dag. Man vil ikke kunne omtale en rettskraftig dom som en «konkurrerende virkelighetsforståelse» man hever seg over, selv om man politisk aldri så mye ønsker at terroren var ideologisk motivert.
Styrk psykiatrien
I politiets rapport Vold begått av personer med alvorlige psykiske lidelser fant vi at det er langt vanligere at vold henlegges enn at voldsutøveren idømmes tvungent psykisk helsevern, men vi fant også at tallene er på vei oppover.
Nesten hvert tredje drap og drapsforsøk mellom 2014-2021 er begått av personer med alvorlige psykiske lidelser.
Politiet skriver:
4.3. Utvikling over tid – alvorlige voldsforhold
Noen forhold, foruten drap og drapsforsøk, har vi definert til å være de mest alvorlige voldsforholdene. Disse er i denne sammenhengen definert som lovbrudd som har forvoldt skade eller død, samt alle lovbrudd som handler om mishandling i nære relasjoner. Vold som havner i denne kategorien, er svært alvorlig kriminalitet, ofte med vedvarende fysiske og/eller psykiske konsekvenser for den utsatte. Mishandling i nære relasjoner er et omfattende samfunns- og folkehelseproblem.
Voldsforhold idømt overføring til tvungent psykisk helsevern
Blant de 278 personene som er idømt TPH for et voldsforhold, er 32 prosent (89 personer) domfelt for minst ett forhold innenfor de mest alvorlige voldsforholdene. Disse 89 personene er til sammen registrert med 136 slike forhold. Figur 7 viser hvordan de mest alvorlige voldsforholdene fordeler seg i den aktuelle tidsperioden.
Det sier seg selv at samfunnet ikke kan opprette et minnested hver gang en alvorlig psykisk syk person forvolder død eller skader. Et godt tips til politikerne er å styrke Norges katastrofalt nedbygde psykiatri snarere enn å drysse stadig større millionbeløp over NGOer som lever av at alt er ideologi.
Men da må de samme politikerne slutte å stille seg bak den åpenbart ønskede fortellingen om at alt handler om hatefull, høyreekstrem ideologi.