Bildene av uniformerte afghanske islamister , bevæpnet med amerikanske maskingevær og stolt paraderende med både Humwee, motorsykler, tanks og Blackhawk helikoptere i formasjoner, rullet over TV-skjermene denne uken. Over amerikanske TV-skjermer i alle fall, mens de norske skjermene hovedsakelig har vært tapetsert med innslag fra det Hans Geelmuyden treffende omtalte på Facebook som «runkeringen i Arendal».
TV-kanalen Fox News rapporterte at «Taliban gnir det inn», og den analysen er det ikke vanskelig å si seg enig i. Svimlende 600.000 våpen og 75.000 kjøretøy ble etterlatt da vestlige land etter 20 års iherdig intervensjon måtte overgi makten til Taliban i 2021. Det er sannelig ikke rart islamistene benytter anledningen til å håne Vesten når de feirer årsdagen for gjenerobringen av landet. Det har de ganske enkelt all grunn til.
2021
Et par minner om hva som skjedde for tre år siden er på sin plass når vi omtaler Talibans triumferende parade som et krystallisert bilde av vår tid. Vi kan eksempelvis minnes hvordan UD jobbet i hemmelighet med å få i stand et møte med Taliban, og hvordan Norge således ble det første vestlige landet som tok imot en delegasjon fra islamistgruppen, selvsagt i standardisert «nå skal vi redde verden og skape fred»-modus.
Vi kan videre minnes norske medier, som konsekvent fortalte at «desperate mennesker på flukt klamret seg til flyet i håp om å unnslippe Taliban». Overskriftene om klamringen var mange.
De stakkars menneskene ville jo så gjerne til oss at de fortvilet gråt og løp etter flyene som takset over rullebanene, het det, mens videoene som gikk viralt i realiteten viste løpende afghaneres hoiing, latter, smil og armer i været. Vi kommenterte den gang slik:
Mens det selvsagt er mulig å konkludere med at afghanerne er like redde for Talibans sharia-styre som oss, slik vestlige medier og norske politikere gjør, er det også mulig å konkludere med at filmen viser glede over at Vesten trekker seg ut av Afghanistan. Sistnevnte tolkning samsvarer faktisk bedre med registrerbare følelsesuttrykk på filmen enn hva førstnevnte tolkning gjør.
Islamistene hadde all grunn til å feire; en sandalkledd, ekstremistisk gruppering hadde lykkes i å slå verdens mektigste nasjon, USA. Det er det de feirer igjen tre år senere, denne gang utstyrt med alt militært materiell som i utgangspunktet var ment å holde dem nede.
Terrorfinansiering
Det som er påfallende er at Norge fortsatt pumper millioner i hundretall inn i Afghanistan hvert år. Totalt er støtten til islamist-landet i år svimlende 550 millioner kroner. På regjeringens nettsider forklares pengebruken:
– Det er viktig at vi alle held vårt engasjement fram for det afghanske folket. I Afghanistan er kvinner og jenter særleg utsette og treng for vår støtte. Derfor treng vi òg kontakt med Taliban, der vi seier tydeleg frå om vårt syn på den uakseptable behandlinga deira av mellom anna kvinner og jenter, seier utanriksminister Espen Barth Eide.
Slik har regjering etter regjering holdt på – vel vitende om at effekten er null. Det beskrives godt i professor Terje Tvedts bok, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat. Noen utdrag fra kapittelet Da islamister ble «saksbehandlere» for UD på 2000-tallet kan løftes fram for å illustrere.
Det partiet som i sin tid skapte Taliban, var nå det partiet som, på Norges vegne, skulle plukke ut og sikkerhetsklarere de moderate koranskolene som skulle få støtte fra Oslo.
Fire år senere, i 2007, vedgikk den norske regjeringen ved Erik Solheim at det ikke hadde blitt stilt krav til innholdet i undervisningen ved skolene. I 2009 satte både VG og TV 2 søkelys på den norske støtten til skolene. TV 2 dokumenterte at flere av skolene lå i konfliktområder. I Swat-dalen, der Taliban hadde hatt solid fotfeste, fant de ut at fire av syv norsksponsede skoler var blitt stengt av regjeringen etter at hæren fikk kontroll over området. Skolene hadde støttet Taliban og vært rene treningsleirer for jihadister.
(…)Den norske politiske ledelsen vedgikk at kontrollen med prosjektet hadde vært svak, men det mest overraskende var at dette ikke affiserte utenriksminister Støre. Han skrev at støtten var en suksess, under overskriften: «Norge motvirker ekstremisme i Pakistan». Han minte om at pakistanske myndigheter var prosjektpartner, og at de valgte ut skolene og var ansvarlig for å påse at skoler som oppildnet til voldelig ekstremisme, ikke «inkluderes». Den politiske ledelsen var urokkelig: Da det ble kjent at den pakistanske hæren stengte skoler fordi de var utklekkingsanstalter for islamister, kom Støres daværende statssekretær, Gry Larsen, (senere generalsekretær i CARE Norge) med uttalelser som best kan forstås som et resultat av universalismens innebygde fortrøstningsfullhet: «At skolene i dag er stengt, behøver ikke bety noe. Jeg tenker at det ikke er et bevis på at de norske pengene har blitt brukt feil.»
Til tross for dokumenterbar kunnskap om at pengedryss over totalitære regimer har som effekt at befolkningen radikaliseres, opprettholdes historien om at pengene kommer sårbare grupper til gode. Det er helt forbløffende hvor uberørt norske politikere – over hele det politiske spekteret – synes å være av virkeligheten.
Islamsk stolthet
Parallellen til norsk støtte av det Hamas-infiltrerte FN-organet på Gazastripen, UNRWA, er åpenbar. Vel vitende om at milliardene (ja, det er snakk om milliarder) bidrar til stadig radikalisering av barn og unge, fortsetter norske myndigheter å pumpe dine og mine skattepenger inn i rent jødehat og terror.
Jødehatet deler palestinerne med afghanerne, og slik palestinerne fortsatt har stor begeistring for Hamas, har afghanerne tilsvarende begeistring for Taliban. Situasjonen er den at afghanerne heller ville ha islamister enn vestlig intervensjon. At norsk UD evner å mobilisere en håndfull afghanske aktivister og feminister endrer ikke det faktum at Afghanistan er et klansamfunn der vestlige bistandsmidler har det med å ende opp i hendene på brutale klanledere, alternativt går til skoleprosjekter gjennomsyret av religiøs propaganda, der det oppfordres til jihad, martyrdom glorifiseres og i tillegg skapes hat mot andre religioner og folkeslag.
Når man ser maktdemonstrasjonen Taliban utviser under feiringen av Vestens tilbaketrekning, har de allerede etablert et bilde av seg selv i regionen og i den islamske verden som beviset på Vestens begynnende fall. For tre år siden skrev vi i saken Huitfeldts naive Taliban-flørt:
Det er ikke rart at muslimske lærde snakker om et nytt Khorasan, en historisk region og rike som omfatter et stort territorium som nå ligger i det nordøstlige Iran, det sørlige Turkmenistan og det nordlige Afghanistan. Den historiske regionen strekker seg, langs nord fra Amu Darya (Oxus-elven), vestover til Det kaspiske hav, og langs sør fra utkanten av de sentrale iranske ørkenene østover til fjellene i det sentrale Afghanistan. Arabiske geografer snakker til og med om at den strekker seg til Indias grenser.
-Profeten sa at en hær vil komme fra Khorasan, og ingen vil kunne stoppe den før den når Jerusalem. Afghanistan er i hjertet av koranen og har lykkes i den islamske motstanden mot Vesten. (…) Islam er ikke bare fortsatt i live, men den har kapasitet å motstå den mektigste sivilisasjonen i verden, og det er dårlige nyheter for Israel, sier Sheikh Imran Hosein.
Han ser for seg en ny tid der islam kan bre om seg og få stor makt. Hosein er videre opptatt av å forklare at det er islam som gir kvinner frihet, så slik sett er han i alle fall enig med våre mer hjemlige hijab-entusiaster, men poenget om både afghansk og islamsk stolthet har økt etter vestlig nederlag i Afghanistan, det har han unektelig rett i.
Stoltheten viser seg ikke bare i Afghanistan, men også her hjemme. Mennesker som har oppholdstillatelse i Norge fordi de etter sigende er i fare i de muslimske regimene de kommer fra, tar uten å nøle til gatene for å heie fram det samme regimet.
I hele den vestlige verden tok de til gatene med palestinske flagg og feiret terrorangrepet mot Israel 7. oktober i fjor. I hele den vestlige verden forteller de samme at mottakerlandene er befolket av rasister og islamofobe, godt hjulpet av iherdige støttespillere som paraderer sin godhet med samme selvfølge som Taliban paraderer med Vestens etterlatte våpen.
Jeg kan vanskelig se for meg noe mer krystallisert bilde av vår tid enn en terrororganisasjon rustet til tennene med militært materiell fra Vesten, parallelt med en fortsatt betalingsvillig, dialoginsisterende politikerklasse som avføder stadig nye fantasifostre om at alle mennesker i verden enten er som oss eller vil bli som oss straks vi strekker en hånd mot dem.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde Fox News