Vi har i flere artikler omtalt Israel, ikke bare fra et folkerettslig perspektiv. Vi har også etter beste evne forsøkt å gi et mest mulig korrekt bilde av dagens situasjon i Israel. De viktigste kildene vi bruker er det israelske forskningsinstituttet Palestinian Media Watch (PMW) og The Jerusalem Post, men også Israel Today og Haaretz, som alle har nyheter på engelsk. Til orientering – Haaretz regnes som den israelske venstresidens avis, mens Jerusalem Post er mer sentrumsorientert. Den mest leste avisen er imidlertid Israel Today, en gratisavis som utkommer hver dag. Israel Today hevder selv at de er «nøytrale», men den israelske venstresiden kritiserer dem for å være altfor positivt innstilt overfor statsminister Netanyahu.
Når det dukker opp nyheter i norsk presse som vi i HRS mener fortjener omtale, går vi alltid inn på disse nettstedene for å sjekke hva som skrives der. Bare på den måten kan vi være rimelig sikre på at vi får et riktig bilde av hva som har skjedd.
Med noen få men hederlige unntak kan man ikke stole på det som sies og skrives i norske medier. Nyhetene vinkles som regel til fordel for palestinerne, for eksempel ved ukritisk å legge informasjon fra palestinske myndigheter til grunn og unnlate å korrigere når det senere blir dokumentert at opplysningene ikke var korrekte.
Det er bare å minne om da en samlet norsk presse meldte at over 500 var drept etter at Israel hadde bombet et sykehus på Gaza. Senere kom det frem at det var en rakett fra Hamas som hadde feilet og truffet parkeringsplassen foran sykehuset og ca. 50 var drept.
Når vi ikke kan stole på at vår egen nyhetsdekning er korrekt kan vi heller ikke forvente at den jevne nordmann får et korrekt bilde av det som skjer i Israel.
Fra tungtvann til persona non grata
Det har ikke alltid vært slik. Helt fra Israel ble erklært som en selvstendig stat i 1948 var Norge en trofast venn av Israel. Og det var den politiske venstresiden, det vil si Arbeiderpartiet ved statsminister Einar Gerhardsen og den mektige partisekretæren, Håkon Lie, som sto i fremste rekke i støtten til Israel.
Ikke bare ga Norge politisk støtte til Israel. Norge var også helt sentral da Israel ønsket å utvikle egne atomvåpen. Dette er ikke noe man snakker for høyt om i dag, og innen Arbeiderpartiets eget ungdomsparti, AUF, er det få om noen som er klar over det.
For å utvinne plutonium som er sprengstoffet i atombomber er det nødvendig å ha tilgang til store mengder tungtvann (D2O). Dette produserte Norsk Hydro på Vemork. På et møte i Sosialistinternasjonalen på slutten av 50-tallet tok en av Israels utsendinger, Shimon Peres som senere ble Israels president, kontakt med Håkon Lie og spurte om Norge kunne gi eller selge tungtvann til Israel.
Dette fikk Hilde Henriksen Waage, professor i historie ved Universitetet i Oslo, vite da hun intervjuet Håkon Lie i forbindelse med et av hennes forskningsprosjekter om Norges forhold til Israel.
Til NRK har hun fortalt følgende:
Jeg var jo litt overrasket over at dette var noe som Håkon Lie bare snakker i vei om. Så jeg spør Håkon Lie om hva svarte du da Shimon Peres når han spør om salg av norsk tungtvann? Og da sier Håkon Lie helt kjekt – Ja, men du skjønner det Hilde at når Shimon kommer til Håkon og spør om tungtvann da svarer jeg jo bare en ting – hvor mange tonn vil du ha.
Tungtvannet ble levert betingelsesløst, uten at det ble lagt inn noen forutsetninger om kontroll om hva det skulle brukes til. Leveransen var ukjent for Norges fremste allierte, USA, som var imot at Israel skulle bli en atommakt.
Israel hadde nok greid seg også uten tungtvann fra Norge, men det er helt på det rene at hadde ikke Norge sendt den nødvendige mengde tungtvann til Israel, hadde det tatt vesentlig lenger tid for Israel å skaffe seg nok plutonium til å produsere atomvåpen.
Med denne forhistorien er det merkelig at det er nettopp Ap som i over 50 år ikke bare har blitt stadig mer kritisk til Israel – Ap har også gått over til betingelsesløs politisk og økonomisk støtte til palestinerne, med Høyre diltende etter.
Ap er i dag et helt annet parti, et parti som ikke vedkjenner seg sin egen historie, og som til og med har greid å få sin egen utenriksminister erklært persona non grata i Israel.
Hvordan er det å være venn av Israel i dag?
Å erkjenne offentlig sin støtte til Israel kan i dag være risikabelt. Hatet mot israelvennene har eskalert etter Hamas sine massakrer på 1200 jøder den 7. oktober i fjor. Vi har sett at til tross for at Hamas begikk den største massakre på jøder siden Holocaust, samtidig som de tok 250 gisler hvorav skjebnen til 120 av disse fremdeles er uviss, så er det Israel som blir kritisert når de bruker de midler de mener er nødvendige for å frigi gislene og sikre at Hamas utslettes som terrororganisasjon. Og de som kritiserer mest høylytt er den politiske venstresiden, de samme grupperingene som man gjerne kan kalle Israels fødselsmedhjelpere.
Kritikk skal man alltid tåle. Ytringsfriheten er en sentral del av demokratiet, og den skal være mest mulig absolutt. Men for deler av venstresiden er ikke dette nok. Det bør være tilstrekkelig å minne om det som skjedde da en gruppe jødiske kvinner skulle gå i 8. marstoget på kvinnedagen i år. Vel å merke etter å ha fått skriftlig tillatelse fra arrangementskomiteen. Vi har omtalt det i vår artikkel av 11. mars:
Deltakelsen til den jødiske gruppen var for å vise støtte til israelske kvinner som har blitt drept og/eller utsatt for seksuell vold under Hamas’ terrorangrep 7. oktober, samt støtte til gislene, herav 19 kvinner, som fortsatt er gisler under Hamas. De ble tildelt plass under hovedparolen «Støtt kvinners fredsarbeid – bekjemp voldtekt som våpen». Her hadde jødene blant annet en parole som lød «Meetoo – unless you are a jew».
—
«Horer!», «Barnemordere!», «Skadedyr!» ropte mobben opp i ansiktet på jødene. Og med det som kan kalles en imaginær tegnestift i skoen klarte jødene å holde seg forholdsvis rolig. De ba de hissige propalestinere om ikke å gå dem helt opp i ansiktet og svarte så rolig de kunne på alle de hinsidige verbale angrepene. De prøvde også å roe gemyttene ved å tilby seg å gå aller sist i toget, men selv ikke det var godt nok for mobben. Her skulle de tydeligvis demonstrere makt ved å forhindre jødene både bevegelsesfrihet og ytringsfrihet.
—
Mobben begynte således, sammen med en del av organisatorene for 8. mars, endog kledd i rosa vester (fargen rosa som liksom skal symbolisere følsomhet og romantikk, men den symboliserer også manglende realitetsorientering), dannet en menneskelig lenke i front for å forhindre at gruppen kunne følge toget. Stemningen mot jødene ble stå truende at politiet dannet en jernring rundt gruppen for å beskytte dem.
Jødene ble med andre ord stående igjen på Youngstorget mens toget gikk.
Og hvordan omtalte så statskanalen NRK det som skjedde? Jo, som følgende:
Deltagelsen provoserte imidlertid flere av dem som deltok i marsjen til støtte for Palestina, og mange ropte etter hvert slagord til støtte for Palestina mot gruppen.
Hva med fredelige markeringer foran Stortinget?
Det har siden 7. oktober i fjor vært avholdt flere markeringer foran Stortinget av diverse grupper som vil uttrykke støtte for Israel. Det har på forhånd vært innhentet tillatelse fra Stortinget, og politiet har også blitt orientert slik at de kan ta de forholdsregler de mener har vært nødvendige.
Ved hver markering har politiet gjerdet inn hele Eidsvolls Plass, og det har vært mellom fem og ti politibiler til stede, blant annet fra beredskapstroppen. Nødvendig har det så absolutt vært, fordi når Palestinakomiteen fanger opp at israelvenner skal ha en markering, arrangeres det alltid en særdeles høylytt motdemonstrasjon, med roperter og palestinaflagg. Disse har måttet holde seg på den andre siden av Rosenkrantzgaten. Målet med motdemonstrasjonen synes å være å lage så mye støy at de som møter opp for å høre hva som sies blir overdøvet.
Til sammenligning – når det er Palestinakomiteen som arranger en markering på Eidsvolls Plass, er det ingen motdemonstrasjon. Alt går fredelig for seg, bortsett fra den støy de lager selv. Det sier vel alt.
Palestinakomiteen er for ytringsfrihet, så lenge de er enige i ytringen.
Arendalsuka
Som de fleste nok har fått med seg så arrangeres Arendalsuka hvert år i august, og der har foreningen Med Israel for fred (Miff) hatt stand. De som har stått på standen har delt ut brosjyrer og snakket med de som har vært interessert i situasjonen i Israel. Noen diskusjoner har det alltid vært, men det har stort sett gått fredelig for seg. I år ble det annerledes.
Fra en som sto på Miffs stand noen dager har vi fått vite at i år var tonen en helt annet. Dette skyldtes åpenbart Hamas’ angrep på Israel og grusomhetene den 7. oktober i fjor, og Israels pågående militæraksjon for å frigi gislene og fjerne Hamas fra Gaza.
Uvitenheten om bakgrunnen for konflikten mellom Israel og de som i dag kaller seg palestinere syntes utbredt, særlig blant barn og unge. Ikke bare var de uvitende, de fremsto aggressive og fullstendig uimottakelige for informasjon. Noen stilte seg opp foran standen og ropte «Free Palestine», og det var ikke bare ungdom med synlig minoritetsbakgrunn. Også etnisk norske deltok. Noen ga klart uttrykk for at Hamas var en frigjøringsbevegelse og ingen terrororganisasjon.
Hva kan man egentlig vente av skoleungdom når det i de fleste klasser over hele landet befinner seg elever med bakgrunn fra muslimsk kultur. Disse har sin faste overbevisning av hva som er rett og galt og legger ikke skjul på det. Ungdom er lett påvirkelige, og så lenge Israels og jødenes historie neppe er pensum i ungdomsskolen er det ikke mye å hente der. Dessuten – man må ha forståelse for at dette er temaer en ungdomsskolelærer helst ikke diskuterer i klassen.
Verre er det at også godt voksne folk hardnakket insisterer på at det fantes et land som het Palestina og som ble okkupert av Israel i 1948, eventuelt i 1967. At Palestina var det gamle navnet på hele området der både jøder og arabere bodde, at både jøder og arabere derfor ble kalt palestinere og at Jerusalem Post frem til 1950 het The Palestinian Post og var drevet av jøder, tror de ikke på. Til tross for at de som sto på standen hadde med en plansje som viste hvorledes Israels og nabolandenes grenser var trukket til de forskjellige tider, ble dette avfeiet som løgn.
Når godt voksne folk ikke aksepterer historiske fakta kan man heller ikke forvente at de yngre aksepterer det.
Folk vil ikke vite
I store deler av samfunnet er det noen emner man helst ikke diskuterer med andre enn de man vet er enige med en selv. Det er klima, innvandring og Israel.
Hvis man starter en diskusjon om disse temaene og uttrykker uenighet med den gjengse oppfatning slik denne serveres av NRK, TV2, Aftenposten og VG, risikerer man sosial utstøtelse eller i verste fall å miste jobben. Ikke fordi de andre innerst inne er uenig med deg, men fordi de selv ikke vil bli sosialt utstøtt eller miste jobben. Da er det bedre enten å holde kjeft, eller å jatte med.
I Norge er vi skrudd sammen slik at vi søker consensus, vi ønsker ikke å skille oss ut. I hvert fall ikke ved å uttrykke meninger i strid med den gjengs godtatte. Slik utøver svært mange av oss en selvsensur, uten være det bevisst.
Våg i si fra
Det er lenge siden «ørnen blant partiene», Arbeiderpartiet, ikke bare ga Israel uforbeholden støtte. Så uforbeholden var støtten at Ap bidro sterkt til at Israel ble en atommakt. I dag er Ap et helt annet parti, et parti vi ikke vil nøle med å kalle antisionistisk. Sionismen er en ideologi som knytter jødene til det folk som har sitt utspring i det historiske Israel, og som har rett til å anse dette som sin egen stat.
Den politikk Ap i dag fører, der det argumenteres for at sikkerhetsmuren mellom Vestbredden og Israel skal fjernes, og at det skal etableres en egen palestinsk stat et eller annet sted i området (uten at vi vet helt hvor), vil sette en effektiv stopper for Israel som verdens eneste jødiske stat.
Det jødiske folks tilknytning til dagens Israel skriver seg 4000 år tilbake, helt tilbake Abrahams tid, noe vi kan lese om i Det gamle testamentet som ble skrevet dels på hebraisk og dels på arameisk. Hebraisk lever i beste velgående som både skrift- og talespråk i dagens Israel. På den måten kan jødene godt kalles verdens kanskje eldste urfolk, et folk som har beholdt sin religion, sin kultur og sitt språk i uminnelige tider. Et folk som har rett til å beholde sitt land – Israel – i samsvar med FNs vedtak i 1947 og Israels selvstendighetserklæring i 1948.
Det er denne historiske rett den utvidete norske venstreside representert ved Ap vil sette en strek over gjennom å anerkjenne Palestina som en selvstendig stat. Vi skriver «den utvidede venstreside», fordi dette inkluderer Høyre som er enig med Ap i sak, men som mener at tidspunktet var galt.
Nå som vår egen regjering generelt, men utenriksminister Espen Barth Eide spesielt, har satt Norge i en situasjon der vår utenriksminister er erklært uønsket i Israel og åtte norske diplomater har fått trukket tilbake sine akkrediteringer fordi de åpenbart har minimal lyst til å flytte til Ramallah, noe vi forslo i vår artikkel den 8. august i år, er det på tide at vi begynner å være ærlige mot oss selv. De av oss som innerst inne vet at Israel har rett til å gjøre det de mener er riktig for å få gislene hjem og forhindre at palestinske terrorister i Gaza kan true Israel og de som bor der, bør også våge å si det.
Vi må være ærlige mot oss selv og utenverdenen, vi må slutte å utøve selvsensur. Vi må ikke være redde for å korrigere den eller de som argumenterer ut fra en situasjonsoppfatning som er beviselig feil. Som for eksempel når noen hevder at det eksisterer – eller har eksistert – en palestinsk stat. Det har det ikke.
Eller om noen argumenterer for en tostatsløsning der jøder og palestinere lever fredelig side ved side. For det første – palestinerne vil ha alt, inkludert hele Israel. Dette er bare noe vestlige politikere snakker om på inn- og utpust. Slagordet «From the river to the sea» er alvorlig ment.
For det annet – Israel vil aldri gi fra seg deler av sitt eget territorium, inkludert deler av sin egen hovedstad Jerusalem med Tempelhøyden, i bytte for fred. Dessuten – hvor lenge vil den freden vare før palestinerne fremmer krav om å overta resten?
Vi må våge å si fra om hva som er rett og galt. Det er lett å reagere følelsesmessig på det som skjer i Gaza, men vi må også huske på at alt som formidles av norske medier er basert på kilder fra Hamas, og de har all mulig interesse av å fremstille forholdene verre enn de er.
Det er også menneskelig alltid å ta den svakestes parti. Men som vi skrev i vår artikkel den 19.05.2021:
Det er ingen grunn til å legge en beskyttende hånd over den svake part i en konflikt når de står overfor en militært sterkere part. Av og til har faktisk den sterkeste rett.
Dagens hovedbilde
Israels ambassade ligger i Parkveien, rett bak slottet. Ambassaden er Norges best bevoktede, med sin egen politipost rett utenfor bygningen.
Etter 7. oktober har det hengt bilder av de gislene som ennå ikke er gjort rede for på gjerdet utenfor ambassaden. På dette gjerdet har venner av Israel hengt gule roser som er valgt som symbol for gislene – en rose per gissel. Noen steder er det også knyttet gule bånd rundt lyktestolper, gjerder eller andre steder der folk kan få øye på det. Alt dette er gjort for at folk ikke skal glemme gislene og det som skjedde 7. oktober. Rosene blir med ujevne mellomrom fornyet, men dette skjer alltid uten at det annonseres på forhånd. Hadde man gjort det ville politiet måttet stenge av Parkveien på grunn av motdemonstrantene som garantert ville ha møtt opp i stort antall med ropert og palestinaflagg.
Og politiet har viktigere ting å drive på med enn å passe på den slags folk.
Hvis noen av våre lesere har gule bånd liggende så knytt gjerne en gul sløyfe et eller annet sted i nærområdet. Det ligger en vakker symbolikk i det.
(Hovedfoto: Mette Johanne Follestad, Palestinian Media Watch)