Giulio Meotti skriver oftest om Midtøsten og jødiske problemstillinger. Han er en sterk talsmann for Israel, og er kritisk til både den katolske kirken og til jøder som selv er kritiske til Israel, og ser på dem som tilhengere av antisemittisme.
Meotti har en doktorgrad i filosofi og har skrevet for blant annet Il Foglio i Roma, Wall Street Journal, National Review og Jerusalem Post. Han har også forfattet flere bøker, hvorav boken Et nytt holocaust er oversatt til norsk. Boken beskrives slik hos Adlibris:
Italienske Giulio Meotti dokumenterer i denne boken historiene til de jøder som har mistet livet som følge av palestinsk terrorisme. Mennesker som var på vei til jobb, til markedet, som skulle møte venner. De levde normale liv i en unik nasjon. «Dette er Israels Ground Zero,» skriver forfatteren, «det landet som først opplevde selvmordsterrorisme i stor skala. Mer enn 150 selvmordsangrep er gjennomført, og 500 forhindret. Her er et sort hull som i løpet av 15 år har slukt 1.557 mennesker og etterlatt seg 17.000 skadede.»
Det hører med til historien at Meotti i 2012 ble anklaget for plagiat. Meotti selv hevder det var en svertekampanje fordi han er noe så uvanlig som en journalist som sympatiserer med Israel. At kombinasjonen journalist og pro-Israel er uvanlig, har han unektelig rett i.
Vi omtalte Meotti i desember i fjor, da han satte Norge på kartet for israelerne. Han var ikke nådig i sin dom – forståelig nok. Norge var det eneste nordiske landet som stemte for FN-resolusjonen om umiddelbar våpenhvile i Gaza, en resolusjon som ikke nevnte Hamas-terroren med et ord.
Denne gangen er det Frankrike som står for tur.
Dhimmi-bakeren
«I Frankrike tar sharia over, og ‘de inkluderende’ bryr seg ikke», skriver Meotti i Israel National News.
Det er ikke underlig at den sterkeste kritikken mot islam knyttes til Frankrike i en israelsk avis. På mange måter deler Israel og Frankrike en felles skjebne. Det er de demokratiene som hyppigst har erfart islamistiske terrorangrep. Frankrike har Europas største andel muslimer og merker daglig konsekvensene av masseinnvandring i form av utstrakt segregering, omfattende voldsproblematikk og ikke minst alvorlig vekst i antisemittisme.
Meotti tar for seg hvordan sharia-tilpasningen skjer på fransk gatenivå. Han gjenforteller historien Le Parisien publiserte om bakeren Alexandre Dallery, som etter press og raseri har kunngjort at bakeriet vil slutte å selge svinekjøttprodukter. Avgjørelsen falt etter at en assistent ved bakeriet hadde solgt quiche med bacon til to kunder.
Minutter senere returnerte de to mennene «rasende» og «veldig voldelige» til bakeriet etter å ha oppdaget at det var svinekjøtt i maten deres. For å unngå ytterligere feil, bestemte eieren av bakeriet seg derfor for å fortsette sin virksomhet uten svinekjøtt. I en kommentar lagt ut på Facebook snakket Dallery om «flere press over flere måneder for å gjøre bakverket halal». «De ønsket å brenne alt, ødelegge alt», skrev Dallery. «For å roe gemyttene, selger vi ikke skinke lenger. Ellers brenner de alt».
Kunngjøringen fra bakeriet er skremmende, men vi er i Lyon, den tredje største byen i Frankrike hvor muslimer utgjør 30 prosent av befolkningen. Hvem kan klandre Dallery, dhimmi-bakeren? spør Meotti retorisk.
Dhimmi er definert i SNL som «en islamsk juridisk term i sharia-retten, for ikkje-muslimar i eit samfunn som blir styrt etter sharia-rettens prinsipp».
Koranens regler
Bakeriet som er blitt halal er ikke alene om underkastelsen. Meotti har hentet flere eksempler.
I Vaulx-en-Velin, også i Lyon, innrømmer til og med ikke-muslimske studenter overfor Europe 1 at de føler press fra sharia til å dekke seg til. Og de lykkes med å gjøre Frankrike halal, bit for bit.
Bakeriet er ikke det første som bukker under for islamistiske angrep. I mars i fjor, i Paris, sluttet en algerisk restauratør å selge alkohol etter et raid organisert av muslimer som følger koranens forbud. I Quimper stengte en fransk slakterbutikk etter flere angrep. Restauranten gjenåpnet to år senere, overtatt av en ny familie, men tilbyr nå 100 prosent halalkjøtt…
Bakeriet forteller oss at vi står overfor en klar og umiskjennelig manifestasjon av jihad: muslimers erobring av de «vantro»s territorier. Ved press og trusler blir landet med sekularisme, opplysningstiden, Voltaire og likestilling litt mer kompatibelt med sharia hver dag. I mellomtiden lukker de fleste mediene det blinde øyet, eller rettere sagt begge øynene. Denne fornektelsen av virkeligheten er av en slik art at den grenser til medvirkning.
Meotti påpeker hvordan presset på å servere halalmat og -drikke og presset på kvinnelige studenter for at de skal dekke seg til, er mildere versjoner av det som ellers kommer til uttrykk som voldelig, religiøst raseri. Sistnevnte rir Frankrike som en mare, og har gjort det i en årrekke. Eksemplene Meotti trekker fram er ferske.
I det historiske sentrum av Bordeaux knivstikker en afghaner iført djellaba (fotsid tradisjonell muslimsk skjorte, min anm.) to personer, dreper den ene og skader den andre alvorlig. Han hadde blitt opprørt fordi de hadde «boire un coup», for å ha drukket alkohol, på dagen for Eid al-fitr, høytiden som markerer slutten på Ramadan.
13 år gamle Samara blir slått utenfor Arthur Rimbaud ungdomsskole i Montpellier. «Samara bruker litt sminke – erklærte jentas mor, Hassiba Radjoul – Og denne lille jenta som angrep henne har hijab. De kalte henne kouffar (vantro). Datteren min kler seg i europeisk stil. Det var fornærmelser, kahba (tispe).»
En rektor ble truet på livet fordi han ba en elev fjerne hijaben i timen.
Tilpasning
Meotti påpeker hvordan det franske samfunnet i stadig større grad tilpasser seg islamske særkrav. Dette er hverdagseksempler, det skjer over hele landet, og tilpasningen tar mange former.
I Trappes er alle slaktere halal.
Da statssekretæren for likestilling, Marlène Schiappa, bestemte seg for å bo tre dager i byen Trappes for å gi oppmerksomhet til byer med høy immigrasjonsrate, prøvde hun å stoppe ved et serveringssted «hvor kvinner ikke er velkomne». Ordføreren ba ministeren gå videre «for å unngå en ulykke».
Den algeriske poeten Kamel Bencheikh fordømte det som skjedde med datteren hennes i det 19. arrondissementet i Paris. «Hun ventet på bussen med en venn. Da han kom, stoppet sjåføren, så på dem og kjørte bort uten å åpne døren.» Sjåføren sa til Bencheikhs datter, som hadde på seg et miniskjørt: «Kle deg skikkelig».
I Achenheim, Alsace, ble en liten jente slått av fire muslimer, anklaget for ikke å ha overholdt Ramadan-fasten, da hun gikk av en buss på vei til skolen.
I Perpignan ønsker et halal-supermarked å ansette flere: de må være muslimer og mannlige.
I Bordeaux har det til og med dukket opp butikker som ber «søstre» komme på lørdager og søndager og «brødre» på hverdager.
Det var begynnelsen på ramadan, da flaskevannprodusenten Evian publiserte en tilsynelatende banal melding: «Retweet hvis du allerede har drukket en liter Evian i dag». Annonsen utløste en hatkampanje mot datterselskapet Danone. Evian er anklaget for «rasisme». Derfor bestemte merket seg for å be om unnskyldning.
Vi kan minnes tilsvarende små og store tilpasninger som ligner de franske som Meotti ramser opp. Eksempelvis hvordan ansatte på asylmottak ba ukrainske kvinnelige beboere om å la være å bruke korte shorts og tynne bluser, fordi slik påkledning kan provosere muslimske menn som bor på det samme mottaket.
Hvor går grensen?
I 2022 belyste vi et nedslående funn. Halvparten av befolkningen mente det ikke bør være lov å brenne religiøse symboler. Bare 30 prosent mener det bør være lov. Blant Arbeiderpartiets velgere oppga 60 prosent at de ikke ønsker at det skal være lov å brenne religiøse symboler, mens bare 22 prosent var for at det skal være lovlig.
Det er rimelig å anta at ikke 78 prosent av Arbeiderpartiets velgere tilsvarende mener at det skal være ulovlig å gå med miniskjørt, men samtidig kan man vite at majoriteten av befolkningen mener at det bør finnes en grense for «godtatte provokasjoner». Hvis vi antar at denne grensen skal gå et sted mellom miniskjørt og bokbrenning, hvor skal den da i realiteten gå?
Hvorfor blir ikke majoriteten av befolkningen opprørt over tanken på å skulle være ansvarlige for andre menneskers reaksjoner?
Vi kan gjengi hva vi skrev da vi omtalte miniskjørtforbudet ved asylmottak, for det er nettopp viljen til underkastelse – med mediene som trofaste pådrivere, som er Meottis poeng og bekymring:
En ekkel parallell
I Drammen holdt nylig Sian en demonstrasjon som gikk svært fredelig for seg. I aviser og på sosiale medier gikk en horde kommentatorer ut og lovpriste Drammens håndtering, og det ble påstått at byens muslimer og øvrige motdemonstranter «ignorerte» Sian. Se til Drammen. «Vi respekterte ytringsfriheten, og vi viste Sian fredelig motstand», het det i en kronikk i Drammens Tidende, ført i pennen av representanter for Drammen og omegn tros- og livssynsforum, Buskerud innvandrerråd, Rødt Drammen, Drammen SV og FO Viken.
Å be folk bare ignorere Sian er ikke veien å gå. Vi må vise solidaritet og samhold, og lage alternative arrangement. Det er takket være stor innsats fra ungdommer, frivilligheten, politiet og deler av kommunen at vi lykkes lørdag. Viser vi hverandre respekt og forståelse, er det mulig å leve sammen i fred. Da finner vi samhold i mangfold, het det i kronikken.
Kronikkforfatterne har rett i at det ble gjort et enormt arbeid for å unngå voldelige motdemonstrasjoner, men er det virkelig verdt å juble for? Prinsipielt mener jeg det er verdt å grine for, rett og slett fordi parallellen til å være fanget i et dysfunksjonelt kjærlighetsforhold er så sterk.
«Hvis jeg gjør noe annerledes, så kanskje han ikke slår», er en svært alminnelig tanke for kvinner som lever i voldelige relasjoner. Utgangspunktet for forholdet var selvsagt et håp om gjensidig kjærlighet og fredelig sameksistens, kvinnen og mannen har valgt hverandre og ønsker begge at det skal fungere, ikke ulikt det samholdet majoritetssamfunnet og innvandrere ønsker i møte med hverandre. Begge parter har sagt ja til å inngå relasjonen.
Dysfunksjonen oppstår idet den ene parten skal bære ansvaret for hvordan den andre oppfører seg. «Se hva du fikk meg til å gjøre!», utbryter voldsutøvere i nære relasjoner, med det resultat at voldsofferet forsøker å gjøre noe annet for å forebygge vold. «Hvis jeg ikke maser, hvis jeg holder det rent og ryddig, hvis jeg har middagen klar når han kommer hjem, hvis jeg ikke har utringet bluse sånn at han blir sjalu når andre menn ser på meg…»
Er du villig til å stille med alternative konserter, påstått solidaritet og respekt utenfor flyktningemottak også, slik at de muslimske mennene får noe annet å gjøre enn å trakassere shortskledde, provoserende kvinner? spurte vi den gang.
«Allahicité!» skriver Meotti ironisk, og spiller på det franske «laïcité» – skillet mellom privatlivets sfære som religionen hører hjemme i, og den offentlige sfære der hver person skal fremstå uten etniske, religiøse eller andre kjennemerker og kun som borgere med de samme rettigheter som andre borgere.
Meotti avslutter med ordene til Maurice Dantec, den kjente, avdøde forfatteren som var lei av «Europas dekadanse» og flyktet til Canada: «tout va bien».
Det går bra. Det går seg til. Er det virkelig noen som tror det går seg til av å stadig gi etter for de muslimske særkravene?