Utvilsom snur IMDi bunken hvert år og konsentrerer seg om å oppdatere tallene utfra de tidligere års tall – og å legge eventuelle nye analyser fra ulike forskningsinstitutter inn i sin indikatorrapport. Men hvis man lurer på hvordan det egentlig går med ulike innvandrergrupper og deres barn, så blir man ikke så veldig mye klokere av denne rapporten.
Det går bra …
For som det heter så fint og flott er det en positiv utvikling for mange av integreringsindikatorene, som at flere med innvandrerbakgrunn fullfører videregående opplæring og deltar i høyere utdanning, forskjellene i sysselsetting mellom innvandrere og den øvrige befolkningen har blitt redusert de siste årene, at det er små forskjeller mellom 2. generasjon (det skriver de ikke, de skriver norskfødte med innvandrerforeldre) og den øvrige befolkningen på for eksempel skoleresultater og arbeidsdeltakelse.
Men, som det påpekes, det er behov for mer innsats.
Personer med innvandrerbakgrunn opplever oftere økonomiske vansker og dårlige levekår. Innvandrere deltar også i noe mindre grad i organiserte aktiviteter og frivillighet. Norskfødte med innvandrerforeldre føler seg i større grad integrert enn akseptert som den de er, i det norske samfunnet. Barn av innvandrere opplever også mer diskriminering enn de som selv har innvandret.
Problemet med oversiktsbildet fra IMDi er at de stort sett snakker om tre grupper; innvandrere, 2. generasjon og øvrig befolkning. Når man vet at de med innvandrerbakgrunn kommer fra over 200 ulike land (og selvstyrte regioner), der noen grupper er langt større enn andre, hadde det vært en fordel om IMDi tok seg bryet med gå mer inn på nettopp landbakgrunn. For hvilke grupper innvandrere er det som gjør det bra på videregående skole, deltar i høyere utdanning, er sysselsatt osv.? Vi vet at forskjellene er betydelige, men all den tid vi ikke skal snakke om det, så blir IMDis målsetting om å levere beslutningsgrunnlag til sentrale aktører, ikke minst politikere, bare en overfladisk drøm.
For klart det vil vise positive trender når alt mikses i en stor gryte og røres rundt.
Sier lite
Det gjelder selv om IMDi på noen tema benytter landgruppe 1 (EU/EØS-land, USA, Canada, Australia og New Zealand ) og landgruppe 2 (Asia med Tyrkia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og europeiske land utenfor EU/EØS). Men så kommer det ny inndeling i kapitlet om sosial integrering. Her er landgruppe 1 EU/EØS, Storbritannia, USA, Canada, Australia og New Zealand minus «nye» EU-land i Øst-Europa, landgruppe 2 består av land i EU i 2004 eller senere; Polen, Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Slovenia, Kroatia, Bulgaria og Romania og landgruppe 3 Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania unntatt Australia og New Zealand, Europa utenom EU/EØS, Storbritannia og Norden. Man skal holde tunga rett i munnen for å henge med i disse svingene.
Kort fortalt er det lite å hente i rapporten hvis man har som formål å utforme tiltak for det som ikke fungerer, for sluttsummen på kassalappen er som den alltid har vært: Den øvrige befolkningen (som har overvekt av etnisk norske) gjør det stort sett best, noen vestlige land gjør det bedre enn øvrig befolkning, de fleste vestlige land ligger litt under øvrig befolkning, 2. generasjon gjør det litt dårligere, mens innvandrere gjør det dårligst.
Så vet vi også at ikke-vestlige innvandrere kommer dårligst ut, mens det går noe bedre for 2. generasjon.
Det sier oss bare så ufattelig lite. Forskjellene innad i disse sekkekategoriene er betydelige. For eksempel vil en kvinne fra Thailand neppe ha så mye til felles med en kvinne fra Pakistan, selv om begge kommer fra land i Asia (som 28 prosent av innvandrere i Norge kommer fra, mens 12 prosent kommer fra Afrika. Hele 56 prosent kommer fra Europa, som inkluderer Ukraina).
Fritidsaktiviter
Etter å ha skannet den 159 siders lange rapporten (og fulgt med på den strømmede presentasjonen fra IMDi) er det lite jeg fant å feste meg ved.
Vi kan jo kanskje påpeke at færre synes å finne at innvandringen «i hovedsak er bra for Norge» og ditto flere synes den er meget/ganske dårlig. Men det er bare kanskje, fordi det vel så mye kan være et uttrykk for at Ukraina-sympatien har dabbet noe av.
Det jeg imidlertid fant litt interessant, er deltakelse i fritidsaktiviteter. For det er nok av dem som hevder, særlig i tilknytning til ungdomskriminalitetsdebatten, at barn av innvandrerforeldre ikke har råd til å betale det det koster eller at tilbudet ikke er tilstede. Denne figuren forteller noe helt annet:
Her ser vi at «i løpet av den siste måneden» (på måletidspunktet) var prosentandelen gutter med innvandrerbakgrunn høyest både når det gjaldt idrett, andre aktiviteter totalt, fritidsklubb, religiøs forening og annen organisasjon. De skårer kun lavere på musikk-/kulturskole og korps.
Kriminalitet
Når det kommer til kriminalitet er IMDi straks mer opptatt av nyanser. Med henvisning til relativt gamle tall fra SSB (2019) het det at det er store variasjoner når det gjelder landbakgrunn og ulike lovbruddsgrupper. Det pekes på at overrepresentasjonen er generelt høyest for innvandrere fra Øst-Europa, Afrika, Asia og Sør- og Mellom Amerika. Hvorpå det legges til at dersom en justerer for kjønn og alder blir den lavere, som om det har noen betydning for ofrene for kriminalitet.
De kommer heller ikke unna overrepresentasjonen for 2. generasjon (med like gamle eller eldre tall):
Norskfødte med innvandrerbakgrunn er også overrepresentert sammenlignet med øvrig befolkning (Andersen og Mohn 2017). Gjennomsnittstall for årene 2015–2017 viser at for aldersgruppen 15–35 år har norskfødte menn med innvandrerforeldre en årlig andel siktede på 6,6 prosent, mot 4,1 prosent i øvrig befolkning (SSB 2019).
Interessant er det imidlertid at IMDi fokuserer mye på de med innvandrerbakgrunn som offer for kriminalitet.
Det er stor variasjon mellom ulike grupper og ulike typer lovbrudd. Innvandrere er sterkt overrepresentert blant de som er utsatt for vold, mishandling, trusler og bedrageri. Av unge innvandrere rapporterer 12,8 prosent at de har vært utsatt for vold eller trusler de siste månedene, sammenlignet med 6,9 prosent av unge i hele befolkningen (Vrålstad og Wiggen 2017). Blant innvandrere er det imidlertid langt færre registrerte ofre for seksuallovbrudd.
De 2017-tallene tror jeg ikke holder vann i 2024, men kanskje nyere tall fra Bufdir forteller at de også er ofre blant sine egne:
Det var det jeg klarte å få ut av rapporten (uten å ha finlest). Det er virkelig å håpe at IMDi ved neste indikatorrapport tar seg bryet med å gå bak noen av de overfladiske tallene. Så kan det nevnes at IMDi ikke synes særlig opptatt av at innvandrere og deres barn har noe eget ansvar for integrering. Et søk på «ansvar» i rapporten ga to treff, og hadde ikke noe med personlig ansvar å gjøre.
IMDi: Hvordan går det med integreringen i Norge? Indikatorer, status og utviklingstrekk i 2024