Erik Stephansen synes det er trist at Abid Raja ikke løftes fram som den modige stemmen han er, og skriver om både Raja og fokus på «den omfattende sosiale kontrollen i deler av innvandrermiljøene» i Rai-rai for Raja:
Og når stadig flere ser det, og erkjenner at vi må gjøre mer for å forsvare det liberale demokratiet, så kan vi selvsagt velge å begynne å krangle om hvem som sa det først.
Men det blir for dumt. Da vil jeg heller heie.
Jeg skjønner heller ikke helt de som allerede nå etterlyser konkrete tiltak fra Raja. Selv sier han at det var bevisst, for ikke å avspore debatten. Det kan hende var klokt.
Så i stedet for å komme med et snurt «velkommen etter», vil jeg heller synge «Raj-raj» med DDE og ønske Abid Raja lykke til.
Stephansen viser til fulle at han ikke forstår hva et «snurt velkommen etter» er et uttrykk for. Hvis han tror det handler om en smålig konkurranse om «hvem som sa det først», er det sannelig ikke rart samme Stephansen tror det er klokt å ikke etterlyse tiltak. Det Nettavisens politiske redaktør så raust tar til orde for; lykkeønskninger til Raja, legger en behagelig tåke over det faktum at det ligger tusentalls – ja, tusentalls – ofre for voldelig, undertrykkende ideologi i sporene Raja har etterlatt seg de siste tiårene. Ingen er «snurt», men vi er med rette opprørt på ofrenes vegne.
Å etterlyse tiltaksforslag av en stortingspolitiker er slett ikke et spark under beltestedet, det er mer påfallende å ville synge rai-rai (eller raj-raj, begge varianter brukes i teksten), som om Raja var stortingspolitiker bare når det passer slik. Er Raja selv forsonlig i Stephansens optikk? Det er det lite som tyder på når man ser på hvordan han har operert fra sin maktposisjon opp gjennom årene. Eksempelvis hevdet han, slik vi minnet om i artikkelen Evner Raja å unnskylde? at det var de unge muslimske kvinnene som løy da de fortalte sine historier om kontroll og overgrep tidlig på 2000-tallet. Raja insisterte på at det ikke fantes fnugg av sannhet om muslimske kvinners begrensninger og at islam kunne være en hemsko. Bare antydninger om noe slikt var fremmedfrykt og rasisme, og disse «rasisme-historiene» han har holdt fast ved inntil nylig.
Det er mye å ta tak i Stephansens glede over at Abid Raja endelig har kommet til en ny innsikt. Jeg kunne tatt for meg at det er åpenbart at han ikke vet forskjellen på IRN og WIM, der sistnevnte er World Islamic Mission som Raja var talsperson for. Jeg kunne tatt for meg at han ikke tar innover seg hvor skadelig innvandringen fra MENApt har vært for Norge, men det som fascinerte meg mest i dag var ordbruken Stephansen har valgt når han skal belære oss andre om behovet for hederlig omtale av Raja, som har vært en av de største bremseklossene på integreringsfeltet.
Hva er forsoning?
Valget av ordet «uforsonlig» er ganske interessant, ikke minst når det brukes om Hege Storhaug og HRS. Stephansen forutsetter implisitt at forsoning alltid har relevans, snarere enn å erkjenne at det er tilfeller der det ikke er grunnlag for forsoning eller praktisk talt er umulig.
I Forsoningens muligheter og begrensninger skriver Anne Austad og Tormod Kleiven godt om hva ordet forsoning betyr.
Hvordan kan forsoning forstås og beskrives?
Litt semantikk
Den språklige forankringen av begrepet forteller først og fremst hva forsoning skaper, men gir liten bistand til å si noe om hvordan. Roten til begrepet finner vi ifølge Finn Wagle (2016, s. 163) i klassisk gresk anvendt «bl.a. av Herodot, Xenophon og Platon i betydningen veksle, bytte ut». Idealbildet er at fiendskap, hat og krig byttes ut med vennskap, kjærlighet og fred. I en tilnærming hvor bearbeiding av minner står sentralt, kan en si at det som byttes ut eller endres, er både hva som er innholdet i og hva som skal prege virkelighetsforståelsen i nåtid.
Bibelen i kristendommen bruker to hebraiske ord som oversettes med «forsoning». Kãfar kan oversettes med «å dekke». Det som var, er nå dekket over eller dekket til. Det andre ordet, ruah, betyr «å lukte» eller «å ha velbehag i». Ordene peker begge på resultatet av forsoning. Det som var ødeleggende i relasjonen, er nå dekket til slik at det oppleves godt å forholde seg til hverandre (Illustrert norsk Bibelleksikon, Gilbrant, 1967, kolonne 1256). Det utfordrende i denne forståelsen kan være når tildekking brukes som et maktmiddel for å skape en sameksistens basert på den sterke parts premisser.
I engelsk litteratur brukes ordet «reconciliation» om forsoning. I likhet med franske, italienske og spanske paralleller går dette ordet tilbake til det latinske «reconciliare» som betyr å «føre sammen igjen» (Leer-Salvesen, 2009a, s. 12). Det innebærer at det som var splittet både i et menneske og mellom mennesker i konflikt, blir helet eller ført sammen. Det kan imidlertid også tydeliggjøre den prosessuelle siden av forsoning hvor arbeidet er å avklare premissene for å «føre sammen» partene til en dialog om det som skiller dem.
I HRS forholder vi oss til virkeligheten, ikke til idealtilstander der alle skal ende opp med å elske hverandre. Ei heller vil vi dekke til de faktiske forhold, vi har i over to tiår, Hege Storhaug siden tidlig 90-tall, gjort det stikk motsatte når det gjelder vold, kontroll og tvang i innvandrermiljøene. Vi har ingen tro på at man kan forsones uten at det finnes ønske om forsoning hos motparten – og det ønsket finnes i forsvinnende liten grad i patriarkalske, innvandrede muslimske miljøer. Når Stephansen leker overdommer og fastslår at HRS har møtt praksis i islam på en uforsonlig måte, tar vi det faktisk som en hedersbetegnelse. Vi er uforsonlige med psykisk og fysisk voldelige undertrykkere.
Forsoningens glede
Forsoningen gir en slags fornyelse av et forhold som fortsatt er i utvikling. Forsoning inneholder noe utover det at vi tilgir den andre parten eller at vedkommende tilgir oss, skriver Bjørnar Berg i boka Hva lærer døden oss?, og han påpeker noe viktig om det uforsonlige.
Hvis vi skal forsones med noen, må vi ha et ønske om å forsones
Likevel er det urealistisk å tro at alle konfliktfylte forhold kan forsones. Det fins gode grunner til at enkelte velger å holde seg borte fra visse personer. Mennesker som gjentatte ganger krenker oss på grunnleggende vis, er det usunt å ha kontakt med. Da er det underordnet om det dreier seg om familiemedlemmer eller andre.
Å opprettholde kontakt med noen som ikke respekterer integriteten din, kan bli en vond sirkel der man føler man ikke fortjener noe bedre enn den dårlige behandlingen man opplever.
Ofre for æreskultur på norsk jord, voldtektsofre, voldsofre, psykisk nedbrutte ofre som har måttet ta til takke med å fortsatt leve undertrykte liv, har måttet ta til takke nettopp på grunn av forsoning. Ikke forsoning med ofrene, men med overgriperne, ganske enkelt fordi det er overgripernes, moskemiljøenes virkelighetsbeskrivelser, som har blitt lagt til grunn når myndigheter og etterdiltende medier jakter fred og forsoning med muslimske innvandrermiljøer. Det er en ganske guffen realitet å ta innover seg, for det handler ikke så rent lite om «de forsonlige» politikerne og medieaktørenes egne gode følelser – og vilje til å dekke over realitetetene. Bjørn Berg skriver om følelsene:
Filosofen András Szigeti har forsket på forsoning og tilgivelse. Han forteller at mennesker som tilgir eller blir tilgitt, gjerne erfarer en befriende, psykologisk virkning som rommer «opplevelsen av renselse og helbredelse, den virkelige fornyelsen av personlige forhold, [og] oppgjøret med og godtgjørelsen for det forgangne» (2017, s. 260–261).
Klart det er deilig å hensettes i en slik opplevelse, både for «de gode» og for representantene for den undertrykkende, kontrollerende religionsutøvelsen. For Abid Raja, som av Stephansen utpekes som klok fordi han ikke vil snakke om tiltak mot miljøene som undertrykker kvinner og lærer barn at det vestlige, norske demokratiet er haram, er det kanskje befriende å være forsonlig. Men det innebærer også en aksept for at ofrene må vente. Enda en gang.
Vi påpekte for tre år siden, da Rajas søster Abida hadde utgitt bok, at det samme skjedde. Maktmennesker og medier var straks islamkritiske, alle som en.
Når skravleklassen nå posisjonerer seg ivrig rundt Abida Raja, har det tilsvarende posisjoneringskåthet, men kravet om å «prate åpent om» er fullstendig risikofritt, for ikke et eneste av disse pratemenneskene har et konkret tiltak å legge på bordet, og dermed heller ingen risiko for den eventuelle utstøtingen slike forslag kunne medføre for dem selv.
Et eksempel
Hvis vi avlegger Austad og Kleiven enda et besøk, skriver de godt om makt. Makt er helt vesentlig for å forstå hvorfor og hvordan det norske samfunnet har havnet i en situasjon der innvandret kontroll- og voldsproblematikk har fått vokse seg stor og farlig. Også med tanke på Rajas posisjon kontra aktører som HRS’ posisjon, er makt en vesentlig faktor å forstå noe om.
Forfatterne tar utgangspunkt i en eksempelhistorie når de forklarer makt og forsoning. Historien gjengis her. Den kunne like gjerne vært hentet fra Rotherham, der pakistanske menn groomet og forgrep seg på unge, ressurssvake jenter. Den kunne like gjerne omhandlet muslimske småjenter som blir utsatt for dumping i hjemlandet og omskjæring, med godsnakkende integreringstanter her på berget og politikere som Raja, som i en årrekke har lagt slør over virkeligheten.
Tre menn kom og sa at dette måtte det bli slutt på. De hadde tenkt å ordne opp selv, men ektefellene deres hadde sagt at de måtte gå og fortelle sin historie til noen som de trodde kunne hjelpe dem. De kontaktet presten, og de involverte helse- og sosialsjefen. «Nå er den eldste gutten min like gammel som den første gangen han var på meg», sa Per, en av de tre mennene. Det var en avgjørende motivasjon til å ta dette opp. Han visste at mannen, «Stian», fortsatt holdt på med det samme som det han ble utsatt for. De tre mennene ga oss fullmakt (og tillit) til å håndtere dette – helst på en måte uten for mye støy, men slik at de ikke trengte å være redde for at nye skulle bli utsatt.
Stian var leder på det kristne bedehuset og en sentral skikkelse i bygda. Da vi tok opp med ham at vi hadde historier om at han hadde seksuelt forgrepet seg på gutter, erkjente han at det var sant – og han ba om råd om hva han skulle gjøre. «Vi har noen her som kan kjøre deg til lensmannskontoret», sa vi. «Der sitter lensmannen klar til å ta imot deg.»
Stian hadde seksuelt krenket tjue gutter i barne- og tenåringsalder over en tjueårsperiode. Han ble dømt for to av disse tilfellene da de øvrige hendelsene var strafferettslig foreldet. Etter soning fortsatte han å bo i lokalsamfunnet og som nærmeste nabo til Per, som han hadde misbrukt over flere år.
Dette var altså eksempelet, før forfatterne går nærmere inn på maktbegrepet:
Makt
At makt misbrukes er grunnlaget for at det i det hele tatt er behov for forsoningsarbeid. Maktutøvelse er samtidig en forutsetning for at det kan skje en forsoningsprosess. Michel Foucault (1999, s. 104) skriver at makten er overalt fordi den kommer alle steder fra. Det forteller at maktens vesen og væren er til stede i enhver sammenheng hvor mennesker forholder seg til hverandre. Maktutøvelse er med andre ord ikke et valg. Valget er hvordan makten brukes, hvorvidt en anvender makt til å forholde seg til andre på en god og verdiggjørende måte, eller om makten brukes slik at en krenker den andre.
Sosiologen Max Webers klassiske maktdefinisjon (2000, s. 53) beskriver makt som muligheten til «å sette gjennom sin egen vilje i det sosiale samkvem». Dette tydeliggjør at maktutøvelse må ses i sammenheng med den posisjonen personen har som grunnlag for å utøve makt. Niklas Luhmann (1979, s. 114) tydeliggjør og nyanserer dialektikken mellom utøvelse og posisjon når han skriver at maktutøvelsen like gjerne kan innebære å nøytralisere den andres vilje framfor å bryte den ned. I den aktuelle eksempelfortellingen var mannens maktposisjon basert på tillit. Det ga grunnlag for å påføre de unge guttene en selvforståelse hvor egenviljen ble definert av den voksnes virkelighetsbeskrivelse. Dermed ble de seksuelle krenkelsene både legalisert og taushetsbelagt.
Å bryte dette maktgrepet forutsatte en motmakt basert på nye relasjonelle allianser som ga muligheter for å endre virkelighetsforståelsen og plassere ansvaret hos den skyldige. En maktanalytisk tilnærming innebærer å beskrive maktanvendelsens dynamikk. Når konflikt fører til krenkelser, overgrep og undertrykkelse i en asymmetrisk maktrelasjon, kan det innebære at den sterke parts virkelighetsforståelse plantes inn i den andres bevissthet. Samtidig kan en maktteoretisk tilnærming bidra til å beskrive premisser for hvordan en kan ta et oppgjør med dette, slik at ansvar blir plassert der det hører hjemme. Maktutøvelse er med andre ord også et grunnlag for å etablere og gjennomføre en forsoningsprosess som ivaretar den svake part.
Det hadde vært interessant å høre Stephansen og andre medieaktørers tanker om hvem som sitter med makt- og tillitsposisjoner, og videre hvilke tanker de gjør seg om hvem som er den svake part. Abid Raja har med sin posisjon og sin bakgrunn en enorm makt til å definere virkeligheten – og han gjør det. Hvordan han gjør det varierer fra år til år, men posisjonen hans er den samme. Det verste er at han ved å unngå tiltaksforslag i dag fortsetter å unngå ivaretakelse av den svakeste part.
Når Raja hylles for sin erkjennelse er nedlatenheten til å ta og føle på. Mens rasisme- og ekstremismeanklagene har haglet fra Raja i to tiår, er han straks tilgitt, sågar forsont, straks han endrer virkelighetsbeskrivelse.
HRS, som alltid har hatt som mandat å fortelle ofrenes historier, har selvsagt ikke noen posisjon som gir grunnlag for å utøve makt. Det er til enhver tid den i den sterkeste maktposisjonen som definerer sannheter, og når det er opportunt å påpeke de negative sidene ved islam, så gjøres da også det.
Uforsonlighet i praksis
I dag kan vi stolt framholde «den uforsonlige måten», og i tillegg til over 15.000 tilgjengelige på rights.no, ja, femten tusen artikler, en rekke rapporter i en årrekke, ser det «uforsonlige» brøytearbeidet til Storhaug slik ut, selv når Stephansen mener det er modig av Raja å snu kappen i dag:
1996: Mashallah – en reise blant kvinner i Pakistan, der omtalen fra Den Norske Bokdatabasen er som følger:
Boka tar for seg kvinneliv i Punjab, der de fleste norsk-pakistanere har sine røtter. På sin reise har forfatteren intervjuet pakistanske kvinner om deres forhold til kjærlighet, ekteskap og seksualitet, med islam kontra pakistansk kultur og tradisjon i bakhodet. For alle som vil forstå det pakistanske samfunn og norsk-pakistanernes tanker og holdninger.
1998: Hellig tvang – unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap, der omtalen fra Den Norske Bokdatabasen er som følger:
I boken møter vi unge, norske muslimer. De er norskfødte etterkommere av tradisjonsbundne muslimske innvandrere. De lever i frykt for at foreldre og slektninger skal tvinge dem inn i arrangerte ekteskap. Ungdommene forteller til dels svært brutale historier. Med litteraturliste.
1999: 3 dokumenttarinnslag i TV2 basert på boken Hellig tvang.
1999: Hege Storhaug utarbeidet i en en kriseguide om tvangsekteskap for organisasjonen SEIF [Selvhjelp for innvandrere og flyktninger].
Guiden i pdf-format, oppdatert 16. mai 2002.
2000. Avslører i to dokuemntarer på TV2 at jenter i Norge kjønnslemlestes, og at afrikanske imamer støtter praksisen.
2001: Omskjæring : en guide mot kjønnslemlestelse
2003: Human Visas: A Report from the Front Lines of Europe’s Integration Crisis
2003: Feminin integrering, der omtalen fra Den Norske Bokdatabasen er som følger:
I boken dokumenteres kritikkverdige forhold i det fleretniske samfunnet, og en rekke tiltak for å beskytte enkeltindivid mot overgrep blir analysert, kommentert og foreslått. Boken fokuserer på fire hovedtema: familiegjenforening gjennom ekteskap, tvangsekteskap, kvinner som nektes skilsmisse, og kjønnslemlestelse av jenter. Verdigrunnlaget er menneskerettigheter generelt, og kvinners og barns rettigheter spesielt. Har litteraturliste.
2006: Men størst av alt er friheten – om innvandringens konsekvenser, der omtalen fra Den Norske Bokdatabasen er som følger:
Boken er et innlegg i debatten om Norges fremtid. Innvandringen fra den ikke-vestlige verden er dagens og morgendagens største politiske utfordring. Den er skrevet i håp om å bekjempe fordommer som stenger for en åpen og kritisk refleksjon rundt innvandringens konsekvenser. Boken viser omfanget av et Norge som er skjult for mange: et brutalt, repressivt og religiøst patriarkat, særlig forankret i noen muslimske innvandrermiljøer. Sentrale begreper i forfatterens historie om norsk innvandrings- og integrasjonspolitikk er omvendt rasisme, henteekteskap, søskenbarnekteskap, levende visum, parallellsamfunn, hjemsendelse og kjønnslemlestelse. Har litteraturliste.
2007: Tilslørt, avslørt – et oppgjør med norsk naivisme, der omtalen fra Den Norske Bokdatabasen er som følger:
Forfatteren mener at bruk av slør svekker sentrale menneskerettigheter. Hun tar et oppgjør med den unnfallenhet og naivisme som hun mener preger norsk debatt om tildekking av kvinner.
2015: Islam. Den 11. landeplage Her er kanskje en privatlesers omtale vel så interessant som forlagets:
Boka er en brannfakkel. Hege Storhaug er en varsler. Foruten at hun jobber for likestilling, kvinner og barns rettigheter, har hun stått mye alene og advart mot voldelig islam i mange år. I denne boka skriver hun om utbredelsen av islam i Europa. Om hvor viktig det er at vi må kunne kritisere religioner, og at det også gjelder å kunne kritisere islam. Om kvinneliv og kvinneundertrykkingen i islam. Om tvangsgifte og arrangerte ekteskap. Om forskjellige retninger innen islam. Om islam som en trussel mot vår sivilisasjon og vårt demokrati. Om islam som en trussel mot vår frihet, vår ytringsfrihet.
Hun er opptatt av at muslimer også skal kunne leve frie, demokratiske liv, uten den undertrykkende tvangen som den mest fundamentalistiske islam pålegger dem (min uthev.).
Hun har skrevet en meget personlig bok om islam. Siden hun oppdaget kvinneundertrykkingen i islam har hun besøkt Pakistan 17 ganger. Først for å finne ut ved selvsyn hvordan islam fungerer i praksis. Så fikk hun venner i landet, og har returnert mange ganger. Hun har også reist til mange steder i mange andre land for å finne ut hvordan muslimer innretter seg i Europa. Hun skriver om sharia-områder i Frankrike, Danmark og Sverige, områder der islamsk lov gjelder, og selv politiet ikke våger å gå inn.
Fundamentalistisk, bokstavtro og voldelig islam blir forkynt i forsamlinger, både i Norge og andre steder i verden. Det er salafistene som skremmer mest. Salafisme forherliger det opprinnelige islam, med steining for utroskap, avhogging av hender og føtter, pisking og tildekking av kvinner. Og det ser ut som det er den retningen innen islam som fanger flest unge sjeler i landet vårt.
Boka inneholder så mye. Hege Storhaug skriver til den alminnelige norske borger. Hun er redd for at vi kan miste vårt demokrati, våre frihetsverdier og vår ytringsfrihet, hvis radikal islam får utvikle seg uhemmet. Og omtrent hver eneste side har henvisninger til andre bøker, dokumenter, nettsteder og videoer på youtube. Du må lese selv, for å få et ordentlig innblikk i hva alt dette handler om. Voldelig islam er vår tids største trussel. Vår frihet er truet. Europa ulmer.
I absolutt alle bøker, rapporter og artikler ligger det samme til grunn: Friheten skal være den samme for alle som lever i Norge. Også for innvandrerkvinner og barn. På det punktet er vi uforsonlige, og kritikken mot Raja må gjerne oppfattes sur av Stephansen. Vi mener kritikken er mer enn velbegrunnet, den er nødvendig for ofrenes del.