Rapporten Ökningen av skjutvapenvåld (2024:7) er laget på et direkte oppdrag fra regjeringen. I bestillingsbrevet heter det blant annet følgende:
Økningen i skytevåpenvold i Sverige – Brå har i tidligere studier fremhevet at forskyvninger i normer over tid i det kriminelle miljøet har bidratt til økningen i skytevåpenvold i Sverige. Brå skal derfor undersøke nærmere hvordan disse normskiftene kan knyttes til utvikling av konflikter mellom og innenfor kriminelle nettverk. I studien skal Brå kartlegge utviklingen av våpenvold i Sverige siden midten av 2000-tallet, da økningen startet. Fokus må være å kartlegge trendkriminalitet, blant annet for å identifisere handlinger som kan ha bidratt til økning eller endring av voldsbrukens karakter, og analysere hvilke faktorer som kan ha hatt betydning for normskiftet innenfor kriminelle miljø. Brå skal også foreslå tiltak som kan bidra til å bryte den negative trenden med våpenvold. Brå må innenfor oppdragets rammer rådføre seg med Politimyndigheten som skal bistå Brå i datainnsamlingen. Oppdraget skal meldes til Regjeringskontoret (Justisdepartementet) senest 1. september 2024.
Endringer
Studien starter således på midten av 2000-tallet, da antallet skadde og drepte i skyting i kriminelle miljø virkelig begynte å øke. Det blir beskrevet i detalj hvordan våpenvolden har utviklet seg. Det heter blant annet at i de kriminelle miljøene hvor våpenvolden skjedde, i stor grad preget var hierarkisk organiserte grupperinger (eller det som vi i Norge kaller gjenger). Her var det etablert regler og praksis for når skytevåpen skulle brukes og hvem som brukte dem. Dette gjelder ikke lengre. Nå er gjengene mer knyttet til bostedsområder, som igjen knyttes til endringer i narkotikamarkedet. Altså en territoriell kontroll av salg av narkotika.
I de gjengene som da blev dominerande i våpenvold var det også et hierarki, men organiseringen endret seg. Dette førte blant annet til at bruken av vold ikke ble regulert like strengt som tidligere. Våpenvolden rettet seg ikke bare mot ledende skikkelser i kriminelle miljø, men kunne ramme helt andre, typisk i andre ledende posisjoner. Det medførte også at våpenbruken ikke lengre ble fullt ut styrt av gjengen, men gikk mer på det individuelle initiativ.
På andre halvdel av 2010-tallet registrerer Brå en ny endring. Det skjer en mer fragmentering i bostedsområde-gjengene, og våpenvold blir vanligere i personkonflikter. I overgangen 2010-2020 slår individualiseringen enda sterkere ut, med flere gjenger og større geografisk mobilitet. I tillegg blir de kriminelle yngre, og stadig flere av disse unge utfører våpenvold på vegne av andre, ikke minst for egen status og penger.
Endringer som dette har vært åpenbar for de fleste over tid. Det store spørsmålet er imidlertid hvorfor denne utviklingen har funnet sted, hva er årsakene? Og det er jo nettopp det Brå har fått i oppdrag å forklare.
Det kan kanskje best svares på med Mats Skogkärs ord i Bulletin:
«Det er påfallende at det finnes en forklaring, eller delforklaring, som Brå unngår med kirurgisk presisjon: Den betydning innvandringen til Sverige har hatt, både før og under den studerte tidsperioden.»
Verken innvandring eller migrasjon nevnes med ett ord i rapporten. Det gjør heller ikke integrering, eller mer presist; mangel på integrering.
Innvandring og overrepresentasjon
I perioden som Brå studerer økte andelen innvandrere (som omtales som personer født i utlandet) fra 12,4 til 20,6 prosent, ifølge Sveriges statistikk (SCB). Økningen utgjør litt over 1 million mennesker. Andelen av befolkningen med innvandringsbakgrunn økte fra 16,2 til 27,2 prosent.
Brå er godt kjent med at personer med innvandringsbakgrunn er sterkt overrepresentert blant dem som er mistenkt for kriminalitet. I 2021 kom de selv med rapporten Misstänkte for brott bland personer med inrikes respektive uterikes bakgrunn (2021:9). Dette var den tredje rapporten om temaet fra Brås side.
Resultatet over andelen mistenkte for kriminalitet i de ulike gruppene så slik ut:
- Blant etniske svensker (født i Sverige av svenskfødte foreldre) var andelen 3,2 prosent (4,8 for menn og 1,5 for kvinner)
- Blant svenskfødte med én svenskfødt og én utenlandsfødt foreldre var andelen 5,9 prosent (8,6 for menn og 3,1 for kvinner)
- Blant svenskfødte med to utenlandsfødte foreldre (2. generasjon) var andelen 10,2 prosent (15,3 for menn og 4,8 for kvinner)
- Blant innvandrere var andelen 8,0 prosent (12,2 for menn og 3,9 for kvinner)
Å være registrert som mistenkt for kriminalitet er altså 2,5 ganger så vanlig blant innvandrere som blant etniske svensker. For 2. generasjon det 3,2 ganger så vanlig.
«Overrisikoen» for å bli mistenkt for kriminalitet, som Brå kaller det, er veldig forskjellig avhengig av region og opprinnelsesland. Blant personer født i regionene i Øst-Asia, de nordiske landene unntatt Sverige, EU15 og Vest-Europa unntatt de nordiske landene og i landene USA, Canada, Australia og New Zealand, er en relativt liten andel mistenkte for kriminalitet (andelene er rundt 3,5 %). Blant de som er født i i Sørøst-Asia og andre Oseania er andelen 5,7 prosent, deretter følger, Sør-Asia (6,2 %), nye EU-land (6,8 %), resten av Europa (8,3 %), Sør-Amerika (9,2 %), Mellom-Amerika og Karibia (10,1 %), Vest-Asia (11,9 %), Øst-Afrika (12,9 %), Nord-Afrika (14,8 %), Sentral-Asia (15,8 %) og resten av Afrika (18,7 %).
Listen sier sitt, uten at Brå finner det verdt å nevne når de analyserer våpenvoldens utvikling i landet.
Det alle egentlig vet
Mats Skogkärs viser også til en annen rapport, Våldsbejakande extremism och organiserad brottslighet (2018),fra Institutt for fremtidsstudier, der den organisert kriminaliteten deles inn i fem kategorier: nettverk (gjenger), løsere organiserte enheter (partiella organisationer på svensk), gategjenger, MC-gjenger og mafia. Under perioden 1995–2016 var 13.271 personer i studiepopulasjonen mistenkt for minst ett kriminelt forhold.
De fant at i gjengene var 69,3 prosent enten innvandrer eller 2. generasjon. Blant medlemmene i løsere organiserte enheter var tilsvarende andel 73,7 prosent, blant gategjenger 79,1 prosent og i mafia 90,5 prosent. MC-gjengene skilte seg ut ved at et flertall, 56,3 prosent, var etniske svensker, mens en tredjedel (32,4 prosent) hadde innvandrerbakgrunn.
I juni 2021 kartla den svenske avisen Dagens Nyheter alle personene som var blitt arrestert, tiltalt eller dømt for våpenvold fra 2017. Det omfattet 432 personer, der 41 prosent var innvandrere og ytterligere 35 prosent var 2. generasjon. Ifølge Skogkär hadde disse hovedsakelig sine røtter i Irak, Somalia, Syria, det tidligere Jugoslavia, Libanon og Tyrkia.
I 2017 kartla politiet de om lag 400 farligste gjengkriminelle i Stockholm. Dette er gjengmedlemmer som myrder, raner, driver med utpressing, trusler og mishandling. Det ble oppgitt at 62 ledere styrte 19 gjenger. I gjengivelsen i Expressen ble flere av disse gjengitt med navn og bilde, og det er åpenbart hvem som er overrepresentert: Jeffrey Ong, Dragisa Nikolic, Ahmed «Manolo» Mohamed, Makuena-Kiyika «Evy» Nkiwa, Govan Salar Mirza Aziz, Sami Dali, Hakim Dali, Adriano Rodriguez Cadiz, Agid Nader Kader, Akram Nader, Kawa Nader, Ramazan Akif Erdogan, Firat Güneri, Kardo Nabil Ibrahim, Hamid Taki, Michael Ghebru, Pietro Ghebru – og deretter; Anders Stenson, Harris Österdahl og broren Dennis Österdahl.
Hvorfor dette ikke er sentral informasjon i Brås siste rapport om våpenvold, er særdeles vanskelig å forstå. Men det er vel samme tankegang som en rekke norske politikere har tilkjennegitt, sist Høyre-leder og statsministerkandidat Erna Solberg, at kriminelles opphav tilsynelatende ikke har noen betydning. Det er faktisk så banalt tenkt at man ikke undres over hvorfor Norge er på vei inn i svenske tilstander. Man kunne faktisk snudd det hele på hodet og søkt svar på følgende spørsmål: Hvorfor er det blant innvandrere og 2. generasjon så stor overrepresentasjon i kriminalitet? For det var vel akkurat det den svenske regjeringen var på jakt etter.