Det er nok en del som setter spørsmålstegn ved om Støre-regjeringen – sammen med en stor handelsdelegasjon – er seg bevisst hva de står overfor i møte med Kina. Særlig når vi nylig har erfart hvor naivt statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) har uttalt seg om ytterligere samarbeid med Qatar.
Her ble vi fortalt at Qatar har engasjert seg i freds- og forsoningsdiplomati (som Norge, må vite), at landet satser på fornybar energi i tillegg til gass og om eventuelt våpensalg til landet – fordi vi «skal forstå» at Qatar ruster opp sitt forsvar i den delen av verden. Så skal Støre selvsagt snakke med emiren om menneskerettigheter, ja, alt er bare velstand.
At Qatar er et klanstyrt diktatur, et ultrarikt mikroland som åpenlyst subsidierer terrororganisasjon etter terrororganisasjon, har tette bånd til Det muslimske brorskapet og i realiteten er Hamas, må vi ikke blande inn. Norge lar seg åpenlyst forføre av Qatars ideologiske maktbruk – og nå skal vi snuble inn i samme forhold med Kina?
Naivt
Det mangler ikke på advarsler mot Støres besøk i Kina. For eksempel har Natos generalsekretær Jens Stoltenberg vært tydelig i sin kritikk av Kina, ikke minst på grunn av Kinas tette bånd til Russland. Stoltenberg har fortalt at etter hva Nato har sett, har Kina og Russland underskrevet en avtale, rett før fullskala-invasjon av Ukraina, der de lovet hverandre «partnerskap uten grenser». Russland og Kina jobber mye tettere sammen, både økonomisk og politisk – og militært.
Han advarte også Norge om å ikke være naiv i forhold til hva det gjør med vår avhengighet av Kina, om det gjelder for eksempel råvarer eller teknologi.
Men det er akkurat det statsminister Støre fremstår som; naiv.
Søndag reiste Støre til Kina for å markere 70 år med diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken Kina, meldte NTB, som spurte Støre hva han hadde tenkt å si til Kinas mektige president, Xi Jinping?
– At vi ønsker samarbeid, handel, utveksling, og felles innsats på områder som klima, kunstig intelligens, de globale og store sakene. Og så er jeg opptatt av å snakke om Ukraina.
På Ukraina-punktet kommer Støre med en tydelig advarsel til den kinesiske presidenten:
– Kina må være klar over at Europa følger med. Det trengs en stor innsats for å få den krigen til å slutte. Og hvis vi ser eksempler på at Kina får den krigen til å bli forlenget gjennom direkte og indirekte støtte til Russlands krigføring, så vil det ha veldige konsekvenser for Kinas interesser i Europa.
Statsministeren bekrefter at han også kommer til å ta opp menneskerettighetssituasjonen.
– Det er alltid en del av den dialogen vi har med Kina.
At menneskerettighetssituasjonen alltid er en del av dialogen med Kina, er fullt forståelig. Nettopp fordi kinesiske myndigheter ikke bryr seg nevneverdig om hva andre måtte mene. Så hvis Støre virkelig tror at det nytter å komme med advarsler til Xi Jinping og at Europa utgjør noen trussel for Kina, da kan man begynne å lure.
På spørsmål fra NTB om Norge og Kina er venner, svarer Støre:
– Ja, det vil jeg si. Vi er venner som også kan snakke om det vi er uenige om. Vi har et respektfullt forhold.
Støre mener forøvrig at resten av Europa i stor grad deler Norges syn, som han ifølge NTB oppsummerer slik: «Samarbeid, åpen dialog, men også på noen områder ta klare sikkerhetshensyn».
Den allmektige og Den allvitende Xi
Utenriksredaktør i NRK, Sigurd Falkenberg Mikkelsen, sier i en kommentar i dag at det «er nok ikke med stor bekymring Kinas leder Xi Jinping i dag tar imot Jonas Ghar Støre i Beijing, selv om statsministeren har varslet at han vil ta opp både Ukraina og menneskerettigheter i samtalen». For Xi Jinping «leder verdens nest mektigste land og tar hverken kritikk eller ordre fra noen».
Hvor egenrådig Xi Jinping (71) er, har kanskje forfatter og Kina-kjenner Torbjørn Færøvik forklart best. I et innlegg på Facebook for noen dager siden, skrev han:
Han ynder å posere som Den allmektige og Den allvitende. Men er han det?
Xi Jinping har styrt Kina i tolv år. I neste uke mottar han Jonas Gahr Støre i Folkets store hall i Beijing. Vår langveisfarende statsminister får møte en oppblåst diktator som har for vane å slå an en faderlig tone overfor sine gjester, for Xi har alltid rett.
Færøvik fortsatte:
Under Xis ledelse er Kina blitt stadig brunere. Ja, brunere. Under Hitler og Mussolini var individets lykke uløselig knyttet til partiets og nasjonens lykke. Dagens kinesere får høre nøyaktig det samme. Individet har ingen selvstendig rolle. Bare ved å elske Xi (Føreren), kommunistpartiet og fedrelandet kan det realisere sine søte drømmer.
Siden Xi alltid har rett, kolliderer Kina daglig med resten av verden. I Sør-Kinahavet braser kinesiske kystvaktfartøyer inn i filippinske fartøyer i filippinsk farvann. Den foreløpig siste provokasjonen fant sted 30. august på Sabina Shoal. Den rike fiskebanken ligger 75 nautiske mil fra Filippinene og 630 nautiske mil fra Kina. Xi gjør krav på nesten hele Sør-Kinahavet, stikk i strid en kjennelse i Haag i 2016.
På grensen til India egger Kina til krig. Xi sikler etter den nordøstlige indiske delstaten Arunachal Pradesh. På det kinesiske «standardkartet» som ble offentliggjort for to år siden, er hele delstaten inntegnet som kinesisk territorium. Mens spenningen stiger, ruster partene opp i rekordfart.
Xi, som gjør krav på å være en mester i diplomati, har også klart å frontkollidere med USA, EU-landene og et stort antall andre land. Han hyller krigsforbryteren Vladimir Putin som sin «nære venn» og forsikrer at Kinas allianse med Russland er «ubrytelig».
I dette øyeblikk, mens du leser denne artikkelen, bombarderer statsfinansierte kinesiske hackere databaser over hele verden. For tre år siden brøt de seg inn i Stortingets e-postsystem. I årenes løp er talløse norske institusjoner, selskaper og enkeltpersoner blitt angrepet.
Kinas manglende respekt for andre gjør det svært vanskelig å forstå Støres ideer om at de er våre venner som vi kan snakke om det vi er uenige om og der vi har et respektfullt forhold overfor hverandre. Det høres bare naivt ut. Færøvik minner oss også om at databasen til EU-kommisjonen i Brussel i 2017 ble frastjålet 2.000 dokumenter, og i Tyskland, Frankrike og Storbritannia er de på vakt hele tiden. I USA skal FBI-direktør Christopher Wray være «mildt sagt fortvilet», og tidligere i år «fastslo han at Kina aktivt forsøker å trenge seg inn i kritisk amerikansk infrastruktur. Også Canada har fått mer enn nok».
Men for Norge er det visstnok ikke nok, og det selv om PST trekker Kina frem som en våre største sikkerhetstrusler.
Hva vil Kina?
På plass i Kina ble Støre møtt på rød løper av Kinas viseutenriksminister Deng Li på flyplassen og en æresgarde hadde møtt opp for å ta imot Norges statsminister, melder NRK i Beijing. Her gjentar Støre sine ambisjoner om å samarbeide med Kina, men også å beskytte norske interesser.
Cui Hongjian, professor ved Universitetet for utenriksstudier i Beijing og en av Kinas fremste Europa-eksperter, er imidlertid noe skeptisk til den norske strategien. Han sier til NRK at Kinas topprioritet åpenbart er forhandlinger om frihandel, og at de også «ønsker mer samarbeid om håndteringen av klimaendringer, et problem som Kina, Europa og USA alle må takle».
Samtidig advarer han Norge og Europa mot å tro at man står fritt til å velge hvilke områder man ønsker samarbeid på, og hvilke man kan velge bort.
– Jeg tror ikke det er rimelig for Europa, eller Norge, å skille klimaendringer fra andre temaer, og si at vi bare skal samarbeide på dette enkeltområdet. Mens man på andre områder kan se økt konkurranse, eller til og med konfrontasjon, sier Cui til NRK.
Støre står imidlertid på sitt; Norge må klare å finne en balanse med Kina, som er Norges største handelspartner etter EU og USA.
Ett sentralt spørsmål for dette besøket ble stilt av Færøvik i overnevnte innlegg; hva vil Støre med sitt besøk, og hva vil Kina med lille Norge?
Hans eget svar er interessant:
Det er kanskje lettest å besvare det siste spørsmålet først. Som president og partisjef møter Xi normalt ikke tilreisende statsministre. Når han gjør det denne gang, er det fordi Kina har et vedvarende behov for å så splittelse mellom europeiske land og mellom Europa og USA. Xi Jinpings brunstripete diktatur er mer upopulært i Vesten enn noensinne. Derfor teller enhver liten seier.
Xi er naturligvis klar over at Norge er et europeisk utenforland. Vi står utenfor EU. Når EU-kommisjonen hever tollsatsene på statssubsidierte kinesiske elbiler, lar Norge være å gjøre det. Slikt blir lagt merke til i Beijing, hvor Norge stort sett betraktes med et skjevt smil.
Støre har for sin del et behov for å snakke om viktige internasjonale spørsmål. Kina er et land i verden. Derfor er det viktig å samarbeide om globale utfordringer som helse og miljø. Men i hvilken grad skal vi veve norsk økonomi inn i den kinesiske? Handle med landet, investere i det?
Dette er et springende punkt. Norge har siden 2008 forsøkt å fremforhandle en frihandelsavtale med Kina. Til alt hell satte pandemien en stopper for forhandlingene. I lys av de siste års politiske utvikling bør Norge skrinlegge prosjektet for godt. I EU og USA er ordet «de-risking» på alles lepper. Begge er opptatt av å redusere eksponeringen overfor Kina.
Det bør Norge også være.
Dessuten er ikke Kina lenger det lovede land. Kinesisk økonomi viser tydelige tegn til stagnasjon. Millioner av foretak har gått konkurs, og arbeidsledigheten øker. Ungdom mellom 16 og 24 år er særlig hardt rammet. Problemene oppsto alle før pandemien, og Xi Jinpings konsekvent næringsfiendtlig politikk gjør bare vondt verre.
Avhengighet – se til Afrika
Mens stadig flere land i Vesten synes å redusere eksponeringen overfor Kina, og som Stoltenberg minnet oss om å ikke være naiv i forhold til hva det gjør med vår avhengighet av Kina, så fortsetter Kina sin offensiv i Afrika.
I en TT-melding 5. september ble det kjent at Kina de kommende tre årene satser tilsvarende omkring 500 milliarder svenske kroner i investeringer i Afrika. Det lovet Xi Jinping da han talte for et 50-talls ledere fra afrikanske land, blant Sør-Afrikas president Cyril Ramaphosa og hans kenyanske kollega William Ruto, som reiste til Peking for å snakke om kontinentets økonomiske politiske samarbeid med Kina.
– Relasjonene mellom Kina og Afrika befinner seg i sin beste periode noensinne, sa Xi.
Pengene Xi lover Afrika består både av ulike låneløsninger, tilskudd og investeringer fra kinesiske selskaper. Xi lovet også at de skal bistå med å skape 1 million nye arbeidsplasser.
Som vi omtalte i august 2022 begynte Kina sin «nye» tilstedeværelse i Afrika på 1950-tallet, først beskjedent, men Kinas behov for naturressurser gjorde at de raskt vokste som en geopolitisk aktør. Afrika ble et viktig og voksende interesseområde for kinesiske myndigheter. Det var ikke bare olje, jernmalm, bomull eller andre råvarer kineserne var på jakt etter på det afrikanske kontinentet, de måtte i tillegg sikre sin egen internasjonale handel. I tillegg har kineserne militærbaser og høy våpenhandel med en rekke afrikanske land, og kinesiske firmaer har etablert seg over hele Afrika.
Kinas prinsipp i Afrika har vært å ikke blande seg inn i nasjonal politikk eller slå ned på dysfunksjonell styring, som nok er blitt godt mottatt i de fleste av landene, ikke minst de mest autoritære. Over tid har således afrikanske lands svake styresett, inkludert korrupsjon, gitt Kina stor fleksibilitet i hvordan de kan posisjonere seg på kontinentet. For kineserne er ikke kun ute etter billige råvarer og billig arbeidskraft. De bygger ut landenes infrastruktur, som selvsagt tjener en rekke av disse landene, men det skapes også nye forbrukere der avkastningen havner i Kina – altså et nytt marked for kineserne. Samtidig har vestlige lands glimret med sitt fravær.
Kinesernes fremferd i Afrika har høstet massiv kritikk, og en rekke av prosjektene har da også feilet, men mest av alt synes kritikken å handle om nettopp det avhengighetsforholdet afrikanske land har utviklet til Kina.
Her kan vi ikke være forsiktige nok.