Duften av milliarder og innflytelse har knapt rukket å bli luftet ut av Holmenkollen Restaurant etter at emiren av Qatar og vår sittende statsminister spiste middag der under Qatars Norgesbesøk tidligere denne måneden. Vi belyste både besøket, Støres uttalelser og hva Qatar i realiteten står for i saken Den norske flørten med Qatar. Vi kan gjenta noe av innholdet.
I en artikkel fra juni oppsummerte Yigal Carmon hvorfor Qatar ikke er noen egnet fredsmekler.
For å redde gislene må vi først snakke ærlig om hva som foregår. Qatar er ikke en ærlig megler. Landet har spilt et dødelig dobbeltspill med USA og Vesten i mange år. Når det gjelder Hamas, bygget Qatar det opp fra en liten, svak Gaza-gruppe til en global organisasjon med enorme terrorkapasiteter. Med sin massive finansiering gjorde Qatar det mulig for Hamas å ta kontroll over Gazastripen fra PLO og forvandle den til et islamsk ekstremismebasert samfunn. Qatar er derfor ikke en upartisk megler, men det er de facto Hamas sin beskytter.
Det var på Qatari Al-Jazeera TV at Hamas militærsjef Muhammad Deif erklærte krig om morgenen lørdag 7. oktober. Og det kommer ikke som noen overraskelse at det var i hjemmet til Al-Jazeera-journalisten Abdullah Al-Jamal, i Nuseirat på Gazastripen, at tre israelske gisler ble holdt fanget.
Støres uttalelser til NRK er også verdt å gjenta:
I tirsdagens Dagsrevyen fikk vi se hvordan Støre hilste emir Tamim bin Hamad Al-Thani med stor hjertelighet.
Støre fortalte selv hva som skulle settes på dagsorden:
– De (Qatar, min anm.) har engasjert seg i freds- og forsoningsdiplomati hvor også Norge har vært engasjert. Det er en energinasjon, de satser på fornybar energi i tillegg til gass, så det er mye å snakke om for Norge og Qatar.
– Hva ønsker Norge å få ut av dette besøket?
– Det ene er å fordype kontaktene. Vi har jo kontakt med myndighetene og jeg har jo hatt løpende kontakt med statsministeren. Nå kommer emiren, det er et annet type styresett enn vi er vant med, det er noen spørsmål hvor vi har ulike syn, de kan vi også ta opp her, men det er næringslivssamarbeid, energisamarbeid, fornybar, hvordan vi skal klare den overgangen, også er det veldig mye sikkert vi kommer til å snakke om i kveld, om Midtøsten, det som nå pågår, dramaet rundt Gaza, hvordan gislene kan komme fri og det som vi har vært engasjert i begge to.
Ja, det må man til overmål si at både Norge og Qatar har vært engasjert i. Norge ved å skille veier med alle land vi normalt liker å sammenlikne oss med, Qatar ved å ha vært pådriver for den hinsidige påstanden om israelsk folkemord. NTB oppsummerte i november i fjor:
Qatars emir Tamim bin Hamad anklager israelske styrker for å begå et folkemord på Gazastripen, og sier at det ikke kan legitimeres ved å vise til selvforsvar.
– Selvforsvar gjelder ikke når det er snakk om okkupasjon, ifølge folkeretten, og det gjør det ikke lov å utføre folkemordforbrytelser som begås av Israel, sier han.
Emiren mener at israelske styrker har brutt både religiøse, etiske og humanitære verdier, og sier også at Israel har begått forbrytelser mot menneskeheten.
Videre oppfordrer han FN til å gjennomføre en internasjonal etterforskning av «massakrene utført av israelske okkupasjonsmyndigheter mot det palestinske folk».
Dette er punkter vår sittende regjering har vært enige i og gjort det norske folk delaktige i regjeringens selvvalgte posisjon som de arabiske landenes støttespiller og venn.
– Emiren skal også møte Norges største våpenprodusent Kongsberg Gruppen i morgen, hva sier du til, hva svarer du dem som sier at Norge ikke bør selge norsk teknologi og våpen til et autoritært land som Qatar? spurte NRKs reporter.
– Vi har jo strenge regler for hva slags våpen vi selger til hvem. Det handler om hvilken standard de lever opp til. At Qatar ruster opp sitt forsvar i den delen av verden, det tror jeg vi skal forstå. Så tror jeg de også er opptatt av endel teknologisk samarbeid på den maritime siden som ikke har med forsvar å gjøre, også med Kongsberg Gruppen, så det synes jeg er positivt, det er bra for norske arbeidsplasser og teknologi.
I dag kan vi avsløre at det shariastyrte mikrolandet som har bygget terrorgruppen Hamas opp fra bunnen har en ganske annen forståelse av hva som foregikk under besøket enn hva regjeringen har ønsket å formidle til det norske folk.
Intensjonsavtalen
Emiren i Qatar er eneveldig. Det finnes ingen ytringsfrihet eller frie medier i lander, all informasjon er styrt. Landet er mest kjent for nyhetskanalen Al Jazeera, der private mediehuset har sitt hovedkontor i Wadi Al Sail, Doha og emiren pumper penger inn i det. På hjemmebane har Qatar nyhetsbyrået Qatar National News. Faksimilen viser hvordan Norgesbesøket oppsummeres, men den interesserte leser kan også zoome inn på nyhetskarusellen og de mest leste sakene som ligger på høyre side i bildet. De viser fokuset i landet, for å si det mildt.
Det mest interessante i denne omgang er hva nyhetskanalen formidler om emirens besøk i «det vennlige kongeriket Norge»:
Oslo, september 04 (QNA) – På sidelinjen av besøket av HH Amir Sheikh Tamim bin Hamad Al-Thani til det vennlige kongeriket Norge, ble to memoranda of understanding (MoUs) og tilleggsklausuler innen avtalene om å unngå dobbeltbeskatning og forebygging av skatteunndragelse mellom de to landene signert onsdag.
De to sidene signerte et memorandum of understanding/intensjonserklæring for militært samarbeid mellom staten Qatar og Kongeriket Norge og et memorandum om forståelse innen fred og forsoning mellom de to landene.
De signerte også tilleggsklausuler til avtalen om å unngå dobbeltbeskatning og hindre skatteunndragelse som ble signert i 2010.
Sistnevnte tilleggsklausuler tar utgangspunkt i denne skatteavtalen mellom landene, som ligger tilgjengelig på regjeringens nettsider og tilleggsklausulen kan enkelt gjenfinnes i Lovdata som oppdatert 4. september i år. Den legges inn under norske traktater og er den eneste traktaten Norge har signert med Qatar i år.
Intensjonsavtalene er derimot noe annet. En intensjonsavtale er normalt en avtale om at man vurderer å inngå en endelig avtale på et senere tidspunkt. Hvorvidt Qatar har feberfantasier hva gjelder en intensjonsavtale med Norge om militært samarbeid eller ei, er ikke undertegnede i stand til å avklare, for det har ikke vært mulig å få treff på en slik intensjonsavtale ved i offentlig tilgjengelige dokumenter.
Det vi likevel kan vite med sikkerhet er at Qatar gjerne forteller dette til både egne innbyggere og verden forøvrig ved å ha det på trykk i en rekke europeiske språk på egne nettsider.
Og det er flere grunner til å be sittende utenriksminister Espen Barth Eide ta ansvar, for den nære norske historien er særdeles lite pen hva gjelder Qatar.
Med viten og vilje
Vi kan skru tiden tilbake til 2019. Da hadde Dag Hoel et viktig debattinnlegg i Aftenposten under overskriften Falskhetens paraply er slått opp over norsk våpenindustri.
Riksrevisjonen leverte i februar sin rapport om systemene vi har etablert for å sikre at eksport av militært utstyr skjer i henhold til Stortingets, EUs og FNs vedtak og kriterier.
Inntrykket Riksrevisjonen etterlot, var at eksport av militært utstyr er preget av slumsete eller tilfeldig saksbehandling, systemisk nedprioritering og motvilje mot å følge intensjonene i Stortingets vedtekter.
Skader troverdigheten
Nå har Aftenposten publisert en artikkel basert på et hemmeligstemplet vedlegg til Riksrevisjonens rapport. Utenriksministeren hevder informasjonen i vedlegget vil kunne være til skade for rikets sikkerhet, og det er derfor unntatt offentlighet. Dette bestrider Riksrevisoren og Stortinget. Aftenposten kaster lys over saken. Da ser vi at det som skades, er utenriksministerens troverdighet.
Her kan det skytes inn at overskriften på Aftenposten-artikkelen Hoel viser til oppsummerte problemet: «Utenriksdepartementet (UD) tillot omfattende norsk våpeneksport til De forente arabiske emirater. Dette skjedde til tross for at FN advarte mot at Emiratene begikk klare brudd på folkeretten i Jemen.» Hoel skriver videre:
Gjennom årene har utenriksministeren forsikret Stortinget at eksporten av militært materiell foregår i henhold til regelverket. I praksis har regjeringen snarere prioritert å legge til rette for våpenindustrien, slik at den skal ha tilgang på markeder.
Dette hensynet har trumfet hensynet til at vi ikke skal eksportere til land hvor det er krig, borgerkrig, eller hvor krig truer, som det heter i Stortingets vedtak. Eksportpraksisen har i dag ikke den fjerneste likhet med ordlyden i rammene vi har gitt oss selv.
Lukrativt våpenmarked
Nå er sjeikdømmer i Midtøsten, aktive parter i krig, blitt til «fremvoksende markeder» – for å bruke Utenriksdepartementets egen formulering.
Statsråden har forsikret Stortinget om at norske våpen er til forsvarsbehov. Men faren for at norske våpen kunne havne på avveie, var åpenbart reell. Likevel fortsatte praksisen frem til 2018.
Det er verdt å minne om at Hoel på tidspunktet adresserer daværende utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H), mens praksisen under Eide tilsynelatende er tiltakende. Hoel forklarer godt hvorfor det i det hele tatt har vært mulig.
Ved å knytte norske våpenprodusenter til autokratiske sjeikvelder med asketisk forhold til demokratiutvikling og menneskerettigheter, gjør vi industrien en bjørnetjeneste. Inntekter fra våpensalg til familiedynastier skal ikke understøtte norske teknologimiljøer. Det skaper uheldige avhengighetsforhold.
Når denne utglidningen er startet, er den ikke lett å snu. Industrien tjener nå det mest lukrative våpenmarkedet i verden. Krigstilstand, sponsing av terrorisme, fravær av menneskerettigheter – alt skulle tilsi at vi burde holde avstand. Praksis er at vi utnytter markedene under departementets hemmelighold.
Hoel var videre klokkeklar på at ansvaret for utviklingen er politisk. Man kan ikke sitte i posisjon og legge skylden på våpenprodusentene.
Bedriftene som selger militært materiell, har til oppgave å utnytte handlingsrommet politikerne gir dem. Svikten er politisk.
Qatar ble trukket fram også i 2019:
I 2018 inngikk Kongsberg Gruppen en kontrakt med Qatar som er verd 15 milliarder kroner. Den knytter oss til Al Thani-dynastiet, som har regjert siden 1825. Men Utenriksdepartementet så stort på landets egnethet til å motta norske militære produkter.
Tegn i tiden
Regjeringen Støres posisjoneringsvilje i Midtøsten har blitt overtydelig siden terrorangrepet mot Israel i fjor. Vi har belyst hvordan Norge har skilt seg ut som påfallende pro-palestinsk sammenliknet med andre europeiske land, og Qatars melding om intensjonsavtale om militært samarbeid føyer seg således i rekken av nyheter om hvordan regjeringen internasjonalt posisjonerer seg med autoritære regimer.
Vi kan minne om hva Store Norske Leksikon skriver om Qatar, mikrolandet som knyttes særs tett til Det muslimske brorskapet:
I 2014 hjemkalte flere sine ambassadører fra Doha. I 2017 brøt flere land de diplomatiske forbindelsene, samtidig som Bahrain, De forente arabiske emirater og Saudi-Arabia forsøkte å isolere Qatar ved å stenge grensene. Nabolandene beskyldte, sammen med Egypt, Qatar for å representere en sikkerhetsrisiko fordi landet hevdes å støtte grupper som anses for å være en trussel mot den nasjonale sikkerheten i disse landene. Særlig er Qatar anklaget for å støtte islamistiske grupper, framfor alt ulike deler av Det muslimske brorskap. Qatar støtter også Hamas og har forbindelser med Hizbollah. Begge har nære forbindelser med Iran, som Qatar også har direkte kontakt med.
Motsetninger til andre land på Den arabiske halvøy, særlig den regionale stormakten Saudi-Arabia, har flere årsaker. Qatar har felles økonomiske interesser med Saudi-Arabias erkefiende Iran gjennom utvinning av store gassforekomster i havområdet mellom de to landene og har en mer pragmatisk holdning til Iran enn mange andre land på halvøya. Qatar har også tatt stilling til regionale konflikter og aktører som ikke samsvarer med standpunktet til enkelte GCC-allierte. Særlig har Qatars støtte til Det muslimske brorskap, blant annet i Egypt under Den arabiske våren, ført til splid. Det samme har Qatar og andre lands støtte til forskjellige politiske og militære grupper i Syria, men også tv-kanalen Al Jazeera har vært et problem for flere naboland.
(…) Qatar har investert mye i Tyrkia, også i finanssektoren og våpenindustrien. Tyrkia kjøper mye naturgass fra Qatar. De to landene har i noen grad ført en sammenfallende politikk i regionen, blant annet støtte til Det muslimske brorskap.
Bit merke i siste avsnitt og registrer hva regjeringen har gjort siden emiren var på Norgesbesøk. Vi belyste det tidligere denne uken:
Med virkning fra 11. september er det igjen normal adgang til å søke om lisens for eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær sluttbruk i Tyrkia, for første gang siden Norge satte foten ned i 2019. Timingen er spesiell, for mens Utenriksdepartementet i en pressemelding viser til at Norge og Tyrkia er allierte i Nato, er Tyrkia under Erdogan en hengiven støttespiller til både Russland og Hamas. Åpningen for eksport av forsvarsmateriell er et underlig signal å sende i en tid der Vesten trues av både Russland og arabisk jihadisme.
Når regjeringen Støre velger å heve forbudet mot eksport av forsvarsmateriell til Tyrkia samtidig som resten av Europa roper varsku, må man stille spørsmål ved hvilke allianser regjeringen er mest opptatt av. Utenriksdepartementet bør avkreves en bedre forklaring enn å vise til regelverket, for regelverket er formulert på akkurat samme måte som i 2019, og avslagsgrunnlaget er om mulig større i dag enn da det ble tatt i bruk.
Den nylig publiserte amerikanske rapporten fra Kommisjon for nasjonal forsvarsstrategi konkluderer med at risikoen for tredje verdenskrig er overhengende og at Vesten er bakpå både i forhold til å ruste opp eget forsvar og i forhold til å holde egne lands innbyggere informert om den reelle krigsrisikoen og faren for å tape en eventuell storkrig mot autoritære regimer. Mens rapporten oppfordrer til tverrpolitisk samhandling og å legge vekk identitetspolitiske prosjekter, durer vår sittende regjering i vei som om de har valgt at det kan være like greit å spille etter de framvoksende autoritære regimenes pipe. Man må undres om det er en form for «if you can’t beat them, join them» eller om det heller er en klassisk vinnertaktikk. Alle vet at det er den som sitter med våpenindustriens innbringende milliarder som vinner kriger, selv om folket taper.