21. mars i år publiserte Center for Strategic and International Studies (CSIS) en analyse under overskriften Den kommende konflikten med Hizbollah. CSIS skriver at Israel allerede rett etter terrorangrepet fra Hamas, parallelt vurderte å starte en preventiv krig i nord – mot angripende terrorgrupper fra Libanon.
Selv om Israel ikke startet en forebyggende krig, truer muligheten for en Israel-Hizbollah-konflikt over regionen. Israel står overfor et dilemma. Landet kan risikere krig med Hizbollah, men i prosessen vil en krig utvide kampene på en måte som får den nåværende krigen i Gaza til å se ut som en krangel. Israel kan også avvente, noe som unngår krig med Hizbollah nå, men dette kan risikere en mer alvorlig konflikt i fremtiden med en fiende som er bedre bevæpnet og kapabel og som kan kontrollere tidspunktet for en krig til sin fordel.
Vil slette Israel fra kartet
Analysen tar videre for seg den konfliktpregede historien, der Israel har hatt fiender på alle kanter. Personsøkerangrepet kommer ikke ut av det blå mot en snill og fortvilet nabo, slik NRK portretterer det, den har vart i tiår etter tiår med terrorangrep fra Hizbollah.
Israel har gjentatte ganger kjempet mot Hizbollah siden gruppens oppstart på begynnelsen av 1980-tallet. Hizbollah har faktisk definert seg selv fra starten i opposisjon til Israel og dedikert seg til å drive Israel ut av Libanon. Israel og Hizbollah gjennomførte periodiske operasjoner mot hverandre på 1980- og 1990-tallet til tross for tilstedeværelsen av FNs midlertidige styrke i Libanon (UNIFIL), og Hizbollah lyktes i å tvinge det israelske militæret til å trekke seg ut av Libanon i 2000. I prosessen gjennomførte Hizbollah en rekke terrorangrep mot Israel over hele verden.
Problemstillingen har alltid vært den samme: IDF kritiseres for sin krigføring. Vi kan ta med et eksempel fra analysen.
Lavintensitetskonflikten mellom Israel og Hizbollah blusset opp til fullskala krig i 2006 etter en kidnappingsaksjon utført av Hizbollah over grensen til Israel. Krigen etterlot over 100 israelere og rundt 500 Hizbollah-krigere døde, i tillegg til at Libanon ble ødelagt. Hizbollah forutså sannsynligvis ikke at operasjonen ville utløse en fullskala krig, og Hizbollah-leder Hassan Nasrallah kunngjorde senere at han ikke ville ha gjennomført operasjonen hvis han hadde visst at en krig ville oppstå. Selv om Hizbollah endte opp med langt flere døde, anså enkelte israelere krigen som en katastrofe på grunn av det store antallet drepte israelere, og IDFs slagmarksprestasjon ble mye kritisert.
Situasjonen i dag er den samme – IDF er under stadig kritikk, og når NRKs Sidsel Wold skal avgi rapport i morgentimene torsdag, er fokuset utelukkende på at personsøkerangrepet er «som terror fordi det kan ramme sivile», og at familiene til de Hmas-kidnappede israelerne fortviler over at krigen ikke tar slutt.
Vi skrev senest i går om den norske mediedekningen av det israelske antiterrorangrepet – ganske enkelt fordi dekningen har ekstrem politisk slagside. Publikum fôres med hvor synd det på Hizbollah-medlemmer – uten noen objektiv kontekst overhodet.
Et villig norsk mediekorps spiller daglig ut det tyngste virkemidlet de har: Bilder og videoer av blodige barn som umiddelbart vekker avsky for «den skyldige», Israel. Som eneste land i verden skal Israel forholde seg til et publikum som krever at de ikke skal ta livet av fienden, for da kan et barn bli drept. Glemt er tiår med terror mot sivile, glemt er 7. oktober, glemt er at terrorgruppene i landene og områdene rundt det bittelille demokratiet er opprettet med ett mål for øyet: Å utslette Israel.
Ydmykende og psykologisk lammende
Etterhvert dukket det opp meldinger om at det ikke utelukkende var personsøkere som hadde eksplodert, men også walkie-talkier. New York Times rapporterer at frykten sprer seg i Libanon, for hva kan bli det neste? I sosiale medier florerer konspirasjonsteorier, skriver avisen, eksempelvis om at libanesiske sim-kort kan eksplodere. Og nettopp det psykologiske aspektet ved det israelske antiterrorangrepet er vesentlig.
New York Times skriver om Hizbollahs vedvarende frykt for israelsk teknologisk overlegenhet – og om hvorfor terroristene var utstyrt med avleggs utstyr som personsøkere i utgangspunktet.
Iransk-støttede grupper som Hizbollah har lenge vært sårbare for israelske angrep ved bruk av sofistikert teknologi. I 2020, for eksempel, myrdet Israel Irans fremste atomforsker ved å bruke en AI-assistert robot fjernstyrt via satellitt. Israel har også brukt hacking for å hindre iransk atomutvikling.
I Libanon, da Israel plukket ut senior Hizbollah-kommandanter med målrettede attentater, kom lederen deres til en konklusjon: Hvis Israel gikk høyteknologisk, ville Hizbollah gå lavt. Det var tydelig, sa den desperate Hizbollah-sjefen, Hassan Nasrallah, at Israel brukte mobiltelefonnettverk for å finne posisjonene til operatørene hans.
«Du spør meg hvor agenten er», sa Mr. Nasrallah til sine følgere i en offentlig fjernsynstale i februar. «Jeg sier deg at telefonen i dine hender, i din kones hender og i dine barns hender er agenten.»
Deretter kom han med en bønn.
«Grav den ned», sa Mr. Nasrallah. «Legg den i en jernboks og lås den.»
Han hadde i årevis presset på for at Hizbollah i stedet skulle investere i personsøkere, som til tross for alle sine begrensede muligheter kunne motta data uten å avsløre en brukers plassering eller annen kompromitterende informasjon, ifølge amerikanske etterretningsvurderinger.
Selv før Mr. Nasrallah bestemte seg for å utvide personsøkerbruken, hadde Israel satt i gang en plan for å etablere et skallselskap som skulle posere som en internasjonal personsøkerprodusent.
Den amerikanske avisen konkluderer at antiterrorangrepet er ydmykende for Hizbollah, men også at det endrer psykologen til terroristene.
Vår kontakt med bakgrunn fra etterretningstjenesten er helt enig i vurderingen. Han eksemplifiserer hvordan angrepet påvirker psyken.
– Nå er det walkie-talkiene som eksploderer. Hva med brødristerne? Kjøleskapene? Oppvaskmaskinene? Air-conditionanleggene? TV-er? Radioer (både FM/DAB). Ingenting er trygt lenger, sier han.
Tålmodighetens taktikk
Han forklarer videre at angrepet har krevd lang planlegging og kalde hoder.
– Det er så utspekulert som det går an. Snakker om «low-intensity-stresser»! Jeg anslår at panikken brer seg overalt i den iranske aksen nå. Sikkerhetsfolkene til Hamas, Hizbollah, IRCG og hourhiene blir fullstendig paranoide av dette. Low-tech som pinges er faktisk noe israelerne har brukt før. Det var slik de fikset bombemannen Yahya Ayyash, som gikk under kallenavnet «Ingeniøren». En slektning plasserte et mobilbatteri med en mikro sprengladning og blåste ham til evigheten, forteller han.
På wikipedia omtales Ayyash:
Yahya Ayyash var den fremste bombemakeren til Hamas og lederen av bataljonen på Vestbredden, Izz ad-Din al-Qassam-brigadene. Med den egenskapen fikk han kallenavnet «ingeniøren» (arabisk: المهندس, romanisert: al-Muhandis). Ayyash er kreditert for å fremme teknikken med selvmordsbombing mot Israel av palestinske militante grupper. Bombingen han orkestrerte drepte omtrent 90 israelere, mange av dem sivile. Han ble myrdet av Shin Bet den 5. januar 1996, gjennom en mobiltelefon som var ladet med en sprengladning.
Ayyash feires av lokale palestinske samfunn som har navngitt gater og andre steder til ære for ham. Navnet hans ble også gitt til raketten Ayyash-250 produsert av Hamas.
Veteranen er ikke i tvil om at det har blitt lagt mye arbeid i å planlegge og gjennomføre angrepet.
– IDF/IAF, Aman, Mossad og Shin Bet har en del kontakter rundt forbi. Dette har krevd en planlegging og tålmodighet en skal lete lenge etter, sier han, og fortsetter:
– En taktikk som aldri slår feil, er å bruke det en motpart anser som sin sterkeste side tilbake mot den. Iskaldt av den eller de i Israel som har laget dette opplegget. Nesten diabolsk, men vanvittig effektivt! Her spiller de klassisk arabisk paranoia mot det de har trodd var effektiv stridsteknikk og kommunikasjonssikkerhet. Mannen i Tehran (onkel Ali) tror jeg også kikker litt ekstra under sofaen sin, sier veteranen.
Politisk kommentator i Spiked Brendan O’Neill, sier det kanskje best:
At mange i Vesten ser på Israels handlinger som kriminelle er deprimerende, men ikke overraskende. I bunn og grunn mener de det er en forbrytelse av Israel å forsvare seg. De mener det er en forbrytelse av Israel å iverksette tiltak som kan begrense trusselen som utgjøres av den apokalyptiske antisemittismen til Hizbollah og Hamas. Og de tror dette fordi de mener selve Israels eksistens er en forbrytelse. De ser på den jødiske staten som et kriminelt foretak, en sjofel, lovstridende skamplett ikke bare på Midtøsten, men også på menneskehetens omdømme. Når du nærer et slikt intenst, irrasjonelt hat for én nasjon, er veien til å fortelle den nasjonen å nedlegge våpnene, senke forsvaret og la seg angripe kort.