Det er ikke vanskelig å gi dem begge rett i sine analyser. I sterk kontrast til hva vår sittende Ap-statsminister Jonas Gahr Støre har hevdet – at krigen ikke er en krig mellom religioner er nettopp krigen en krig mellom et sekulært demokrati mot islamistiske terrorister som forakter alt Israel står for.
I realiteten kjemper israelerne en kamp for oss alle, fastholder både FN-ambassadøren og den franskfødte britiske redaktøren. At sistnevnte tar bladet fra munnen i den engelske storavisen The Telegraph vekter kanskje tyngst for å løfte dette perspektivet politisk, og han er særdeles tydelig.
Israels modighet har avslørt løgnen i hjertet av Starmers utenrikspolitikk er overskriften på Allister Heaths artikkel, og han følger opp:
Kampen Jerusalem står overfor handler ikke bare om å forsvare den jødiske staten. Det handler om å opprettholde selve sivilisasjonen.
Utgangspunktet for Heaths forargelse er den politiske responsen på kontraterrorangrepet Israel har gjennomført ved å skjule sprengstoff i personsøkerne terrorgruppen Hizbollah bruker som kommunikasjonskanal. Det var et spektakulært og svært vellykket angrep mot terrororganisasjonen som siden Hamas gikk til terrorangrep mot Israel i fjor, har skutt tusenvis av raketter inn mot Israel, men den politiske reaksjonen fra Labour-regjeringen i Storbritannia, har vært av det samme slaget som her på berget; feig og ute av evne til å skille mellom barbarer og helter.
Vesten er «blottet for moralsk fotfeste, berøvet enhver følelse av rett og galt» og «kan ikke feire når det gode vinner over det onde».
I et intervju med Fox News, gjengitt i Israel National News, sier Israels ambassadør til FN det samme, med en helt enkel oppsummering:
Landene burde takke Israel, men fordømmer landet i stedet.
Kulturelt og moralsk forfall
Når Vesten velger å fordømme Israels krigføring, er det et tydelig tegn på Vestens forfall, framholder Heath.
Det faktum at så mange i Storbritannia, Europa og Amerika, spesielt de unge, ikke lenger tar Israels parti i denne eksistensielle kampen, eksemplifiserer vår kulturelle, intellektuelle og etiske degenerasjon.
Han nøler ikke med å kritisere både det amerikanske og britiske ståstedet – eller øvrige europeiske lands tilsynelatende valg av side. Og han skriver at sympatien i retning terror moralsk sett er helt utilgivelig.
Biden-administrasjonen er besatt av å forhindre «eskalering», selv om det er det som kreves hvis Iran skal stoppes fra å få midler til å føre en tredje verdenskrig. Alt for forutsigbart framsto Amerika, som tilsynelatende var fast bestemt på å sikre at enhver regional terrorgruppe skal overleve, opprørt over det vellykkede angrepet på Hizbollah. David Lammy, vår utenriksminister, holder taler som hevder at klimaendringer er en verre trussel enn terrorisme; i en rasjonell verden ville Lammy privat gratulere sine israelske kolleger for den mest vellykkede, kirurgisk presise operasjonen som noen gang er utført mot en terrororganisasjon, med få sivile ofre, og garantert Storbritannias hjelp.
Dette har han fullstendig rett i. Det er ikke bare utilgivelig, man skal ikke mange år tilbake i tid før den holdningen Vesten nå inntar ville vært totalt utenkelig. Det ligger ikke bare intens lobbyvirksomhet og heftige økonomiske interesser bak et slik holdningsskifte, det ligger en vilje til å implementere doble standarder. Det skal gjelde en standard for Israel og vestlige land, og en helt annen for diktatoriske stater. Eksemplene er etterhvert like mange som de er forkastelige.
Hizbollah er finansiert og kontrollert av det iranske regimet, et obskurantistisk, fascistisk, tusenårig tyranni som forfølger minoriteter, kvinner og dissidenter. Brudd på menneskerettigheter og planlegging av krigsforbrytelser er Hizbollahs eksistensberettigelse: dens 150.000 missiler peker mot sivile sentra, og som Hamas og Iran selv, er målet å utslette Israel, garantere massakre på, fordrivelse av eller underkastelse av jøder. Hizbollah har tvunget rundt 63.473 israelere til å flykte fra hjemmene sine siden 7. oktober. Dette er uholdbart og forklarer hvorfor en stor israelsk reaksjon nærmer seg; men uanstendig nok vil dette utløse en utbredt fordømmelse av den jødiske staten.
Vestlig utenrikspolitikk er en blanding av feighet, vrangforestillinger og motsetninger. Iran er en trussel mot verden; alliansen med Russland blir dypere. Tyrkia, ledet av despoten Recep Tayyip Erdoğan, har truet Israel med invasjon, men er fortsatt en del av Nato. Qatar, som huser senior Hamas-terrorister i luksushoteller, er en viktig alliert utenom Nato av USA, huser en viktig vestlig militærbase og er en stor investor i London. Egypt, en mottaker av amerikansk bistand, har tolerert utallige tunneler til det sørlige Gaza, nektet å slippe gjennom palestinere og, bisarrt nok, er ikke holdt ansvarlig for å forsyne Gaza med nødhjelp, den oppgaven faller på Israel. Ingen av de tre sistnevnte regimene møter sanksjoner: global vrede er forbeholdt Israel.
Rettferdig krig
«Prinsippet om rettferdig krig er grunnleggende. Stater har rett til å forsvare seg,» argumenterer Heath.
Ethvert sivilt liv som går tapt som følge av krig er en tragedie, men pasifisme er en villfaren utopi som er løsrevet fra virkeligheten av det å være menneskelig. Det er galskap å kriminalisere all krigføring, og avskyelig å fokusere på det som utføres av demokratier og ignorere det som fremmes av våre fiender.
Vi kan gå til Danny Danons uttalelser for å eksemplifisere. Når Danon sier det er skammelig at vestlige land samles i FN for å fordømme Israel, så er det i praksis seg selv de fordømmer. De burde takket Israel for å stå på barrikadene for verdier demokratiet bygger på.
I en kommentar til Israels eliminering av Hizbollah-sjef Ibrahim Aqil i et luftangrep i Beirut, sa Danon: «Vi angrep ham under et møte i Beirut, [der han og andre terrorister] planla et nytt stort angrep mot Israel. Det var en rettferdig konsekvens av det han gjorde mot det amerikanske folket og for det han planla å gjøre mot oss, og vi er veldig stolte av dette luftangrepet, og vi vil fortsette å jakte på disse terroristene», gjengir Israel National News.
Hvordan ville verden se ut dersom terror skulle utøves konsekvensfritt? Drap, direkte målretting av sivile, bestialitet på sitt aller groveste; skal det virkelig ikke ha konsekvenser? Er det umoralsk å fjerne slike fiender? Det er en absurditet ved slike påstander som gjør det vanskelig å ta vestlig politisk ledelse på alvor.
Et Vesten av selvforakt
Historisk sett er det interessant å se bakover. Hvordan ville dette sett ut dersom vi var hensatt til en annen tid, en annen krig? Heath har satt tankeeksperimentet på trykk i The Telegraph.
En grunn til at vestlige eliter har blitt så israelofobiske er at de,woke-infisert som de er, i økende grad avskyr Europas og Amerikas historie og tradisjoner, og ser på den jødiske staten som et enestående eksempel på en vestlig modell de avviser.
Winston Churchill ville blitt dømt for forbrytelser mot menneskeheten i dag, det samme ville Franklin D Roosevelt og Harry Truman. D-dagen ville bli dømt illegitim fordi så mange franske sivile døde under slaget ved Normandie.
Demokratier kan like gjerne ikke bry seg med atomvåpen, for å detonere et slikt våpen, selv som gjengjeldelse for et uprovosert angrep, vil bli ansett som en krigsforbrytelse. Jeg er for mye strengere regler enn dem som styrte andre verdenskrig, jeg er for å gjøre alt for å beskytte sivile, men dette er galskap.
Vi sier oss enige med Heath. Dette er galskap. Det er, slik heldigvis flere, som eksempelvis Douglas Murray, Ruud Koopmans og Ayaan Hirsi Ali påpeker, en sivilisasjonskamp. Vi bør takke Israel, som er den vestlige verdens fortropp i kamp mot barbariet snarere enn å vanne ut våre frihetsverdier i den grad at vi fordømmer dem som forsvarer dem.