Jeg vet jeg ikke er alene om å synes fryktelig synd på vår aldrende monark. Det får være måte på hvor mye horribilis det skal serveres folk som er så langt inne i livets høst.
Se og Hør, den tradisjonelle kongeblekka, har vist seg å utføre gravejournalistikken storavisene har droppet. I sak etter sak har de avslørt hva som har foregått bak den striglede fasaden. Eksempelvis avslørte Se og Hør politiets forebyggende samtale med kronprinsesse Mette Marits sønn Marius Borg Høiby, der det framkom at politiet visste at han hang sammen med tunge kriminelle, og at Marius hadde et stort kokain-problem. Eller som det heter i saken Marius Borg Høibys kriminelle venner tok for seg på fest – Stjal fra kronprinsparets bolig:
Verdier forsvant etter sønnens ville fester og medlemmer fra en beryktet motorsykkel-bande ble tatt imot av Mette-Marit. Nå slår sikkerhets-ekspert alarm.
Nå er ikke merkelig oppførsel i kongelige familier noe nytt, på ingen måte. Det var sånn sett langt verre før, da de kongelige gikk rundt med det man med referanse til filmklassikeren Picnic med døden, Deliverance på originalspråket, må kunne kalle banjo-dna. Medlemmer av kongefamilien fikk habsburgkjever og funksjonshemminger, eller funksjonsvariasjoner heter det vel i dag, selv når årsaken er innavl.
Salig kong Olav skal selv ha hørt banjoene spille i det fjerne, for å bruke samme referanse. I Æresordet – Haakon & Maud V av Tor Bomann-Larsen beskrives det hvordan den daværende kronprins Olav fikk sjekket hvorvidt det var forbundet med risiko for å få barn med skader dersom han og hans forlovede kusine Märtha tok skrittet fullt ut, men søskenbarnekteskapet gikk bra. At det senere kom friskt blod inn i familien i form av nåværende dronning Sonja og deretter kronprinsesse Mette-Marit, har ført til det som på engelsk heter regression to the mean, på norsk regresjon mot gjennomsnittet. De påfølgende barna ble ganske så alminnelige både i utseende og intellekt, og ingen habsburgkjeve er å spore.
Arv og miljø
For det er jo fremdeles slik at vi alle, medlemmer av kongefamilien eller ei, er resultater av arv og miljø. Hvor mye som er arv og hvor mye som er miljø kan man ikke alltid fastslå, men i kongefamilien kan man registrere med all mulig tydelighet at også miljø er en viktig faktor. Igjen skal kongefamilien ha en slags takk for å illustrere et poeng jeg ofte forsøker å illustrere på ulike måter: Å stille krav er å bry seg.
Det er neppe tilfeldig at kronprins Haakon og neste generasjon fremtidig monark, prinsesse Ingrid Alexandra, framstår som familiens tryggeste, mest trauste representanter. Det handler om et miljø som har stilt klare forventninger til disse to. Det er like vanskelig å se for seg kronprins Haakon snakke om chakraer, englefjær og lysfontener som det er å se for seg Ingrid Alexandra med store tatoveringer og åpent utagerende festing der inntak av alkohol og kokain ledsages av stadig vekslende kjærester med influencerstatus. Og det handler om at de begge vet med sikkerhet at det kan de rett og slett ikke foreta seg. De vet at det forventes noe helt annet, og de har begge blitt gitt en oppdragelse som skal gjøre dem i stand til å være folkelige på den måten der man er vennlig og imøtekommende, men ikke dyrker de mest alternative og destruerende av folkets aktiviteter.
Når man ser søsken og halvsøsken ser man at oppdragelse ikke nødvendigvis gjennomføres over samme lest overfor alle barn selv om foreldrene er de samme. Nå vet selvsagt enhver forelder med mer enn ett barn at barna selv heller ikke er like, de kommer til verden med sine egne personligheter og evner, men de kan uansett påvirkes, stilles krav til og formes i noen grad. Det er det som er foreldreskap. Og det er her det fremtidige monarkiet går dukken.
Kongens manglende nei
«Kongens nei» er et kjent uttrykk. Det refererer til radiotalen Kong Haakon VII holdt den 8. juli 1940, men brukes også om kongens avslag på den tyske okkupasjonsmaktens krav om å gjøre Vidkun Quisling til statsminister. Så store «nei» er det sjeldent behov for. Men det er ofte viktig med de mindre.
For kongefamilien har det høyst sannsynlig vært langt vanskeligere enn det har vært for deg og meg å si nei til ungene. Det er ikke rart, for i kongefamilien er det en tilleggsdimensjon du og jeg ikke må forholde oss til: Det ene barnet har allerede ved fødselen fått utdelt en helt spesiell verdi i kraft av å stå først i arverekken, så kompensasjonen synes å ha vært ettergivelse for de ungene som ikke fikk vokse opp i viten om at de er fremtidig monark.
Kongen og dronningen har ganske sikkert følt på forfordelingen, der Haakon skulle arve tronen, mens Märtha Louise aldri kunne avansere oppover i hierarkiet og bli noe mer enn prinsesse. Da sier man kanskje oftere ja, selv om forslagene og kravene er urimelige. Å beholde prinsessetittelen når man gifter seg med en kvakksalver og ivrig luftslottbygger, omtalt i britisk presse i forbindelse med bryllupet som hiv-positiv, småkriminell homofil drittsekk, er urimelig. Men hun får det fordi hun visste hun kan skru den emosjonelle skruen til. Stakkars meg, jeg har ingenting, bare en tittel.
Tilsvarende har det åpenbart vært for få “nei” i oppdragelsen av Mette-Marits sønn Marius. Ettergivende foreldre som ikke ønsker verken oppmerksomhet eller uro har det med å håndtere oppdragelsen slik. Ved det minste klynk har de satt opp belønningsstasjoner. Barn som møter ettergivenhet og kan «skrike seg til» det de i øyeblikket ønsker, må skape rammene selv. Det finnes ingen rammer, og dersom den voksne «forsvinner» i utydelighet blir barnets fokus å søke makt og selv ta kontroll. Det kan man knapt klandre Marius for å ha gjort. Når Mette-Marit hilser Hells Angels og personer som er dømt for befatning med kokain og grov voldskriminalitet velkommen når Marius er en voksen mann, er det hinsides enhver mangel på grensesetting.
Grenseløst
Vi vet at grensesetting skaper trygghet. Men likevel mistolker vi krav som behov. Selv kongefamilien kan gå i den fellen. Og selv i kongefamilien vil det være slik at dersom man gir etter for de underligste krav når kravene framsettes med inderlighet og følelser, men ikke ledsages av kunnskap om noe mer, så skapes utrygghet.
Marius lyser jo utrygghet, han gir fullt faen, for å bruke et folkelig uttrykk. En ung mann med hint om diverse bokstav-diagnoser som denger og truer kjærester i frykt for å bli forlatt har noen erfaringer som ikke er bra. Man trenger ikke være psykologspesialist for å fastslå såpass.
Vi har forklart sammenhengen før: Barnet som gråter helt til det får godteri har ingen forutsetning for å forstå at for mye godteri er skadelig. Barnet kan bare kjenne søtsmaken uten å vite noe om påfølgende dårlig tannhelse eller fedme. Det er derfor foreldrene må si nei. Og de må stå for det. Foreldrene har kunnskap om følgene av å spise usunn mat hver dag. De må orke å si nei fordi de vet det er best for barnet, selv om barnet gråter og sparker. Et «ja» fjerner umiddelbart ubehaget ved barnets gråt, men det fjerner ikke barnets behov for at foreldre tar gode avgjørelser. Ettergivelse er oppskriften på utrygghet.
Nå er verken prinsesse Märtha Louise eller kronprinsesse Mette Marits sønn Marius barn lenger. Det er tiår siden de var barn, for prinsessens del har hun ikke vært barn siden forrige årtusen, men manglende grensesetting preger dem begge fremdeles, hver på sin måte.
Men så er det samtidig slik at kronprinsen har vært stefar til den utagerende Marius størsteparten av Marius’ oppvekst. Det er samtidig slik at kronprins Haakon har reist rundt på landets skoler med prosjektet Dignity Day (verdighetsdagen på norsk) og fått elever til å dele «historier om identitet, mobbing og om å stille opp for andre som er i en vanskelig situasjon».
Prosjektet var så pedagogisk elendig at lærere mente det var direkte skadelig. De fikk støtte av ungdomspsykolog Willy-Tore Mørch.
Uverdig lite samlende
Man kan ikke svikte på hjemmebane og påfølgende reise rundt og belære andre folks unger om «verdighet». Come on, som det heter på engelsk, man kan jo ikke det.
Det er ikke synd på tronarvingen og hans familie. Om noen er det kanskje synd på Kongen og Dronningen, men også de har lagt opp til grenseløshet. Det stilles ingen krav, det forventes ikke å stå støtt når livet blir ubehagelig. I et ganske umulig oppdrag om å ha en fot solid forankret i folkelighet og være nasjonal kulturbærer og samlende symbol og den andre foten forankret i politisk opphøyede holdninger om globale verdier, snubler kongefamilien.
Man kan knapt være folkelig og samlende og samtidig la seg instruere av UD til å la være å kondolere Israel etter terror, for eksempel. Man kan heller ikke velge seg en Palestina-lobbyist som hoffsjef og forvente å bli tatt på alvor som samlende og ikkepolitisk.
Jeg tror ikke det er prinsesse Märtha Louise som feller kongehuset. Det er det Marius Borg Høiby som gjør. Kanskje han fortjener en slags takk for å illustrere med all mulig tydelighet hvor ille det kan gå når den som har arvet sin posisjon ikke evner å sette grenser. Det er ingen verdighet igjen.
Hovedillustrasjon: Kongefamilien på Skaugum 1974, Riksarkivet/Wikimedia Commons