Krigen som utspiller seg i Midtøsten kommenteres på forutsigbart vis fra NRKs studio. Statskanalen hadde i morges invitert en aldrende tidligere UNIFIL-soldat som hadde tjenestegjort i Libanon i løpet av noen av de 20 årene Norge bidro med soldater, fra 1978 til 1998. Han fikk grått noen tårer og fortalt anekdotisk om hvor redd han hadde vært på 90-tallet. Så fikk NRK fokusert på «behov for våpenhvile», og deretter var det tid for å rapportere om den amerikanske presidentkandidaten Donald Trump, som har respondert på nyheten om iranske planer om å likvidere ham.
– Iran kommer til å bli blåst i fillebiter om landets myndigheter er involvert i angrep på en amerikansk politisk kandidat eller ekspresident. Det sier Donald Trumps valgkampstab, det sier Donald Trump, men Trumps valgkampstab opplyste tidligere denne uken at Trump var blitt briefet av amerikansk etterretning om iranske planer om å likvidere ham, oppsummerer NRKs nyhetsanker, før et opptak av Trump vises på skjermen.
Trump sier at hvis han var president, ville han si til landet som framsetter trusler, i dette tilfellet Iran, at hvis de gjør noe for å skade denne personen, vil vi bombe de største byene deres og selve landet deres til fillebiter.
– Truslene skal opphøre. På samme tid har vi Irans president i vårt eget land denne uken. Vi har store sikkerhetsstyrker som passer på ham, og likevel truer de vår tidligere president og ledende presidentkandidat, det er sannelig merkelige omstendigheter, sa Trump.
Dagen i dag gir et annet eksempel på «merkelige omstendigheter». Når Israel har klart å eliminere den USA-ettersøkte Hezbollah-sjefen Ibrahim Aqil, som på 1980-tallet var medlem av gruppen som orkestrerte bombingene av den amerikanske ambassaden i Beirut og en marinebrakke, og drepte hundrevis av mennesker, følger Biden opp med krav om våpenhvile. Våpenhvilekravet er i praksis en belønning til Hizbollah, for de får dermed god tid til å regruppere. Heller ikke dette klarer NRK å si noe om. Tilsvarende er det som svikter i NRKs formidling av den iranske likvideringstrusselen mot Trump, analysen av hva det impliserer.
Iran er terror
Det er selvsagt ingen tilfeldighet at iranerne truer nettopp Trump. Det er fordi de har stor frykt for at han vil fortsette slik han slapp i utenrikspolitikken. Vi har omtalt det tidligere, og gjentar:
Det amerikanske forskningssenteret The Wilson Center har gitt en oversikt over Irans islamistiske proxyer i Midtøsten. De redegjør for hvordan Teheran har allierte blant mer enn et dusin store militser, noen med egne politiske partier, som utfordrer sittende myndigheter, blant disse Hamas. Irans revolusjonsgarde og elitestyrken Quds har pumpet våpen, gitt trening og økonomisk støtte til militser og politiske bevegelser i minst seks land: Bahrain, Irak, Libanon, de palestinske områdene, Syria og Jemen.
De mest aktivt tilstedeværende terrorgruppene i Israel som styres fra Iran er Hamas, Palestinsk islamsk jihad, Hezbollah, samt Houthiene som opererer i Rødehavet.
Det er sikkert behagelig for den norske regjeringen å kalle disse terrororganisasjonene «aktører» eller «parter», men de representerer altså det islamske diktaturet i Iran og dets blodige ønske om å jevne Israel med jorden.
Stikk i strid med den pengedryssende dialog-politikken som føres av Norge, er det engang slik at det er tydelighet, sanksjoner og struping av midler som kan dempe Iran og regimets proxyer i Israel og landene rundt. Verden ser annerledes ut gjennom amerikanske analytiske briller enn gjennom norske, og The Wilson Center fokuserer på Trump-administrasjonens tydelighet i utenrikspolitikken og framholder at dette var viktig og riktig politikk.
Mellom 1995 og 2022 sanksjonerte fem administrasjoner – Clinton, Bush, Obama, Trump og Biden – 11 iranske proxy-grupper i fem land. De sanksjonerte også 89 ledere fra 13 grupper støttet av Teheran.
-
- Clinton-administrasjonen (1993 – 2001): tre grupper (Hizbollah, Hamas, Palestinian Islamic Jihad) og seks ledere
- George W. Bush-administrasjonen (2001 – 2009): tre grupper (Hizbollah, Hamas, Palestinian Islamic Jihad) og 14 ledere
- Obama-administrasjonen (2009 – 2017): én gruppe (Kataib Hizbollah) og 34 ledere
- Trump-administrasjonen (2017 – 2021): seks grupper (Ansar Allah, Asaib Ahl al Haq, Harakat Hizbollah al Nujaba, Zaynabiyoun Brigade, Fatemiyoun Division, Al Ashtar Brigades, Saraya al Mukhtar) og 32 ledere.
- Biden-administrasjonen (2021 – ): fjernet betegnelsen fra én gruppe (Ansar Allah) og sanksjonerte tre ledere.
Mellom 2017 og 2020 innførte Trump-administrasjonen 40 prosent av alle sanksjonene noensinne innført. Den utpekte syv grupper og 32 ledere knyttet til Iran. Et av president Trumps viktigste utenrikspolitiske mål var å begrense Teherans regionale innflytelse og støtte til militante grupper over hele Midtøsten. «Fra Libanon til Irak til Yemen, finansierer, bevæpner og trener Iran terrorister, militser og andre ekstremistiske grupper som sprer ødeleggelse og kaos over hele regionen», sa han i mai 2017. «I flere tiår har Iran fyrt opp under sekteriske konflikter og terror.»
Trump-administrasjonen «har vært nådeløs i sin bruk av sanksjonsverktøy for å øke presset på det iranske regimet, ikke bare for dets støtte til terrorisme rundt om i verden, men for dets åpenbare menneskerettighetsbrudd i eget land», sa Nathan Sales, utenriksdepartementets koordinator for terrorbekjempelse, til journalister i november 2020. «Vi er fortsatt forpliktet til å holde regimet ansvarlig for blodsutgytelsen de har begått over hele verden på steder som Sør-Amerika, i Europa, i Syria, i Libanon, i Jemen og andre steder.»
Den oppmerksomme kan registrere den korte oppsummeringen av Biden-administrasjonens begredelige innsats og gjøre seg noen tanker om den norske innsatsen i samme slengen. Når det nå ligger an til eskalering og storkrig bør det være åpenbart at Norge, med sin selvgode «vi snakker med alle parter»-politikk og massive økonomiske støtte til terror, ikke akkurat har stort å være stolt av hva gjelder fredsforebygging.
Vi er dessverre landet som tror det samme i utenrikspolitikken som i landets klasserom. Kaster man penger og hjelpevilje på de voldelige, så vil de sikkert slutte, synes å være mantraet. Dessverre er det kontraproduktivt, for verden er i enkelte tilfeller svært enkel: Det du kaster penger på, det vokser, helt uavhengig av om det er godt eller fælt. Kaster man penger på vold og terror, får man mer vold og terror.
Abraham-avtalene
Alliansen mellom Israel og sunni-arabiske nasjoner, er, som tidligere påpekt på lederplass i Jerusalem Post, et «bolverk mot Teherans aggressive holdninger »
Land som De forente arabiske emirater, Bahrain, Jordan, Egypt, Marokko og, uoffisielt, Saudi-Arabia ser på trusselen fra Iran som å overskygge andre regionale uenigheter. Dette delte perspektivet på sikkerhetsspørsmål, spesielt Irans atomambisjoner og regionale hegemoni, understreker nødvendigheten av en enhetlig holdning mot felles trusler.
Den nylige luftangrepet fra Iran tjener som en sterk påminnelse om hva som står på spill. Irans handlinger var ikke bare et forsøk på å destabilisere Israel, men var også rettet mot å bryte de gryende alliansene Israel har dyrket med sunni-arabiske stater. Denne strategien reflekterer Teherans ønske om å isolere Israel og samtidig avlede global oppmerksomhet fra dets egne militære evner og atomambisjoner.
Mens Norge tviholder på minnet om de for lengst døde Oslo-avtalene, er det nettopp Abraham-avtalene som Trump fikk i stand som oppfattes som en ekstrem provokasjon av Iran. Normalisering av forholdet mellom Israel og muslimske land som ønsker ro i regionen er høyst sannsynlig årsaken til iranske drapsplaner, og det er også bred politisk enighet om at det er disse avtalene som har ydmyket Iran-proxyen Hamas i en slik grad at de gikk til terrorangrep 7. oktober i fjor. Iran har siden da vært ekstremt aggressivt.
Når Trump truer med å blåse landet i fillebiter er det taktisk riktig å gjøre nettopp det. Det må brukes et språk som diktatorer forstår: Styrke, maktdemonstrasjon og gjengjeldelse. Man må forstå hvem motstanderen er og respondere deretter.
Forhandling med terrorister
Det er ikke uten grunn at Iran ønsker at demokratenes presidentkandidat Kamala Harris skal komme til makten. Biden-administrasjonen har kjørt en så ettergivende linje overfor Iran generelt og Hizbollah spesielt, at det er påfallende. Vi skal bare få dager tilbake i tid for å se hvordan de faktisk tok til orde for å gi landområder til terrororganisasjonen. Washington Examiner har belyst det – og kritisert det:
Jerusalem Post, som siterer en rapport fra Al Jarida, en kuwaitisk avis, rapporterte at «Amerikanske tjenestemenn nylig foreslo i et virtuelt møte med sine israelske kolleger, et landbytte mellom Libanon og Israel som del av en omfattende avtale om å avslutte konflikter og løse landstriden mellom de to landene.» Et slikt forslag hviler på mangelfulle forutsetninger. Både USA og Israel har forsøkt varianter av denne strategien – som hver gang har endt i en skamløs fiasko.
På slutten av 2022 presset Hochstein Israel og Libanon til å signere en amerikansk-meglet avtale som etablerte en maritim grense og eksklusive økonomiske soner og regulerte rettigheter til gassleting i det østlige Middelhavet. Både før og under forhandlinger truet Hizbollah Israel i det en teoretiker omtalte som en «læreboksak om tvangsdiplomati».
Det hvite hus, utenriksdepartementet og andre hyllet ordningen og sa at avtalen ville forhindre krig. Likevel, mindre enn to år senere, begynte Hizbollah å angripe Israel etter massakren 7. oktober 2023 av Hamas og andre Gaza-baserte iranske proxyer.
Det sier seg selv at Harris ikke vil føre noen hardere linje i Midtøsten enn hva demokratene før henne har gjort. Det er på alle måter en fordel for Iran at verdens tradisjonelt sett mektigste nasjon ledes av et parti som tror at hvite mennesker er de eneste som kan bedrive imperialisme. Da kan jo Iran fortsette sin egen islamske imperialisme langt mer uforstyrret enn hva de kan dersom Trump kommer i posisjon.
Krigsgarantier
Det reelt vanvittige i dagens situasjon er at det slett ikke er sikkert at Trump overlever valgkampen. To attentatforsøk og iranske drapsfantasier vitner om at han virkelig er en mann som ønskes død. Like vanvittig er den manglende viljen til å erkjenne at «fredselskerne» er de politiske aktørene som har flest kriger på samvittigheten. Det er verdt å minne om militærhistorikeren Victor Davis Hansons «Ikke gjør det!» — Eller ti måter å garantere en altomfattende krig», publisert på X i april, men akkurat like relevante snart et halvår senere. Disse punktene er svært treffende:
5. Dull med terroristen Iran. Framstå ivrig etter å gjenoppta Iran-avtalen. Løft sanksjoner. La 100 milliarder dollar i oljeprofitt strømme inn i den iranske pengebingen. Gjenopprett hjelpen til den palestinske terrormyndigheten og Hamas. Ignorer Hizbollahs terrorisme. Fjern terrorbetegnelsen på houthiene. For det meste ignorer over 120 iranske angrep på amerikanske installasjoner. Overfør suspenderte midler til Iran med en rate på 1,2 milliarder dollar for hvert amerikansk gissel Iran tok.
6. Press Israel til ikke å ødelegge Hamas – og til å ikke svare på missil- og droneangrep mot det israelske hjemlandet. Tru med å avskjære militærhjelp til den eneste demokratiske regjeringen og lengstværende amerikanske allierte i Midtøsten dersom den utsletter Hamas. Signaliser til Midtøsten at det er økende avstand mellom Israel og Amerika. Prøv å undergrave, hvis ikke styrte den valgte regjeringen i Israel. Overfør amerikanske våpenlagre fra Israel til Ukraina. Ignorer tusenvis av raketter skutt opp av Hamas og Hizbollah, og 100.000 israelere internt fordrevet fra hjemmene sine.
Og i Norge skal vi belæres av politikere og medier til å tro at det er Trump som er verdens farligste mann for fremtidens demokratier. Det er til å bli redd av.