Gårsdagens Debatten på NRK var en lidelse. Det er som tiden ble skrudd tilbake 20-30 år, der de samme hule argumentene blir brukt. «Generaliserende!» akkes og stønnes det når noen prøver å peke på at islam fungerer som et fengsel for mange med sine påbud og forbud, ikke minst overfor kvinner og homofile. Så er alle enige om, i alle fall tilsynelatende, at negativ sosial kontroll er et onde, men da vil man helst snakke om «antall» heller å faktisk gjøre noe med problemene.
For hva kan man gjøre? Det ender opp med at «konteksten» er feil. Det har den vært så lenge islamkritikk har blitt fremmet, og nå møtes Abid Raja av de samme argumentene som han selv fremmet i sitt forsvar av islam. Det kan kanskje være en fordel, for da kjenner han taktikken bak. Abid Raja skal ha for forsøket som islamkritiker, men NRK må bli mer konfronterende overfor dem som forsvarer islam – uten å kunne begrunne hvorfor.
«Det er mange måter å være norsk på», holder ikke. Vi er i Norge, og da gjelder våre regler, lover og praksiser – som islamforsvarere hevder at muslimer gjør. Det er en umulighet. Bare ta en titt i koranen og diverse haditer.
Lite motstand
Islamiseringen i Vesten er en pågående prosess, men mange forstår ikke hva som foregår eller de vil ikke vite. At islamister bruker woke-bevegelsen, god hjulpet av den politiske venstresiden, til å fremme islam, er velkjent blant islamforskere. Men noe har skjedd mellom mellom islamismen og venstrefløyen det siste året.
– Det har overrasket meg hvor mainstream det hele er blitt, sier Lorenzo Vidino til Berlingske.
Vidino er direktør for ekstremismestudier ved George Washington University. Han studerer islamisme i Europa og Nord-Amerika. Hans bakgrunn er en mastergrad i juss fra University of Milan Law School og en doktorgrad i internasjonale relasjoner fra Tufts Universitys Fletcher School of Law and Diplomacy.
– Det har overrasket meg hvor utbredt aksepten av antisemittisme og vold og åpen støtte til Hamas har blitt i sirkler som ellers ville si at en sending på Fox News kan regnes som terrorisme, sier han og peker på paradokset i at den aggressive og høylytte pro-palestinske aktivismen kommer fra miljøer som ellers har snakket om inkludering og «safe spaces», og at ord kan være «vold».
– Det eskalerte veldig raskt, sannsynligvis fordi det har vært så lite motstand. Mange har vært veldig tolerante overfor ting som ikke ville blitt tolerert hvis de hadde kommet fra noe annet miljø, sier han, og peker blant annet på universitetenes dreining inn i identitetspolitikken.
Vidino minner om kongresshøringene i desember 2023 med rektorene for Harvard University, Massachusetts Institute of Technology og University of Pennsylvania, der republikaneren Elise Stefanik krevde svar fra Harvards daværende rektor, Claudine Gay, om oppfordringer til folkemord på jøder var i strid med universitetets retningslinjer for studenter. Gray svarte: «Det kan være det, avhengig av konteksten.»
Man kan virkelig undre seg over om antisemittisme er blitt lovlig eller «avhenger av konteksten».
– Den argumentasjonen ville de selvfølgelig aldri bruke på noen annen gruppe enn jødene. Man kan si at det har skjedd en mainstreaming av dobbeltmoralen, påpeker Vidino.
Allierte
Ifølge Vidino finnes den nevnte dobbeltmoralen i overflod i alliansen av vestlige venstreorienterte grupper og islamister.
Man skal oppfatte det som en praktisk forhold, i hvert fall fra islamistenes ståsted, mener han: «Du kan kalle islamismen pragmatisk eller til og med opportunistisk. Det er litt av begge deler i bevegelsen. I Vesten vet den islamistiske bevegelsen at den fungerer som en minoritet, så den vil bruke allierte for å nå sine mål.»
Da Tyrkias nåværende president, Recep Erdogan, på 1990-tallet sammenlignet demokratiet med en trikk, forteller det oss at noen bare oppfatter demokrati som et virkemiddel for å få gjennom sitt syn og sine verdier. Og vi kan trygt slå fast at Erdogan har gått av trikken.
– Islamister vil til enhver tid hoppe på ryggen på det som kan få dem fremover, sier Vidino, og i en europeisk sammenheng har dette nesten utelukkende vært i allianse med den mer progressive venstresiden.
Men også andre grupperinger er kommet til, i alle fall i USA, sier Vidino. I løpet av de siste årene har islamister klatret på ryggen til ytre høyrekrefter og ulike evangeliske kristne bevegelser. Da kan man ikke unngå å tenke på ledere i Den norsk kirke som omfavner islam, åpenbart i den tro at islam er som en bror til kristendommen.
– Islamister har jobbet veldig tett med evangeliske kristne og konservative mot woke-kulturen. Islamister og evangeliske kristne protesterte foran skoler i forskjellige amerikanske stater. Og ikke bare gateaktivister, jeg snakker her om ganske fremtredende ledere for begge bevegelsene, sier Vidino.
Helt til 7. oktober 2023. Da skiftet islamistene politisk orientering i USA. Da ble pro-palestinere deres beste venner.
Kalkulert beslutning
Ifølge Vidino orienterer islamistene seg om hvilken aktører som er mest befordrende.
– Og alliansene diskuteres innad i de islamistiske bevegelsene: Hvor langt skal en inngå kompromisser? Går en for langt? Kan en dele scene med Queers for Palestine? Når er det for mye?, påpeker han, og fortsetter:
– Det er ikke slik at man skal betrakte enhver islamist som en kald, kalkulerende, ugjennomtrengelig aktør. Den yngre generasjonen islamister som er født i Europa, har gått på europeiske universiteter og har vokst opp i dette miljøet, kan godt ha en mye mer intuitiv orientering til venstresiden. Men det er ingen tvil om at islamistiske bevegelser har tatt en kald, kalkulert beslutning om å inngå allianser med alle som kan hjelpe dem, og oftest har de mest aksepterende miljøene for dem vært den progressive venstresiden.
Dette er en taktikk som er kjent fra Teheran.
– Den nåværende Ayatollah Khamenei har lært av sin forgjenger og lederen av den islamske revolusjonen, Ayatollah Khomeini. Han var en mester i å få venstresiden ombord, enten det var den iranske venstresiden eller den europeiske venstresiden.
Og dette er ikke nytt, understreker Vidino:
– Men det har blitt mer intenst de siste årene på grunn av retningen identitetspolitikken og politikken til den woke-venstresiden har tatt. Det som en gang var en ekstrem posisjon har blitt mainstream – og derfor vil woke (som han forøvrig også definerer som «identitetspolitikk på steroider», red.) være en god investering for islamistene.
At woke-bevegelsen passer som hånd i hanske for islamister er selvsagt, da islamister som minoritet er god på å fremstå som krenket. Det er et spill de behersker til fingerspissene, mens de samtidig lager allianser. Og grensene flyttes stadig. Men mange lar seg lure, og når de oppdager det, ja, da er det antakelig for sent.