At israelerne har klart å eliminere så å si hele Hizbollah-ledelsen er ganske enkelt spektakulært – fra de svært presise personsøkerangrepene til kirurgisk presis bombing. Mens antiterroroperasjonene har fortsatt gjennom helgen er norske medier stadig mindre relevante.
Vi trenger ikke engang gå til de utallige sørgereportasjene fra NRKs mann i Beirut, Yama Wolasmal. I Aftenposten kunne Hilde Henriksen Waage, professor i historie ved Universitetet i Oslo, melde at den drepte terrorlederen Hassan Nasrallah var en «samarbeidsvillig» mann. Det er så man må gni seg i øynene når man leser:
– Nasrallah har vært en leder som klarer å gå med på kompromisser, sier hun.
Waage, som også er seniorforsker ved Prio, mener det er lite grunn til å tro at en eventuell ny leder vil være like samarbeidsvillig.
– Det vil nok bli en som er mer ytterliggående, mindre samlende og en som ønsker mer bruk av våpen.
– Man skulle tro hun ikke aner hvem hun snakker om, sier vår kontakt med mangeårig bakgrunn i etterretningstjenesten.
Han mener at Waages analyser er hinsides enhver forståelse av hva som utspiller seg i regionen, og at det israelske svaret på måneder med rakett- og droneangrep fra Hizbollah så langt må anses å være svært vellykket. Mens norske medier velger å fokusere på gråtende Hizbollah-tilhengere, er gleden i Libanon definitivt tilstede blant den delen av befolkningen som har måttet lide under terrorgruppens vekst.
Vår kontakt sier videre at øynene nå bør rettes mot Iran – der øverste leder Ali Khamenei har grunn til å frykte at han er nestemann.
En snikende tvil
– Etter 35 år ved makten, en makt han har brukt til å gi sitt eget militær- og sikkerhetsapparat rett til å undertrykke sin egen befolkning på en særs grov måte og spre den islamske republikkens ideologi vidt og bredt over hele verden, har han følt seg helt trygg på toppen av sin egen maktpyramide. Men det landet hans egne omtaler som Lille Satan (les: Israel), har satt en støkk i ham de siste dagene. Etter angrepet der hans kompanjong og de facto leder av Libanon, Hassan Nasrallah, ble drept, har kommet i en strøm av dårlige nyheter for Iranaksen. Den ene linjelederen etter den andre har blitt tatt av dage og krisen Hizbollah nå befinner seg i later til å forsterke seg, sier veteranen.
Veteranen mener at vestlige medier generelt feiler i krigsdekningen og at de ikke forstår den islamske imperialismen som ligger som en mental drivkraft i regionen. Han forteller hvordan de israelske, hardtslående antiterroraksjonene rammer nettopp denne mentale drivkraften i Iran-aksen, og at den uroen som sprer seg har rammet Khamenei på en effektiv måte. Det er viktig å forstå psykologien i Israels krigføring, for rammes den iranske lederens psyke, har det enorm effekt, gitt hans maktstatus.
– Khameneis dårlige dager er neppe over. I møte med sine egne er det ikke vanskelig å se for seg at noen i hans nærhet og kommandokjede begynner å lure på om den 85-årige storayatollaen er vel bevart, for å holde på som han gjør vil skade den islamske republikken på lengre sikt. Khamenei er en mektig mann. Med en av forgjengerne, stifteren av den islamske republikken og den shiaislamske revolusjonens leder, storayatolla Ruhollah Khomeini sine nærmeste allierte og medarbeidere, har Khamenei hatt svært stor innflytelse på landets styre. Han var landets president da Khomeini døde i 1989, og ble utpekt som øverste leder, til tross for at det råder usikkerhet om hvorvidt dette var i tråd med Khomeinis ønske om arvefølge.
– Khamenei har den høyeste autoriteten i landet og kontrollerer de viktigste aspektene av Irans politikk, inkludert militæret, rettsvesenet og mediene. Khamenei har også stor innflytelse over utenrikspolitikkens og kan overstyre beslutninger tatt av presidenten og landets nasjonalforsamling. Landets nyvalgte president, Masoud Pezeshkian på sin side har en mer begrenset makt. Hans innflytelse strekker seg til innenrikspolitikken og lovgivning, men hans makt er helt underordnet Khamenei. For sammenligningens skyld kan man sammenligne Khamenei og Pezeshkians rollefordeling litt som mellom Josef Stalin og Mikhail Kalinin. Sistnevnte var president, og dermed de jure landets statsoverhode, men ingen er særlig i tvil om hvem som var sjefen.
Dårlige vibber
– Lørdag 28. september kunne nyhetsbyrået Reuters fortelle at Khamenei har blitt tatt til et sikkert sted. Dette er ikke bare oppsiktsvekkende og historisk, det er illustrerende for panikken. Det er ikke lenge siden Hamas’ øverste leder, Ishmail Haniyeh, ble drept i Tehran bare timer etter at Pezeshkian var blitt tatt i ed som Irans president. Man vet ikke om Khamenei på dette tidspunktet ble omfattet av denne typen sikkerhetstiltak som det nå som antydes overfor Reuters. Men ettersom Nasrallah og stort sett alle i hans ledergruppe på de høyere nivåene i Hizbollah har blitt drept, har tanken slått Khamenei at han kan være nestemann, sier veteranen.
Han eksemplifiserer hvorfor dette er vesentlig:
– Dette er ikke bare historisk i internasjonal sammenheng. Om dette blir et langvarig tiltak vil ikke Khamenei kunne utføre en av sine mer seremonielle, men for regimet svært viktige, rolle som Tehrans leder under fredagsbønnen. Denne rollen ble han tildelt av Khomeini personlig tidlig i 1980, og er en viktig kanal for å fremføre regimets budskap til befolkningen. Selv om det er andre som kan være «vikar» er det et svakhetstegn for regimet at «sjefen sjøl» ikke er på plass. Dette sender dårlige vibber utover i det maktapparatet Khamenei sitter på.
Ryster den ideologiske grunnstammen
Veteranen forteller videre hvordan maktstrukturen i Iran er bygget:
– Makten hans hviler i stor grad på Revolusjonsgarden, en parallell til landets øvrige konvensjonelle væpnede styrker. Mens landets land-, sjø- og luftstridskrefter hevder landets suverenitet i vanlig forstand, har Revolusjonsgarden en parallell kapasitet med en hær (NEZSA), flåtestyrke (NEDSA), luftstridskrefter (NEHSA), spesialstyrker/etterretningsstyrke (kalt Niru-ye Quds, eller Jerusalemstyrken) og en frivillig paramilitær milits (et slags heimevern om man vil). Totalt er dette en militær struktur med omtrent 125.000 personell og et budsjett på mellom 50 og 100 mrd norske kroner (2020). Revolusjonsgardens jobb er å bevare den islamske republikkens integritet. Den sørger for at eventuelle trusler fra andre maktstrukturer i landet avverges. En kan, selv om det ikke er helt sammenlignbart, ses å være bygd på noenlunde samme lest som det nazityske Schutzstaffel (SS).
Men Khamenei lener seg ikke utelukkende på Revolusjonsgarden. Veteranen fortsetter:
– I tillegg til Revolusjonsgarden har Khamenei også Vokterrådet (Shourā-ye Negahbān) som nyter stor makt. Rådet har vetomakt over nasjonalforsamlingens vedtak i form av lovgivning, de facto overvåkning av alle valg fra landsbyråd til landets president og fungerer som nominasjonskomité for alle posisjoner som lukter av makt i det iranske samfunnet. Rådet består av seks islamske jurister som er utnevnt av Khamenei og seks jurister valgt av nasjonalforsamlingen. Rådet ledes av den 97-årige ayatollaen Ahmed Jannati, en nær alliert av Khamenei.
– Videre har han Ekspertforsamlingen (Majles-e xobregân-e rahbari): En gruppe på 88 geistlige som har myndighet til å velge og avsette den øverste lederen. Medlemmene blir valgt av folket, men må forhåndsgodkjennes av det overnevnte Vokterrådet. Forsamlingen ledes av den 92-årige «nykommeren» (ble utnevnt i mai 2024) Mohammed-Ali Movahedi Kermani, også han storayatolla.
– Så har man Rådet for å fastslå statens interesser (Majma’-e Tašxis-e Maslahat-e Nezâm). Dette er et slags råd for å løse tvister mellom nasjonalforsamlingen og Vokterrårdet og gir Khamenei råd i politiske spørsmål. Dette rådet ledes også av en religiøs ungdom (!) den 61-årige Sadeq Larijani.
– Poenget med denne oppramsingen er å vise at religiøse ledere i Iran, alle med bakgrunn fra det sjiamuslimske prestestudiet i byen Qom, utgjør den ideologiske grunnstammen i strukturen som støtter Khamenei. Men gjør den det? Og kan Khamenei stole på alle sine minions?
Med mangeårig erfaring i etterretning kjenner veteranen godt til hvordan panikken kan spre seg når den psykologiske delen av krigføringen slår inn.
What goes around comes around
– At det nettopp er Israel som lykkes i å så paranoia i Iran-aksen er vesentlig, fastslår veteranen:
– Grunnen til at Revolusjonsgarden og ayatollaene hans er i panikk er fordi noen i systemet har åpnet døren og dermed truer posisjonen av absolutt makt som de har hatt siden den islamske revolusjonen i 1979. Ikke på noe tidspunkt siden Khomeini styrtet sjahen, har noen ristet så hardt i treet som israelerne nå har gjort for å se hva som faller ned. I toppen av dette treet sitte Khamenei.
– Israel har i snart ett år utkjempet en langt mer synlig krig mot Iran (den ble erklært da Khomeini opphevet Irans anerkjennelse av staten Israel kort tid etter maktovertagelsen i 1979) da Hamas og organisasjonens allierte brøt seg gjennom grensegjerdet fra Gaza og utførte den største massakren på jøder etter 1945. Samtidig utførte Hizbollah ett rakettangrep som sendte titusener av israelere på flukt fra nord i landet. Samme dag som dette skjedde la Khamenei følgende melding ut på X: «God willing, the cancer of the usurper Zionist regime will be eradicated at the hands of the Palestinian people and the Resistance forces throughout the region. #AlAqsaStorm» ledsaget av en video filmet av israelere som filmer redselslagne deltakere fra Nova-festivalen der Hamas drepte over 250 ubevæpnede mennesker.
– Khamenei er i ferd med å skjønne at «what goes around comes around». Noen i hans og regimets nærhet har samarbeidet med Lille Satan og muliggjort det som må kunne kalles spektakulære anslag mot Iran-aksen. En skal kanskje så langt tilbake som til Seksdagerskrigen i 1967 for å se en større israelsk triumf i forhold til en fiende som i antall og våpenmakt burde være langt mer overlegen. Den ydmykelsen den egyptiske lederen den gang, Gamal Abdel Nasser, fikk kjenne på og som førte til hans avgang. Vil Khamenei nå bli utfordret internt, vil han gå av eller «vil han ta ansvar og bli sittende», er spørsmål de neste dagene vil bringe klarhet i. Israels suksess er Khameneis ulykke. Hans posisjon har ikke vært så svak på noe tidspunkt etter at han tok over etter Khomeini i 1989. At han, i likhet med Haniyeh, Nasrallah og atter andre meningsfeller, har blitt en huleboer, er ydmykende nok. Men er det ydmykende nok til at han går?
Veteranen lar spørsmålet henge i luften. Svaret kan komme før vi aner.