Det er ikke bare i Norge og Europa forøvrig at den politiske høyresiden har vind i seilene blant velgerne. Wall Street Journal har skrevet om de amerikanske velgerne, og de oppfører seg tilsynelatende på akkurat samme måte. Nå er det republikanerne, eller Grand Old Party (GOP) flest amerikanere identifiserer seg med.
«Det er definitivt uvanlig,» sa Jeffrey Jones, seniorredaktør for Gallup, om GOP-fordelen. Gallup sa at partitilhørighet er en av flere grunnleggende faktorer som favoriserer GOP i år, sammen med funn som viser at republikanerne stoles mer på når det gjelder å håndtere økonomien og immigrasjonen, som velgerne ser som nasjonens mest utfordrende problemer.
Mens avisen viser til en rekke meningsmålinger som viser den samme konservative bølgen, er grafikken som viser Gallups måling i forkant av tidligere presidentvalg sammenliknet med i dag, kanskje mest illustrerende:
Den som umiddelbart registrerer at det var like mange amerikanere som identifiserte seg med det republikanske som det demokratiske partiet i 2004, kan også bite seg merke i hvorfor. Dette var under George W. Bush’ første presidensperiode, men viktigere: USA var i kjølvannet av terrorangrepene 11. september 2001, da en rekke koordinerte terroranslag ble gjennomført av terrorister fra al-Qaida på selvmordsoppdrag i USA.
Den daværende konservative bølgen trakk seg tilbake, men synes nå å være merkbart tydeligere enn hva den har vært på over tretti år.
Et øyeblikksbilde
Det er likevel ikke slik at republikanernes presidentkandidat er garantert valgseieren, fastslår WSJ, og forklarer hvorfor et slikt øyeblikksbilde kun er en indikator.
Partiidentifikasjon i meningsmåling gir et øyeblikksbilde av velgernes nåværende tenkning om de to partiene, og det kan være et annet bilde enn det som tegnes av valgregistreringsdata. Mange analytikere påpeker at flere velgere over hele landet er registrert som demokrater enn som republikanere, selv om tallene inkluderer noen estimater fordi mange stater ikke registrerer partitilhørighet når folk registrerer seg for å stemme.
L2, et partipolitisk uavhengig selskap som samler inn og oppdaterer velgerlistene fra hver stat, sa mer enn 38 % av amerikanske velgere er demokrater og 32 % er republikanere, basert på statlige registerdata og modellert beregning av velgerpreferanser i stater som ikke registrerer velgere etter partitilhørighet.
Valgresultater viser at noen av disse demokratene har stemt republikansk i årevis i stater som Pennsylvania, og at noen med GOP-registrering har gått tilbake til demokratene. De har bare ikke oppdatert sine velgerregistreringer.
Og slik er det jo; statistikk er statistikk og valgdag er valgdag, men det påfallende er altså at det ikke har vært tilsvarende antall amerikanere som identifiserer seg klart konservativt på over tre tiår.
En større usikkerhet er derimot den republikanske presidentkandidaten selv, som med sin væremåte er så eksentrisk at velgerne enten elsker eller hater ham. Han har en solid supporterbase, men det er velgere som sitter på gjerdet, spesielt i vippestatene, som skal overbevises, ikke de velgerne som allerede har tatt et valg. For mange velgere vil det republiblikanske partiprogrammet være tiltalende, mens Trump er det motsatte, og her ligger mye av usikkerheten for hva som skjer valgdagen.
Et fremmedgjort folk
Vi kommenterte forrige presidentvalg i USA da Biden sto klar til overta det ovale kontor i januar 2021. USA-bråket bør lære norske politikere om fremmedgjøring av eget folk var tittelen på saken, og vi skrev at «ser man bakover kan man se at Trump har vært en inkompetent president med et riktig program, mens Obama var en sosialt superkompetent president med et tøvete politisk korrekt program»:
Vi har foreløpig ingen Trump i Norge, men avskyen for menigmann eksisterer i brede politiske miljø, og vi har medier som stiller krav om at folk må ta fullstendig avstand fra Trump for i det hele tatt å bli regnet som rasjonelle. Slik demonisering bør både medier og politikere avstå fra. De har i fire år rakket ned på og delegitimert en folkevalgt president i et demokrati, men viktigere; de stempler Trump-velgerne som uverdige borgere som man ikke trenger å høre på.
Sammensmelting mellom teknologigigantene, karrierepolitikere, media og akademia er skadelig for samfunnet. Den elitistiske nedlatenheten mot alminnelige mennesker skaper uro, utrygghet og grobunn for opprør. Det er en oppskrift på fremmedgjøring av eget folk, og oppskriften har akkurat samme effekt i Norge som i USA. Mennesker som føler seg avvist er ofte ikke politisk korrekte, verken i måten de snakker på eller i løsningene de foreslår. Men de går på jobb, de betaler skatt og de fortjener å bli hørt. Globaliseringstanken og karrierepolitikken har ikke bare økt forskjellene mellom fattig og rik i USA, den har også økt forskjellene her hjemme.
Når Biden overtar bør han være svært oppmerksom på den følelsen av avvisning som ligger i store deler av befolkningen. Innvandring og klimamilliarder er ikke veien å gå dersom han skal stable på beina et slags fellesskap; han bør se på den politikken som har hatt positiv effekt de siste årene og videreføre den. Å ivareta sine egne før man ivaretar andre er helt grunnleggende, men en glemt politisk aktivitet på både amerikansk og norsk venstreside. På begge sider av Atlanteren lever troen på at sosial kompetanse er viktigere enn realpolitikk.
Når venstresiden påstår at Trump har dominans som mål og er uten interesse for liberale verdier, bør de ikke bare se på norske forhold og hvilke stemplingsmekanismer de enkelt strør om seg med mot meningsmotstandere. De bør se seg i speilet.
Biden klarte ikke å stable på plass noen følelse av amerikansk fellesskap, han klarte ikke engang å nå i mål til å stille til valg, kognitivt svekket som han er.
Show don’t tell
WSJ skriver at amerikansk konservativ identitet på frammarsj er underkommunisert, og det kan stemme, kanskje enda bedre her på berget enn i USA.
Utviklingen gir tidligere president Donald Trump en viktig strukturell fordel ved valget i november. Men andre faktorer kan vise seg å være viktigere for resultatet. Den demokratiske visepresidenten Kamala Harris har fortsatt en knapp ledelse i mange meningsmålinger, i noen tilfeller fordi hun gjør det bra med uavhengige velgere.
Bill McInturff, en republikaner som jobber med NBC News-undersøkelser, la først i mai merke til at flere velgere kalte seg republikanere. «Wow, den største greia i meningsmålinger er når linjer krysser, og for første gang på flere tiår har republikanerne nå det nasjonale forspranget på parti-ID», skrev han. Han kalte utviklingen «den underkjente game-changer for 2024».
På nær mirakuløst vis har Kamala Harris, Bidens visepresident, klart å løfte seg fra å være Demokratenes minst populære visepresident i overskuelig tid til å bli «America’s sweetheart» – godt hjulpet av mediene.
Den kvinnelige presidentkandidaten klarer dog å levere så mye tøv at republikanerne bør sitte ytterst stille i båten – ikke ulikt hva Høyre her hjemme pleier å gjøre når venstresiden produserer politisk vrøvl på løpende bånd. Slik innkasseres stemmer ganske enkelt fordi motstanderens uttalelser i seg selv er så hårreisende at folk trekker en annen stemmeseddel når de står bak forhenget valgdagen.
Trump kommer med en lang harang når han deler intervjuet med Harris der hun uttaler at hun ikke ville gjort noe annerledes enn Biden i inneværende periode. Å si noe slikt i en valgkamp der «jeg er ikke Joe Biden» har vært hennes største appell, etterfulgt av » a vote for change», er politisk sett å skyte seg i foten for Harris’ del, mens Trump oppfører seg som snekkeren med hammer som tror alt er en spiker.
Klarer republikanerne å få Trump til å holde kjeft, er det antakelig oppskriften på valgseier når majoriteten av amerikanere identifiserer seg som republikanere. Trump er dog ikke kjent for å være god til å sitte stille i noen båt. Det kan vise seg at hans manglende evne til å gjøre det åpenbart klokeste – show, don’t tell – kan gjøre valgnatten til en større thriller enn den ville vært dersom republikanerne hadde stablet på beina en annen kandidat.