«Bufdir kaller sine egne retningslinjer for barnevernets «bibel». Men retningslinjene kan ha ført til at barnevernet har brutt loven, kan Aftenposten avsløre. Nå skal de skrives om», het det i Aftenposten 9. juni i år.
Samme dato ble den tåredryppende historien om «Sigurd» servert leserne, der det framstilles som et overgrep at den da ti år gamle gutten ble plassert på kode 6.
Han var bare ti år gammel da barnevernet plasserte ham på kode 6. De mistenkte at gutten ble utsatt for grov vold hjemme, og sammen med politiet mente at det var fare for at han skulle bli kidnappet. Han fikk et nytt navn og et liv som ikke var hans eget.
I over tre år måtte Sigurd leve slik – uten at det er sikkert at det var nødvendig, har Aftenposten avdekket.
Etter at foreldrene ble frifunnet for grov vold og dømt til å betale erstatning for oppdragervold, ble sikkerhetstiltaket stående i over et år.
Barnevernets avgjørelse om strengt fortrolig adresse trenger ingen godkjenning. I Sigurds sak ble ikke opplyst om det gikk an å klage på avgjørelsen, ifølge advokat Jan Kildahl. Han har bistått Sigurds foreldre siden 2015. Hverken advokaten, Sigurd eller hans foreldre har noen gang fått se barnevernets begrunnelse for kode 6.
I oktober følger Aftenposten opp med en lang feature-artikkel: De skjulte barna, der problematikken dunkes inn enda en gang: Det er ulik praksis rundt om i landet hva gjelder vurdering av hvorvidt behovet for kode 6 skal opprettholdes over tid.
Aftenpostens journalister går langt i å spre troen på at det sitter en enkeltperson med dømmende makt i systemet, og at systemet dermed svikter både barna og foreldrene:
Avgjørelsen om strengt fortrolig adresse tas av barnevernsleder alene og står til lederen selv opphever det. Slik har det vært i mange år. Barnevernet har ikke opplyst om klageadgang på disse avgjørelsene. Det er et brudd på forvaltningsloven, har Aftenposten avslørt.
Formaliteter og realiteter på bakken er to svært forskjellige forhold i disse sakene, uten at Aftenposten evner å belyse dette.
Forstår ikke
Det skjer noe når journalister møter gråtende, fortvilede mennesker. Det som ikke sjeldent skjer er at journalistene tror at de sterke følelsene er et uttrykk for «systemet» har gjort noe grusomt, noe feil. Det er jo nettopp det de gråtende menneskene forteller, så da må det jo være sant, synes å være resonnementet.
Kode 6, strengt fortrolig adresse, er det tyngste tiltaket barnevernet kan bruke for å beskytte barn. Det brukes definitivt ikke i utrengsmonn, og det er ikke en ørefik som utløser et slikt tiltak. Det er heller ikke slik at det sitter barnevernsledere rundt på hver tue i landet og fatter slike tunge vedtak alene, selv om de på papiret sitter med det faglige vurderingsansvaret overfor barna.
Når det fattes vedtak om kode 6 for barn, er det etter faglige drøftinger mellom høyt kvalifisert barnefaglig personell og politiet, med prøving for barnevernsnemnda.
Aftenpostens avsløring kan bidra til en bevisstgjøring om hvem som i siste instans står ansvarlig i henhold til lovverket, men har ingen – ingen – praktisk betydning for arbeidet som utføres. Derfor blir det nær spekulativt når avisen vinkler det som den gjør:
Aftenposten spørreundersøkelse til alle barnevernslederne avdekker også noe annet.
Svært mange av dem vet ikke at det er de selv som har ansvaret for å fatte vedtak om kode 6. Av de 104 barnevernslederne som har svart, er det bare 22 som sier at de selv er ansvarlige. Et stort flertall av tjenestene tror det er politiet eller barnevernsnemndene eller en kombinasjon av disse som bestemmer strengt fortrolig adresse.
«Det er noe vi bruker sjelden og som en siste utvei», skriver en av tjenestene. Og legger til: «Det er alltid politiet som tar avgjørelsen».
En annen av tjenestene, som oppgir å ha 8 barn boende på det inngripende sikkerhetstiltaket, mener også at det er politiet som har bestemt dette og at det er politiet som er ansvarlig for eventuelle risikovurderinger knyttet til disse barna.
Det er ikke riktig. Det er altså barnevernsleders ansvar alene.
Hvor alvorlige disse barnevernssakene er, synes også vanskelig for journalistene å forstå, til tross for at de lister opp saker om grov mishandling, drap og vanskjøtsel.
Først etter fire år ble kode 6 opphevet for de to brødrene fra Øst-Afrika.
Det skjedde da guttenes far gikk rettens vei for å få tilbake omsorgen. Han tapte, men saken endret likevel guttenes liv. Lagmannsretten stusset nemlig på hvorfor brødrene fortsatt levde med et så inngripende sikkerhetstiltak:
«Det er imidlertid få tegn til at sperret adresse er nødvendig i dag. Mor soner i fengsel, og far befinner seg i utlandet uten mulighet til å komme til Norge.»
Først da barnevernet leste rettens konklusjon, ble sikkerhetstiltaket opphevet.
– Ut fra dokumentasjonen vi har, var det nødvendig med kode 6. Men tiltaket ble stående for lenge. Vi jobbet etter beste evne, men etter som tiden gikk hadde vi for dårlige begrunnelser.
– Kode 6 ble videreført for lenge, slår lederen ved barnevernstjenesten fast.
Nå endres deres rutiner.
Lagmannsretten «stusset», og barneverntjenesten opphevet sikkerhetstiltaket «først da de leste rettens konklusjon». Eksemplene er flere:
– De insisterte på at det var en overhengende trussel mot barna, selv om det ikke skjedde noe.
Da brødrene hadde levd på kode 6 i over to år, konkluderte barnevernet langt på vei med det samme.
«I løpet av drøye to år har barnevernstjenesten/omsorgspersoner for barna ingen erfaringer med at noen har forsøkt å oppsøke barna eller på noen måte komme i kontakt med dem.»
Likevel ble ikke kode 6 opphevet.
Man må undres på hva som skal forstås av dette. Tror Aftenposten at det er eventuelle avslørte forsøk fra foreldrene på å ta kontakt med barna som er den beste indikatoren på at tiltak må opprettholdes?
Barna taper på kampanjejournalistikken
Et regelverk som presiserer rutiner for revurdering av behov for opprettholdelse av kode 6 er vel og bra. At Bufetat endrer sine egne føringer på dette punktet er selvsagt greit, men ingen bør innbille seg at standardiserte revurderingstidspunkter utelukkende er et gode for barna. Man kan skyve menneskerettigheter foran seg så mye man vil, men er man kjent med systemet fra innsiden, vet man også at dette nye punktet vil innebære en ny melkeku for landets barnevernsadvokater og mindre reell sikkerhet for ungene. Det kan man med sikkerhet vite ved å se på øvrig praksis vedrørende omsorgsovertakelse av barn.
Praksis ved fosterhjemsplasseringer er eksempelvis at biologiske foreldre har mulighet til å rettslig søke om tilbakeføring og deretter anke hvert år. Det er en avveiing mellom biologiske foreldres rettssikkerhet og barnas beste, en avveiing som velkjent oppleves stressende og belastende for mange fosterbarn.
Vi har belyst problemet ved Aftenpostens «menneskerettighetsfokus» tidligere. Aftenpostens barnevernavsløringer risikerer å kaste ungen ut med badevannet. Vi kan gjenta fra saken:
Avsløringen har resultert i at Bufetat vil skrive om sin egen veiledning til barnevernet slik at det tydeliggjøres hvordan loven skal forstås. Der burde saken vært avsluttet uten noe mer om og men, men Aftenposten har valgt å lage en hel rekke saker om et fenomen som påstått kan være «brudd på FNs barnekonvensjon».
Overraskende er det ikke, gitt tiden vi lever i og store endringer i barnevernpraksis etter Norges fellelser i EMK. Men det er de voldsutsatte ungene som kommer tapende ut av kampanjejournalistikken. Ved bruk av eksempelet «Sigurd» bidrar Aftenposten til å spre farlige myter om «fornorsking» i barnevernet, der det reelle fokuset burde legges et helt annet sted. For i Norge bor det barn som har det så ille at de blir skadelidende for livet av den volden og de truslene foreldrene utsetter dem for, og forstår man ikke hvor alvorlig denne volden er, er det kanskje også vanskelig å forstå behovet for gjennomgripende tiltak.
Akuttvedtak om omsorgsovertakelse skjer i særskilte situasjoner hvor det haster, og vilkårene for disse skiller seg fra vilkårene for de ordinære tiltakene i barnevernet. Akuttvedtak uten foreldres samtykke fattes bare når det foreligger grunn til å tro at barna blir vesentlig skadelidende av å bli boende i hjemmet. Vedtakene skal ikke og kan ikke ta hensyn til hva foreldrene føler om vedtaket, det er barnas rettssikkerhet og fysiske og psykiske sikkerhet som er i høysetet. Vold kan være en utløsende faktor, og typisk er også lang tids bekymring for barnas omsorgssituasjon.
Økt foreldrefokus
Akuttvedtak er en sjeldenhet i norsk barnevern fordi det er så inngripende for hele familien, og brukes i stadig mindre grad. I 2017 var det 1.343 akuttvedtak, og i 2021 var det 694.
Marit Skivenes, professor ved Institutt for politikk og forvaltning ved Universitetet i Bergen, har uttalt at det er et demokratisk problem at Norge ser ut til å forlate en linje der barnets beste settes først.
Norsk barnevern har i lengre tid vært beskrevet som barnesentrert, og Norge er et av få land som har gjort barnekonvensjonen til nasjonal lov på linje med Grunnloven. Barnekonvensjonen av 1989 er en historisk nyvinning som har gitt barn individuelle rettigheter, og konvensjonen har universell oppslutning. Alle land unntatt USA har ratifisert barnekonvensjonen.
Den norske (og nordiske) velferdsstaten har bred oppslutning og har som sitt adelsmerke at det skal være like muligheter for alle. De viktigste byggesteinene legges i barndommen, og det er bred politisk oppslutning for å sikre at alle barn får gode og trygge oppvekstvilkår.
Det forplikter å ha barnekonvensjonen som gjeldende rett, og det utfordrer tradisjonell tilnærming til forholdet mellom staten og familiene. At barns rettigheter skal beskyttes selv i så vanskelige saker som barnevernssaker. Staten plikter å sikre barnets interesser over foreldrenes selvbestemmelse og autonomi når det er påkrevd – prinsippet om barnets beste er grunnleggende i norsk rett. Det er imidlertid både krevende og konfliktskapende å prioritere barns rettigheter i barnevernssaker.
De omfattende og raske endringene som nå skjer gjør meg sterkt bekymret. Det kreves grundigere analyser av utviklingen, men det er et varsko når Norge som tydelig har lagt til grunn at barns rettigheter forplikter at barnevernet stiller opp, nå ser ut til å trekke seg fra dette ansvaret. Det er også et varsko at Norge nå går i en annen retning enn øvrige Nordiske land.
Som fagperson deler jeg i aller høyeste grad Skivenes’ bekymringer, og tror i likhet med henne at det har spredt seg frykt i barnevernmiljøene for å fatte vedtak etter at Norge har blitt felt i en rekke barnevernsaker i EMD. En telefon til en tidligere kollega i Bufetat bekrefter det samme. Den spesialutdannede miljøterapeuten sier at EMD-dommene har gjort fagmiljøet «shaky», og at «barnas beste» ikke lenger betyr det samme, til tross for at EMD ikke rettet kritikk mot at det er foretatt omsorgsovertagelser.
Det er videre mer enn rimelig grunn til å anta at massiv innvandring fra land der barn ikke har individuelle rettigheter har endret norsk barnevern fra å ha fokus på hva som er best for barna til å ha fokus på å forstå kulturer. Og kulturer er som kjent båret fram av voksne.
At foreldrene er lei seg er selvsagt leit, men det er forventet og naturlig. Nær sagt alle foreldre som mister omsorg for barna sine er lei seg, og ofte er de også uenige i at omsorgsovertakelse er nødvendig. Det betyr ikke at de har rett i den vurderingen. Faren ved å løfte fram familier slik Aftenposten gjør, er å gjøre foreldrenes følelser viktigere enn barnas sikkerhet. «Sigurd», som i dag er 19 år og kan fastholde at barnevernet har skyld i alle hans livskvaler, har samtidig vært under lang påvirkning av foreldrene og eget miljø i etterkant av en tilbakeførsel som høres spesiell ut. «Sigurd» har tatt tilbake sitt opprinnelige muslimske navn og også trukket tilbake forklaringene om grov vold. Den eldre søsteren har nektet tilbakeførsel til familien og bor i dag alene, fremdeles med sin nye identitet. Her er det så mange scenarier for hva som kan ha foregått av press og trusler at Aftenposten burde vært svært forsiktige med å bruke «Sigurd» som sannhetsvitne for hva som er feil med det norske barnevernet. Skal man belyse en slik sak er det rimelig samtidig å ta høyde for at faginstansene som foretok sikkerhetsvurderinger faktisk gjorde jobben sin.
De langt fleste spesialiserte fagfolk forsøker etter beste evne å handle til barnets beste. Slik bør det fortsatt være.