«I dag ser vi et handlingslammet FN, på tross av at den har hatt mer enn 10.000 fredsbevarende soldater stående langs grensen i Sør-Libanon siden 2006. Det er tilsynelatende en sterk overdrivelse å kalle dem fredsbevarende, for de har åpenbart ikke gjort jobben sin», skriver Erlend Larsen i Aftenposten.
Han sammenlikner FNs unnfallenhet i Libanon med Srebrenica-massakren i 1995 og spør hva FNs fredsbevarende styrker egentlig driver med når de i årevis har latt Hizbollah vokse seg store og mektige.
– FN-veteranen sier mye av det som sies skal, fastslår vår faste kontakt, veteran fra E-tjenesten, som bekymrer seg over et FN som har utspilt sin rolle.
Fullstendig håpløst mandat
Kunnskapstyngden hos veteraner som kjenner FN-systemet fra innsiden bør ikke kimses av eller bare unntaksvis settes på trykk i avisenes meningsspalter. Ikke minst bør denne kunnskapen løftes fordi den er et aktivt korrektiv til et mediekorps som i stor grad er mer opptatt av å formidle følelser – ofte terrortilhengeres sådanne – enn av å formidle hva som reelt sett utspiller seg på bakken.
– Jeg bare venter på at IDF gjør noe overilt. Hizbollah er kalde og kyniske nok til å legge ut åte som IDF biter på, og så blir det enda verre for alle. Bortsett fra for Hizbollah og Iran, fortsetter vår E-kontakt.
– Sammenlikningen med Srebrenica ser jeg ikke mange andre som trekker, men Erlend Larsen har delvis rett. En dårlig gjennomtenkt operasjon fra IDF kan føre til tapstall på sivil side som fratar IDF fordelen. De vet at med mindre de bærer bort FN-styrken, så drar de ikke. Dette vet også Netanyahu. Hvis kinesiske og indonesiske soldater dør, har de et massivt mye større problem enn et Vesten som står og breker, sier han.
– Men hvordan kan det skje? Det er jo store FN-styrker. Det må jo på et tidspunkt skje en endring når de så til de grader bommer på å utføre det de er satt til? spør jeg.
– 10.000 pax spredt utover 1.000 kvm2, er ikke spesielt mange. De har ikke tyngre våpen enn maks 81mm bombekastere, og selv til det har de ikke annet enn lysgranater. De har ikke mandat til å beskytte noen, deres mandat er å monitorere at Hizbollah trekker seg ut av området sør for Litanielven (noe de selvsagt ikke gjør) og LebArmy tør ikke komme fordi de er redd for at Hizbollah skal ta dem. Fullstendig håpløst mandat. Mye av dette handler om gamle uvaner fra FNs side. Det er et kynisk maktspill internt der militære oppdrag betales og støttes ut fra hva som gir budsjettmessig effekt for organisasjonen, ikke hva slags resultater det gir.
– Da IDF trakk seg ut i 2000, gikk jo UNIFIL over i hvilemodus og skulle konsentrere driften mot å stabilisere området og overlate ting til LebArmy. Men Hizbollah tok kontrollen med en gang og satte i gang med sitt program. Eventuelle motforestillinger i UNHQ i New York stilnet og fokus var i andre verdenshjørner, blant annet Balkan og Afghanistan. FN gjorde ikke jobben sin da og de gjør den ikke nå. Det er ikke de stedlige FN-soldatene som bærer ansvaret for det, det er det sikkerhetsrådet og stormaktene som gjør, og «katastrofe-Antonio» (FNs generalsekretær Antonio Guterres, min anm.) som har feil fokus på det aller meste, sier veteranen.
Korrupsjonen
– Men du har selv erfaring som tjenestegjørende i FN-styrkene. Hvordan så det ut fra bakkenivå?
– Det var tre ting vi «gutta og jentene» mislikte den gangen. Det ene var IDF som skjøt først og spurte etterpå. Det skal sies at de kunne være noen arrogante svin med påskrudd bulldozermodus. Ingen tvil. Det andre var Hizbollah og andre væpnede grupper som enten innførte religiøst diktatur og myrdet folk i kaldt blod, og terroriserte egen befolkning (i tillegg til PFLP, DFLP (Lars Gules spesielle venner). Glemmer aldri en aksjon IDF gjennomførte i Chebaa etter indikasjoner om at en væpnet gruppe hadde blitt observert der oppe. Viste seg å være to-tre tenåringer som DFLP hadde gitt våpen og ammunisjon for å skyte mot IDF-posisjoner på libanesisk side. Disse ble selvsagt meid ned og jeg fikk for første gang på nært hold se hva grovkalibret ammunisjon kunne gjøre med en menneskekropp. Hver gang jeg ser Lars Gule tenker jeg på den hendelsen.
– Den tredje tingen vi mislikte var FN-systemet. Den norske bataljonen (Norbatt) ble kronisk underforsynt av FN-systemet. Vi fikk aldri den mengden av forsyninger vi trengte, og det var så ille at det gikk på hygienen løs. Mener å huske at bataljonslegen og hygieneoffiseren truet med å stenge leire og si opp stillingene sine hvis ikke ting skjedde. FN ga faen, og vi måtte kjøpe hygieneartikler som vaskesåpe, håndsåpe, dopapir, medisinske artikler med mer på det åpne markedet.
– Hvorfor underforsynt? Var det noen spesiell grunn til det?
– Grunnen var at FN-systemet i Libanon startet i Naqoura (UNIFIL HQ) og at det der jobbet sivile som hadde en «avtale» med stedlige sivile og militære ansatte i UNIFIL som gjorde at de hadde fri tilgang til lagre og så videre. Var ikke uvanlig å se lokale helter i flunkende nye FN-uniformer, mens vi som satt lengst unna matfatet måtte krangle om å få nye uniformer når våre egne var utslitte. Korrupsjon, tror jeg de kaller det…
– Lordene i Naqoura var i lomma på hverandre og drev butikk med å mooche på FN-systemet. Stort sett alt av avviksrapporter har gått opp i røyk, men det er ingen tvil om at FN-systemet er sterkt plaget av det en kan kalle endemisk, det plager ingen utenfor, blant annet ikke vår egen regjering (og totalt politisk flertall, for øvrig) som mener FN er svaret på alle verdens problemet.
– Tror de fleste har innsett at FN har store problemer og at det til sist vil bli ribbet for all kredibilitet, forteller veteranen.
Squeaky clean
– Hvis man skriver inn søkeordene «korrupsjon», «FN» og «Libanon» (uavhengig av språk), får man jo nesten inntrykk av at FN er «squeaky clean», sier veteranen, som påpeker at man ikke trenger være konspirasjonsteoretiker for å skjønne at det er en høy aksept for at FN er hevet over all kritikk.
– Skal du først komme med kritikk skal du grave lenge og hardt. UN Watch er jo på ballen, men de har ikke fått kred for den jobben de gjør, sier veteranen.
Han har rett – og vi kan gi et eksempel. Da NRK meldte om millionene til UNRWA i juni, ble det oppsummert som følger:
Eide seier regjeringa er glad for at skuldingane mot UNRWA blei tekne på alvor og etterforska av FN sjølv og av Colonna-utvalet. Men han legger også til:
– Vi kan rett og slett ikkje akseptere at sentrale FN-organisasjonar blei utsette for ein slik kolossal og urettvis kritikk over tid.
– Dette var ikkje berre kritikk av UNRWA, men heile FN-systemet, og det må ikkje tolererast.
Vi kommenterte det dengang:
Kritikk skal ikke tolereres, påstår utenriksministeren. At han tar til orde for å forby kritikk er kanskje ikke så rart. Kritikk har det nettopp med å avdekke ting – ting som er svært ubehagelige. Dette er Eide selvfølgelig klar over, noe annet er ikke mulig å forestille seg. Det er ikke «bare» den omfattende dokumentasjonen på UNRWAs terrortilknytning som UN Watch har utarbeidet som beviser at FN-organet er klar for søplebøtta.
FN er ikke det FN en gang var – og verden er ikke det verden en gang var. Colonna-utvalget får fortjent og helt nødvendig kritikk, fordi utvalget opererer på akkurat samme måte som Eide: Ved å prate om alt annet enn det de ikke liker. UN Watch går så langt i sin kritikk at de omtaler utvalget som «orkestrert hvitvasking av terror».
(…) Rapporten som er utarbeidet av UN Watch nevnes aldri med et ord av den sittende norske regjeringen. Rapporten «oppsummerer UN Watchs forskning og rapporter om omfattende promotering, oppmuntring av og støtte til terrorisme blant UNRWA-ansatte, gjentatte brev og advarsler til både FN og UNRWA, og UNRWAs svar som besto av gjentatte avslag på å engasjere seg i advarslene om terrorstøtte og i stedet angrep budbringeren. UNRWAs unnlatelse av å iverksette meningsfulle handlinger over ni år viser at UNRWA er systemisk uvillig til å konfrontere gjennomgripende og forankret terrorstøtte innenfor sitt byrå».
E-tjenesteveteranen trekker fram et annet korrupt forhold ved FN, og viser til Financial Times’ avsløring av korrupsjonsanklagene innad i United Nations Development Programme (UNDP)
– Beskrivelsen av UNDP kan fint brukes på andre FN-organer. Blant annet militære avdelinger og UNRWA.
– Mange viktige personer som er hevet over all mistanke og som sitter med begge frempotene i trauet. De vil nødig ha slik oppmerksomhet, sier han.
– Ikke en gang FrP prøver å få Norge til å ta et oppgjør med FN for å få orden i sysakene. Det er den eneste soveputen det internasjonale samfunnet har. Men denne puten er tynnslitt og vi hadde aldri godtatt en etat i Norge som jobber så dårlig og ineffektivt som FN, konkluderer veteranen.