Jeg skal være så ærlig at jeg innrømmer at jeg ønsker begge de Rabita-tilknyttede muslimske kvinnene en regnværsdag. De er allestedsnærværende i offentlig debatt og gis gehør politisk – utrolig nok.
Tidligere i år belyste vi hvordan Linda Noor, leder av Minotenk og aktiv støttespiller for Rabita – Det islamske forbundet, siden terrorangrepet mot Israel i oktober i fjor har uttalt at det ikke finnes bevis for at Hamas planla å drepe sivile.
Allerede 7. oktober, mens likene av kvinner, barn og gamle lå skamferte og fortsatt varme i Israel, fant Noor det opportunt å klistre det palestinske flagget over profilbildet sitt på Facebook. Ekstremt, vil du kanskje påstå? Neida, Noor er invitert både til Ekstremismekommisjonen og til Kulturdepartementet for å belyse hvor vanskelig det er å være muslim i Norge. – Islamofobi og muslimfiendtlige holdninger er så utbredt at det langt på vei har blitt normalisert, påstår Noor, flankert av Basim Ghozlan fra Rabita-moskeen.
Nå er det altså kongen som kritiseres av Rabita-kvinnene, fordi han stilte opp i synagogen da norske jøder markerte årsdagen for terroren.
Som ledere i organisasjoner som daglig møter unge mennesker som fullstendig har mistet troen på at menneskerettigheter og folkeretten gjelder dem, må vi rope varsko.
Det er flott at kongen, kronprinsen, statsministeren og stortingspresidenten deltok i minnestund for de israelske ofrene. Samtidig forteller Rami Samandar fra Aksjonsgruppa for Palestina at hans henvendelser til kongehuset om å møte rammede palestinere, ble avvist, skriver de i Aftenpostens meningsspalter.
At våre ledere valgte å bære den gule sløyfen, et kjent symbol til støtte for Israel, militære tropper og gisler, forsterker inntrykket av en voldsom skjevhet.
Dersom unge norske muslimer innbiller seg at de har mistet troen på at menneskerettigheter og folkeretten gjelder for dem fordi kongen har takket nei til å møte Aksjonsgruppa for Palestina, bør Rabita-kvinnene kanskje rette en kritisk pekefinger mot seg selv snarere enn mot kongehuset. Det er ingen menneskerett å få kongen på besøk, snarere er det uhørt at kongen skulle stille opp hos en aktivistisk organisasjon som feilaktig sprer folkemordspåstander ved hver mulige anledning.
Hvorfor i all verden skulle ikke våre ledere velge å bære den gule sløyfen i solidaritet med terrorofre? Hvordan kan de muslimske kvinnene påberope seg å være forbilder for muslimsk ungdom dersom de ikke engang formidler at alle bør ha solidaritet med terrorofre?
Aktivistenes feilslutninger
Et besøk på gruppas Instagram-side viser hva det går i. Det er altså disse aktørene Rabita-kvinnene mener kongen må avsette tid til å møte:
Folkemordpropagandaen er uanstendig, drøy og har blitt framsatt lenge. Vi skal ikke lenger tilbake enn til det første massive angrepet fra Iran for å se Minotenk-lederens analyse av hendelser. Vi belyste det i april i år:
I den grad man kan la seg fascinere er det altså slik skattepengene våre er i bruk for å sette verden på hodet. Det målrettede angrepet mot høytstående medlemmer av den iranske revolusjonsgarden skal forstås som terror, mens hundrevis av missiler og droner mot sivile skal forstås som selvforsvar. Det hele er komplett absurd, men påstandene framsettes med den største selvsikkerhet av Noor, som i tillegg til å motta millioner over statsbudsjettet til sin «minoritetspolitiske tenketank» kan framsette Hamas-propaganda uten risiko for å miste nevnte statsstøtte.
Disse forvirrede tankene blandes altså med påstander om at muslimer opplever hat og hets i Norge.
Virkelighetsfjernt
Rabita-kvinnenes kongekritikk handler om å undergrave jødenes møte med bestialsk terror og på samme tid blåse opp hvor forferdelig det er å være muslim i Norge:
Utelatt fra det store «vi-et»
Når bare den ene sidens lidelser blir markert av våre ledere, mens de enorme, pågående og mye større tapstallene og frihetsberøvelsene både før og etter 7. oktober ikke blir markert på samme symboltunge måte, understreker det en følelse av å være utelatt fra det store «vi-et». Når man i tillegg utsettes for hat og hets, ja sågar fysiske angrep som særlig kvinner som bærer hijab, jevnlig forteller om, blir det en veldig alvorlig kombinasjon.
Å være vitne til hundretusenvis av barn som drepes, lemlestes, sultes og jages på flukt uten at verdenssamfunnet griper inn, fører til håpløshet og mistillit. Det skaper grobunn for polarisering, i verste fall radikalisering.
Det som står åpenbart er at Noor og Hasnaoui selv bedriver en drøy virkelighetsframstilling overfor de muslimske ungdommene, der de selger inn en tanke om at muslimer alltid er ofre og majoritetssamfunnet – med kongen i spissen – hater dem. Det er i sannhet radikaliserende.
«Vi tar avstand fra angrepene 7. oktober» påstår Rabita-kvinnene, som aldri verken har omtalt angrepene som terror eller kommer til å gjøre det.
Det er få dager siden samme Linda Noor var ute i Dagsavisen med en advarsel om at «Donald Trump som president vil gi rasistiske og homofobe krefter vind i seilene». Å uttale noe slikt når man selv har valgt seg Hamas’ side i Midtøsten er latterlig. Nøyaktig like latterlig som budskapet fra Aksjonsgruppa for Palestina, som innbiller seg at «kamp for Palestina» er det samme som «kamp for skeive rettigheter».
Hva tror Rabita-kvinnene skeive mennesker utsettes for i Gaza? Tror de i fullt alvor at et jødehatende, homofobt Hamas og shariastyre ikke er rasistisk?
Vi har en inkluderende konge i Norge. Vi har en konge som er særdeles inkluderende, mens Rabita-kvinnene forsøker å selge inn til unge muslimer at han er ekskluderende.
Vi kan gjengi fra kongens tale i Slottsparken 1. september 2016:
Norge er langstrakt og spredt bebodd.
Men Norge er fremfor alt mennesker.
Nordmenn er nordlendinger, trøndere, sørlendinger – og folk fra alle de andre regionene. Nordmenn har også innvandret fra Afghanistan, Pakistan og Polen, Sverige, Somalia og Syria. Mine besteforeldre innvandret fra Danmark og England for 110 år siden.
(…) Nordmenn er engasjert ungdom og livserfarne gamle. Nordmenn er enslige, skilte, barnefamilier og gamle ektepar. Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre.
Nordmenn tror på Gud, Allah, Altet og Ingenting.
Men kongen selv tror ikke på terror. Når kongen har anstendighet og solidaritet med jødenes verste traume siden Holocaust, er det med evne til å skille mellom politikk, aktivisme og solidaritet.
Å ha solidaritet med sivilbefolkningen i Gaza er det ingenting galt med. Krig er brutalt. Når man ikke evner å ha allmennmenneskelig sympati for terrorofre, kan det ikke lenger kalles solidaritet, frihetskamp eller empati.
Kongen fortjener en takk for å ha stått offentlig i solidaritet med jødene, ikke fordømmelse fra terrorfornektende, skattefinansierte aktivister med en agenda som undergraver det vårt samfunn er bygget på.