Antisemittisme

Rettssaken og reaksjonene mot de somaliske IS-kvinnene fra Bærum er tankevekkende

Den norske mentaliteten er i rask endring. Når man ser den pågående rettssaken mot Bærumskvinnene med somalisk opphav, kvinner som tilsluttet seg det mest bestialske terrorregimet verden har sett, er det på samme tid underlig å tenke på at Frp gikk ut av regjering da den første IS-kvinnen og hennes to barn ble hentet til Norge. Vi venner oss til det aller meste - også terrorister midt iblant oss. 

Det finnes utallige artikler om de norske IS-kvinnene i vårt arkiv, inkludert artikler om de to søstrene som nå sitter terrortiltalt i norsk rett. Rettssaken mot dem er dog av liten interesse, og det er en følelse vi åpenbart deler med store deler av det norske folk og det norske kommentariatet. Anekdotisk har jeg ikke sett en eneste Facebook-venn skrive noe om dem, og det er ikke så underlig. Vi er kjent med hva som kommer til å skje med dem; dømmes de, er de ute igjen etter kort tid.

Motstanden som stilnet

Det var den 28. mars i fjor det ble kjent at IS-søstrene med somalisk bakgrunn, bosatt i Bærum, ble hentet tilbake til Norge av regjeringen, finansiert med våre skattepenger. Hentingen begrunnes med søstrenes tre barn som de har fått i Syria med IS-krigere i løpet av de ti årene de har oppholdt seg der. «Barna trenger hjelp», har vært et norsk mantra overfor alle IS-kvinnene. Vi vil frelse barna fra radikalisering, sult, sykdom og farer.

For halvannet år siden skrev vi at Henting av IS-kvinner er en hån mot det norske folk – men protestene har stilnet:

Å hente kvinner som frivillig, av ideologiske grunner, har forkastet alle norske verdier til fordel for støtte til en ekstrem terrorstat, er en hån mot det norske fellesskapet. I NRK inviterer den kvinnelige programlederen fire andre kvinner til å forklare om mulig menneskehandel, stakkars barn og hvor godt det er at kvinnene er tilbake – og tilfeldig er det neppe. Det funker som bare det. Det politiske og folkelige opprøret ved tilbakehenting av IS-kvinnen med det påstått syke barnet i 2020 er kun et minne, og mens Dagsrevyen har kvinnenes far i samtale på telefon fra Somalia, er alle enige om at den vonde tiden er over.

Det er selvsagt satt på spissen, for motstemmene finnes fortsatt, men lyden av dem har stilnet betraktelig siden Frp gikk ut av regjering da den første IS-kvinnen og hennes to barn, det ene angivelig svært sykt, ble hentet ut av interneringsleir i Syria i januar 2020 og fraktet tilbake til Norge. Trykket og motstanden er langt mindre i dag.

I dag er trykket og motstanden så å si borte. Det er en selvfølge at søstrene er blitt hentet og får sine tilmålte dager og timer i norsk rett, der de fraskriver seg all skyld og bare har blitt lurt inn i noe de egentlig ikke hadde lyst til. Deretter skal det bevises – ikke vanskelig, for øvrig – at de hadde en aktiv rolle i IS-engasjementet sitt, og så skal de sone noen skarve måneder før livet går videre for både oss og dem.

Det er ikke rart at engasjementet for demokratiets frihetsverdier faller som en stein med norsk rettspraksis. Folk gir opp, venner seg til at det er sånn vi behandler bestialitet, og livet går videre.

Så flinke omsorgspersoner

Det er tankevekkende, ganske enkelt fordi det er et tidsbilde. Det skjer for mye skrekkelig i verden, og det skjer kontinuerlig. Vi belæres om empati og tidligere tiders kolonialisme og fandens oldemor – og det har effekt.

Aftenposten har en lang artikkel om hvor gode omsorgspersoner de to IS-kvinnene er. Som fagperson med barn i risiko som spesialfelt må jeg hoderystende konstatere at mine kolleger i fagfeltet konkluderer slik. Det er en hån mot enhver familie som havner i barnevernets søkelys, og mest av alt er det en hån mot barna selv.

Lars Lyster koordinerte et stort apparat av fagfolk som skulle hjelpe dem: kommunen, barnevernstjenesten, sykehus, politi, skole, barnehage, barne- og ungdomspsykiatrien og kriminalomsorgen.

– All erfaring fra andre land viser at disse barna ofte har store og sammensatte utfordringer. De er ofte traumatiserte, sier han.

Nå blir gode erfaringer med de første ungene brukt i oppfølging av bærumssøstrenes barn.

Søstrenes advokat: – Gode omsorgspersoner
De tre jentene deres er blitt syv og ni år. De er født og oppvokst i IS-kontrollerte områder og leirene i Syria. Mødrene var bare 16 og 19 år da de i 2013 dro til det krigsrammede landet.

Advokat Hilde Firman Fjellså forsvarer den yngste moren.

– Barna har det bra og blir godt ivaretatt, skriver hun i en SMS på vegne av begge søstrene.

Hun skriver at mødrene er veldig fornøyd med samarbeidet med barnevernet og andre instanser.

– Barna er sammen med mødrene sine, og det har aldri vært aktuelt med omsorgsovertagelse. Det betyr at de blir vurdert som gode omsorgspersoner, ifølge Fjellså.

Barnevernet der de bor, har gjennomført en undersøkelsessak. Når barna har hatt behov for barnevernsfaglige hjelpetiltak, er det blitt iverksatt. Nå er det ikke lenger behov for hjelpetiltak for disse barna. Det skriver barnevernet i kommunen til Aftenposten.

Men nytt eller uventet er det ikke. Også dette ståstedet er dunket inn i befolkningen over tid, til vi til slutt sitter numne og likegyldige tilbake.

Vi foreslo for tre år siden å endre barnevernloven med henblikk på terrormødrene, ganske enkelt fordi noen større omsorgssvikt enn å velge terrororganisasjoner som oppvekstramme for egne barn er nesten utenkelig. Likevel løftet ingen norske politikere det åpenbare behovet for endring i barnevernloven når det kommer til denne typen foreldreskap. Barnevernloven har allerede en liknende paragraf for barn som står i fare for utnyttelse til menneskehandel.

Absurd som det kan høres ut er ikke omsorgsferdighetene til de nå tiltalte Bærumskvinnene unikt gode. Slike fantastiske omsorgsferdigheter er vanlige blant IS-kvinner, har det blitt fastslått fra menneskerettighetshold.

Vi har tidligere skrevet om en rapport fra organisasjonen Human Rights Watch, der det ble fastslått at bare fire prosent av returnerte IS-barn fra Syria har problemer. Tallet er så lavt at dersom det skulle stemme, ville det indikere at burkadekte terrormødre gir den beste omsorgen. Til sammenlikning har fem til ti prosent av barn og unge i Norge atferdsvansker, inkludert alvorlig atferdsproblematikk som lovbrudd. Når noe virker å være for godt til å være sant, så er det ofte det, men NTB gjenga ukritisk «funnene» i rapporten uten tanke for at respondentene består av terrormødre, annen nær familie og et behandlings-optimistisk hjelpeapparat i mottakerlandene.

Eksponering og effekt

Når den norske mentaliteten er i endring er det slett ikke underlig. Offermentalitet og skyldplassering dunkes hardt inn av norske medier på daglig basis – godt understøttet av en regjering som har et overdrevent fokus på «høyreekstreme krefter» og påstått islamofobi hos den jevne nordmann.

Det er nær sagt umulig å ikke la seg påvirke av den ustoppelige strømmen av mediesaker fra muslimsk, sårbart perspektiv. Du kan velge en hvilken som helst dag, og du vil se det samme i norske medier. I dag kan vi eksempelvis trekke fram Kjell Stephansen, nestleder i Palestinakomiteen i Norge, som er gitt spalteplass i Aftenposten:

7. oktober 2023 angrep palestinere i Gaza okkupasjonsmakten Israel. De gikk ikke til angrep på jøder fordi de er jøder. Det er derfor helt urimelig at Israel trekker linjer til holocaust. Dette er å kalle motstandskamp mot okkupasjonen for jødehat.

Vesten har slukt Israels fremstilling av 7. oktober. De verste løgnene om halshugde barn er tilbakevist. Men løgnene brukes til å fremstille palestinere som monstre, og denne rasismen brukes til å forsvare folkemordet i Gaza. Vi må alle bekjempe denne rasismen.

«Motstandskamp». Groteske henrettelser, avkapping av kroppsdeler, voldtekter, brenning av jøder, tortur av barn foran fastbundne foreldre, kidnappinger. Det er helt hinsides all anstendighet å kalle slikt «motstandskamp». Men det gjøres, og det gjøres på daglig basis. Vi kan gjenta hva vi skrev i saken om hvordan hjemhenting av IS-kvinnene er en hån mot det norske folk:

Tilsvarende mates vi ustanselig med vonde historier fra norske muslimer, der det beskrives et hattrykk fra nordmenn som gjør livet nesten ulevelig for dem som frivillig har valgt «frihetssymbolet» hijab og bare ønsker å leve i fred og fordragelighet. Kommer man i vanvare til å nevne skytinger, vold, knivstikkinger og voldtekt er det straks en ekspert eller fem på plass for å fortelle at det handler om utenforskap og trangboddhet. Om bare DU er snillere, så skal du se det blir bedre.

Det aller mest tankevekkende er at propagandaen virker. Den virker på både deg og meg, og har slik sett samme effekt som eksponeringsterapi, den aller mest effektive formen for terapi. Den har et mål: Du skal tåle de vonde følelsene så lenge at du ikke bryr deg lenger, men går videre med dagen din.