I morgentimene kan både nasjonale og internasjonale nyheter koples til Israels forsvarskrig. På nasjonalt nivå meldes det at justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) opprettholder grensekontrollen grunnen trusselbildet mot Norges jøder.
På internasjonalt nivå er USAs utenriksminister Antony Blinken på vei til Israel for ellevte gang siden Hamas gikk til terrorangrep 7. oktober i fjor, parallelt med at Hizbollah fortsetter å sende missiler inn i landet fra Libanon.
Selv nyheten om at FNs generalsekretær António Guterres muligens besøker Russland torsdag kan knyttes opp mot krigen i Midtøsten, fordi det illustrerer med all tydelighet et FN som har utspilt sin rolle.
Vesten mot resten
Kort sagt kan det oppsummeres som ulike utslag av Vesten mot resten, og John Boltons analyse underbygger dette.
På litt over ett år har Israel ødelagt Hamas’ politiske og militære ledelse. Jobben er ennå ikke gjort, men Hamas, og dermed Iran, er betydelig svekket. Jobben med å knuse Hizbollah er ikke kommet like langt, men hver dag er det flere tap i deres lederkadrer og missilarsenaler.
Men hvis ikke en våpenhvile, hva bør Israels mål være? Winston Churchill ga et tilfredsstillende svar: «Jeg kan svare med ett ord: seier. Seier for enhver pris. Seier på tross av all terror. Seier hvor lang og vanskelig veien enn er. For uten seier er det ingen overlevelse.»
Operativt sett bør Israel utvide sin Gaza-militære kampanje og forfølge Hamas’ ledere uansett hvor de flykter. Arabiske stater som tilbyr tilfluktssteder for terrorister bør utstede utkastelsesvarsel; la dem bosette seg i Iran eller Afghanistan.
Israel bør systematisk ødelegge hver kubikkcentimeter av festningen Hamas bygget under Gaza, slik at ingen fremtidige terrorister kan dra nytte av det. Gaza må bli et rent sivilt sted.
Hizbollah bør fortsette å møte sin skjebne, mens Israel svekker dens politiske og militære strukturer. Verken gazanere eller libanesere har hittil hatt makt til å kvitte seg med sine respektive kreftsvulster av terror, men muligheten til dette har nå kommet.
Den politiske og psykologiske virkeligheten er at innbyggerne i både Gaza og Libanon aldri kan håpe på å oppnå frie og sikre samfunn før Hamas og Hizbollah er uopprettelig ødelagt. Men det er ingen måte å nå det punktet på før det er åpenbart for alle at Hamas og Hizbollah ikke har mer fremtid enn Tysklands naziparti hadde etter 1945.
Bolton er ikke i tvil om at det er en sivilisasjonskrig, og han er heller ikke i tvil om at verdens despotier brer seg som pest over hele verden. Diktaturene forener seg, BRICS-landene med flere, og de føler forakt for Vesten. Det er den forakten vi ser ikke bare i angrepene mot Israel, men marsjerende og flaggveivende i enhver vestlig storby.
Svakt og relativiserende Vesten
Med Blinken på plass i Israel igjen, har Bolton lite positivt å si om Biden-administrasjonens innsats. USA er fortsatt USA, men med en svak ledelse over flere år, og et nært forestående presidentvalg.
Det største problemet er åpenbart Iran, kilden til våpnene, utstyret, treningen og finansieringen dets terrorfullmektiger er avhengige av. Israel bestemmer nå hva de skal sikte mot i Iran: atomvåpenprogrammet; ballistiske missiler og andre militære eiendeler; toppledelsen; eller oljeinfrastruktur.
Forutsigbart ønsker Det hvite hus bare angrep mot militære installasjoner, og Biden har uklokt sagt offentlig at han motsetter seg at Israel angriper atom- eller oljerelaterte eiendeler, av frykt for de politiske konsekvensene i Amerika 5. november.
Biden presser effektivt Israel til å ignorere det farligste, den av alle Irans militære kapasiteter med størst konsekvenser, og det er useriøst. Israel har den perfekte muligheten og kan rettferdiggjørel å angripe Irans globale trussel om atomspredning, og dermed beskytte seg selv og verden for øvrig. Vi bør oppmuntre Israel til å gjøre nettopp det.
Israels gjengjeldelse mot Iran kan begynne når som helst. Vær ikke i tvil, hvis Teherans atomprogram forblir uskadd, utsetter vi rett og slett den endelige regnskapets time.
Det er vanskelig å se at Bolton tar feil. Israel kriger på vegne av et svakt og relativiserende Vesten som ikke evner å innynde respekt, og de intense ropene om våpenhvile nå utelater svaret på hva slags fred en framtvunget våpenhvile på dette tidspunktet vil gi.
Bidens ettermæle
Biden-administrasjonen har vært tilbakeholden med sin støtte til Israel, det har vært en militær og strategisk støtte krydret med mye press om ettergivelse for diplomatiet. Visst er det unnvikende og visst vil en israelsk ettergivelse for presset etterlate Israel i en helt umulig situasjon, og ikke minst en farlig situasjon, slik Bolton påpeker.
Men også Blinken vet at Israel ikke er villig til å inngå kompromisser på dette stadiet i krigføringen. Landet angripes fra nær sagt alle kanter, men oppslutningen om Netanyahu er stor i Midtøstens eneste demokrati. Landet har også en hær og en etterretning som er bevisst hva de kjemper for – de lever i angrepene og har forberedt det som er på trappene: Et oppgjør med Iran.
Jerusalem Post hadde i forkant av helgen en gjennomgang av hvordan landet har bygget opp et hypermoderne våpenarsenal i løpet av de siste tjue årene, noe de har måttet gjøre for å forberede et angrep fra Iran. Det er av et ganske annet kaliber enn det vår etterretningskontakt omtaler som «skrapmetallet fra Iran-aksen».
E-veteranen er forøvrig heller ikke sikker på at USA vil fortsette å være like unnvikende som de hittil har vært under Biden, ganske enkelt fordi også Biden, kognitivt redusert som han er, antakelig fortsatt har sitt eget ettermæle i bakhodet.
– Joe Biden trenger Israel for å gjøre den våte jobben. Nå vet jo ikke jeg hvor mye dobbeltkommunikasjon USA driver. For alt det jeg vet sitter det amerikanske liaisonoffiserer i bunkeren til Bibi og tailgater alt IDF gjør. Tror de har insistert på det. Noe annet ville virkelig overraske meg. Nå som Harris later til å være på defensiven, trenger Biden noe som gjør at han ikke er en «lame duck» de siste månedene i sin presidentperiode. Han trenger en seier over Iran for å sikre ettermælet sitt. Siden er det bare for Trump å måke over iranerne og utvide Abraham Accords til å omfatte flere land. En israelsk storeslem mot Iran i ikke alt for fjern fremtid vil kunne samle flere sunniland bak Saudi og sette en stopper for Iran en gang for alle. Det er lov å håpe, sier han.
Tid, sted og omfang ukjent
Nå tyder mye på at oppgjørets time nærmer seg for Israels del, ikke minst grunnet lekkasjen av høyt klassifiserte etterretningsdokumenter som beskriver Israels forberedelser til et gjengjeldelsesangrep på Iran, slik Reuters meldte søndag.
Dokumentene ser ut til å være utarbeidet av National Geospatial-Intelligence Agency, og beskriver amerikanske tolkninger av israelsk flyvåpen og marineplanlegging basert på satellittbilder fra 15. til 16. oktober.
Mandag hadde International Intrigue en analyse av etterretningsdokumentene og nærmere bestemt en analyse av hvem som kan ha lekket dem, og de skrev blant annet følgende:
Datert forrige uke (15. og 16. oktober), beskriver de i utgangspunktet aktiviteten ved Israels Ramata David-flybase i Jezreel-dalen og Ovda marinebase i Haifa: overføring av ammunisjon som forberedelse til et angrep på Iran, spredning av marineressurser som forberedelse på et iransk svar osv. Og noen av de spesifikke detaljene er interessante, inkludert referanser til:
Kjente våpen, som den israelskproduserte ‘Rock’
Ukjente våpen, som et mystisk «Golden Horizon»-missil, pluss
Et av dokumentene sier «vi har ikke observert indikasjoner på at Israel har til hensikt å bruke et atomvåpen». Det vil si, det er bare interessant fordi alle allerede vet at israelerne har atomvåpen, men ingen bekrefter det offentlig.
Så hvor alvorlige er disse lekkasjene?
Fra et juridisk synspunkt, nok til at noen får bråk.
Men fra et militært ståsted? Du kan koke disse lekkasjene ned til to ting vi allerede visste: Israel forbereder seg på å ramme Iran, og det vil antagelig involvere luftvåpenet. Selv Israels overraskelsesmoment er uskadd her – vi kjenner fortsatt ingen mål eller tidspunkt.
Så, fra et diplomatisk ståsted, igjen, hvor mye er egentlig nytt? Ja, disse lekkasjene kan erodere amerikansk-israelsk tillit, og medieoppmerksomhet vil fange denne mistanken i begge offentlighetene, men innenfor regjeringen? Grensene rundt internasjonal tillit har lenge vært innkalkulert.
Lekkasjen gjør neppe amerikanere veldig populære i IDFs hovedkvarter, men hvem som lekket dokumentene er foreløpig i det blå. Det mer interessante er at dokumentene peker i retning av at det fra israelsk hold allerede er fattet en beslutning. Noe kommer. Tid, sted og omfang er ukjent.
Etterretningsveteranen har noen teorier om tiden som kommer:
– Hvis jeg tar på meg «tenkehatten» tenker jeg at Israels modus operandi kan være en avart av strategien de brukte under Seksdagerskrigen. Iran med venner blir angrepet på steder som gjør skikkelig vondt. Skikkelig. Hamas og Hizbollah sliter allerede. Houthiene får en vinge. Og Iran får et eller annet som gjør suverenitetshevdelse vanskelig. Vil tippe at et eller annet anslag kommer mot IRCGs installasjoner i Persiabukta og at det blir et militært angrep av et omfang vi ikke har sett før. Israel evner alltid å overraske, så her er det bare å ha popcorn og drikke klar.